Debatt:

Den kulturelle skolesekken og kvalitet

26.10.15

 

Klassekampen hadde den 13. oktober saken "Frykter styring av kunst", hvor omleggingen av Den kulturelle skolesekken ble kritisert. Der ble det hevdet at å rette Den kulturelle skolesekken mer mot skolen og læreplanen ville være "begrensende for kunsten".

 

Mandag 26.oktober hadde styreleder i Kunst og design i skolen, Ingvild Digranes og redaktør i FORM, Bodil Hage Hansen, et leserinnlegg som svarer på kritikken av omleggingen. De mener at kunstnerisk frihet blir brukt som et alibi for fravær av en kvalitetsdiskusjon omkring Den kulturelle skolesekken. De argumenterer for at et tettere samarbeid mellom DKS og skolen er nødvendig om kunsten skal kunne åpne for undring og tolkning fra elevenes side. Les innlegget:

 

 

Kunstnerisk frihet – et alibi
Publisert i Klassekampen mandag 26. oktober 2015.


I Klassekampen 13. oktober går nok en gang kunstverdenen, her representert ved Gerd Elise Mørland og Tove Bratten, ut og slår på stortromma for kunstnerisk frihet i møtet med innholds og kvalitetskrav fra skolesiden i Den kulturelle skolesekken (DKS). Som i møte med tidligere kritikk av ordningen er svaret som alltid: Kunstnerisk frihet. Dette er en fane som holdes høyt i alle sammenhenger der kvalitetsdiskusjoner kommer til overflaten. Det er umulig å kritisere produksjonene elevene møter, fordi produsentene har kunstnerisk frihet – en idealtilstand som det ikke kan settes spørsmålstegn ved.


Motsetningen som males opp, er pedagogikken og læreplanen. Det konstrueres en falsk polarisering der skolen i samarbeidet holdes frem som inkompetent. Dette kan vi rett og slett ikke finne oss i lenger. For hvem er egentlig DKS for? Slik saken blir presentert av Mørland og Bratten, kan det virke som om DKS er en ordning for kunsten og kunstnere. Fakta er derimot at det her er snakk om en ordning som har elevene som målgruppe. Det er ikke en kulturell skolesekk for kunstnere, sluttbrukerne er elevene. Det er på sin plass å be produksjonssiden i samarbeidet om å tenke på bestillingen og målgruppen. Er det ikke dette man også forholder seg til i annen oppdragskunst?


Kulturbegrepet det opereres med i DKS for øyeblikket, er et svært amputert kultursyn. Det tar kun høyde for det man forenklet kan kalle «å være kulturell» i betydningen å gi elevene tilgang til de «riktige» verkene og sjangrene. Det åpner ikke for et videre syn der barnas egen kultur, bygdekultur eller lokalkultur gis lik status. Da DKS ble opprettet var målet kunst og kulturformidling av høy kvalitet, noe som forutsetter stor pedagogisk kunnskap. Gjennom år med rop om kunstnerisk frihet har dette blitt endret til formidling av kunst og kultur av høy kvalitet. Elevenes opplevelse har blitt satt opp som motsetning til læring og skolemedvirkning. Dette er å sette mandatet på hodet. Fra at fokuset har ligget på elevene sitt utbytte av ordningen, er nå fokuset på kunstnernes valgfrihet. Dette er for oss uforståelig i en situasjon der satsingen var ment å være integrert i skolens strategier som styrkende for kulturundervisningen.


I stedet ser vi gang på gang at elevene rapporterer misnøye eller likegyldighet. Resultatet er heller outsourcing til noen få besøk som raskt går i glemmeboken på bekostning av en svekking av kulturfagene i skolen. Å kun gi elevene tilgang til kunst og kultur, gir ikke nødvendigvis et rikt møte. Ved å inkludere en pedagogisk tilnærming, via tettere samarbeide med skole, gir man derimot rom for prosjekter bygd på samarbeid, pedagogikk, læreplan og felles målsettinger. Eksempler på slike gode prosjekter er ikke mange, men de finnes. Disse bør man satse på.


Det fordrer at skolen får ta hånd om innholdet, i tråd med læringsmål og pedagogiske prinsipp som alderstilpassing, læringsteorier og elevdeltagelse. Mens Mørland sier at et DKS som retter seg mer mot skolenes læreplaner er «begrensende for kunsten», ser vi det slik at DKS slik den fremstår i dag er begrensende for elevenes møte med kunsten. Et flyktig møte med kunst kan virke mot sin hensikt og avskrekke elevene for fremtidige møter med kunst og kultur. «Pedagogisk» må ikke brukes som et skjellsord eller en motsetning til kunst og kultur. Om kunsten skal kunne åpne opp for undring og tolkning fra elevenes side, er tettere samarbeid med skole og dermed opp mot læreplanene, helt nødvendig. Mørland sier til Klassekampen at: «Man vil programmere kunsten mot lærerplanen for å få inn noe som man som skole og lærer egentlig skulle tatt ansvar for selv». Vi kan være helt enige i at dette bør skolen få ta ansvar om selv. Hvorfor ikke bruke alle millionene på nettopp dette, kompetanseheving og etter- og videreutdanning av lærere i kunst- og kulturfag. Vi vil da kunne få faglærere som selv fritt kan ta hånd om kulturundervisningen på best mulig måte. Da kan de frie kunstnerne jobbe helt fritt på sin egen arena.


Ingvild Digranes, førsteamanuensis og styreleder i Kunst og design i skolen.
Bodil Hage Hansen, lektor og redaktør i fagtidsskriftet Form.

 

 

 

 

KDiS_logo_vertikal_fullfarge.jpg

Besøk oss:

SEILET - Huset for kunst og kultur i skolen

Fossveien 24

0551 Oslo

452 31 262

kontor @ kunstogdesign.no

  • Facebook Clean
  • Instagram Clean

Kunst og design i skolen

er medlem i SEF

© 2014 KUA DESIGN
Kristian.andaur@gmail.com

Ansvarlig nettredaktør:

Bibbi Omtveit