Orden og balanse
Grunnleggende i komposisjon er trangen til å ordne og til å skape balanse, og som et ønske om å gjøre ting, handlinger og forestillinger begripelige. Trangen til å skape orden og balanse kan forstås som et uttrykk for menneskelig natur, men er samtidig betinget av kulturell påvirkning, av forhold som oppvekst i en bestemt type samfunn, tid, sted, historie osv. Trangen til å skape orden og balanse er som en drift som må tilfredsstilles, en søken etter noe opprinnelig, en tilstand av helhet og harmoni som er gått tapt. Vi kan kalle det første for ornamentdrift og det andre for fremstillingsdrift. Skjønnhet, harmoni, rytme er uttrykk for orden. Vi ordner våre erfaringer og det vi sanser ut fra vår følelse for orden.

Rytme og bevegelse
I all komposisjon er bevegelse og rytme viktig. Former som blir gjentatt i en rommelig sammenheng skaper en opplevelse av bevegelse. Vi kan skape sammenheng, helhet og rytme i måten vi grupperer form etter størrelseslikhet, formlikhet, likhet i valør og farge, nærhet, likhet i retning og i gjenkjennelighet. Øyet oppfatter former og farger som på forskjellige måter er like eller har likhet i en sammenheng. Øyet beveger seg omkring i bildet som et gressende dyr (sit. Paul Klee) og danner seg bilde av ulike formasjoner. Rytme kan oppleves som en estetisk funksjon av bevegelse. At form eller farge gjentas på forskjellige måter kan gi en opplevelse av skjønnhet. Ulike former og farger som settes sammen i en komposisjon kan skape spenninger og uttrykk som oppleves som godt å se på. Paul Klee mente bilder kan ses på som visualiserte polyfonier der ulike rytmiske temaer krysser hverandre. Polyfoni er et begrep brukt om musikkomposisjoner der flere stemmer er selvstendige og melodiførende- flerstemmighet.

Rytmiske temaer kan gjentas i en orden basert på følelse som har en organisk individuell karakter, eller det kan gjentas i en orden basert på matematisk, geometrisk presisjon som vi kan si har en dividuell karakter. I en komposisjon kan det være et spenningsforhold mellom det individuelle og det dividuelle. (Begrepene individuell og dividuell, lånt fra Paul Klee, kan brukes om spenningsforholdet mellom former eller ordener som har en henholdsvis organisk fri struktur eller geometrisk bunden struktur. Den individuelle formen lar seg ikke dele i like former, den dividuelle formen lar seg dele i uendelige like former.)

Musikken har en tilsvarende mekanisk tidsinndeling og en improviserende. Vi kan si at det første har en dividuell geometrisk form, og den andre en individuell organisk form. Det første kan sammenlignes med mekanisk klokketid og den andre med organisk følelsesbetont tidsopplevelse. Når vi vandrer eller arbeider i naturen, må vi improvisere våre bevegelser i forhold til naturens former som gir oss en sanselig, organisk følelsesbetont tidsopplevelse. Motsatt vil arbeidet ved maskinene og ved kontorene, vandring på asfalterte plane gater, dagens inndeling i timer og minutter gi oss en mekanisk tidsopplevelse. I musikken kan vi oppleve en mekanisk tidsinndeling i den klassiske noteskrivingen, men også i de monotone rytmene i ulike typer folkemusikk, for eksempel afrikansk. Improvisasjoner over temaer både innen klassisk musikk som folkemusikk, jazz, rock etc. kan gi oss en organisk tidsopplevelse.

Struktur
Måten en skulpturell form er komponert i seg selv, eller i relasjon til andre former, er styrt av dens struktur. En forms struktur kan være enkel selv om formen synes komplisert, og omvendt. Skal vi identifisere eller karakterisere egenskapene eller uttrykket ved en form er det strukturen som har størst betydning. Om vi opplever at former er like eller har likhet er det deres strukturelle ekvivalens som gjør det. Desto enklere og mer regelmessig en form er, desto enklere er det å oppfatte og forstå den. En struktur kan være geometrisk eller den kan være organisk. En geometrisk struktur vil ha en dividuell karakter med et indre strukturskjellet av akser og diagonale kryss. En organisk struktur vil ha en individuell dynamisk karakter som gir inntrykk av mer liv, bevegelse og spenning. Spenningsforholdet mellom geometrisk og organisk form kan oppleves som forholdet mellom orden og kaos. Geometrien kan lett oppleves som en tvangsmessig orden om den blir for dominerende, en form uten liv og mening. I vår tilnærming til organisk form vil geometrien fungere som en objektiv referanseramme for det vi skal uttrykke.

En forms struktur kan gi opplevelsen av å være tung eller lett, lukket eller åpen. Små variasjoner i formenes struktur kan gi ulike opplevelser. En horisontal liggende form kan virke passiv rolig, mens en vertikal stigende form kan virke aktiv. En konveks form kan uttrykke en beskyttende eller utadvendt holdning, mens en konkav form kan gi et synkende eller oppfangende inntrykk.


Materialer
I en skulptur prosess vil valget av materialer og teknikk ha avgjørende betydning for strukturen. Ulike materialer som stein, tre, bronse, stål, aluminium eller plast gir alle ulike muligheter til bearbeiding og konstruksjoner. Valget av nye materialer og ny teknikk vil kunne generere nye skulpturelle uttrykk. Materialer som stein eller tre forutsetter en subtraktiv bearbeiding av formen, mens materialer som leire, gips, bronse, plast, stål osv. gir muligheter for en additiv eller integrert bearbeiding av formen. En subtraktiv form kan gi en opplevelse av et indre rom i formen, mens den additive form åpner seg mer for det ytre rom. I all skulptur er det et dynamisk spenningsforhold mellom form og rom. Ikke bare formen, men også rommet omkring eller i mellom uttrykker en dynamisk kraft. I en komposisjon skal rom og mellomrom (negativ form) være like spennende formet som skulpturformen (positiv form) i seg selv. En gjentagelse av mellomrommenes form vil gi en egen rytmisk bevegelse i komposisjonen. Mellomrommene i skulptur definerer formen, som stillhet definerer lyd, og mørke - lys. Mellomrommene i skulpturens form har samme betydning for helheten som pausene i en musikk komposisjon. Form og rom har en dynamisk kraft som presser på fra et senter i formen eller i rommet.

Gustav Vigelands skulpturer i Vigelandsparken har i mange tilfelle en geometrisk helhetsform. I Vigelandsparken kan det være viktig å se mer på skulpturenes struktur og helheten i parkens komposisjon enn bare på figurenes ytre form og litterære uttrykk som i mange tilfelle kan virke både provoserende og lite spennende. Den geometriske strukturen er med å utdype det symbolske uttrykket i komposisjonene. Den gir opplevelsen av skjønnhet og noe evig, mens de subtraherte figurene gir komposisjonen vitalitet, liv, bevegelse og rytme. Menneskene i komposisjonen er organisk subtrahert ut av granittenformen uten at den geometriske strukturen er borte. Monolitten er en sylinder, livshjulet er en kulering/torus, og i mange andre komposisjoner er det prismeformen eller kuben som danner komposisjonsstrukturen. Komposisjonsformen er et resultat av granitten som mange av skulpturene er hogd i, men er også en konsekvens av den kontekst de står i. Gustav Vigeland var veldig opptatt av at hans skulpturer ikke skulle bli satt inn i en kontekst han selv ikke hadde skapt. Han ville ikke at de skulle bli underlagt den ideologi som kunne ligge i en tilfeldig kontekst. Han ville selv ha kontroll. I kunsten er konteksten av avgjørende betydning på alle plan. I forholdet mellom den enkelte form og figuren som helhet, mellom figuren og miljøet omkring og mellom kunstneren og samtiden. Konteksten bestemmer skulpturens identitet.

Balanse og harmoni
Et samspill mellom formene i en skulptur, hvordan skulpturens former virker sammen, forutsetter en følelse for balanse og harmoni. I en skulptur komposisjon vil en søke å finne en balanse om et tyngdepunkt. Denne balansen vil ikke nødvendigvis være symetrisk. I den europeiske tradisjonen har komposisjonene som regel en asymmetrisk balanse. Den symmetriske balansen kan virke statisk og lite bevegelig, men i mange kulturer er den rådende. Minimalismen slik man kan se den i skulpturer av Donald Judd kan sees på en reaksjon på det individorienterte og asymmetriske i den europeiske komposisjonsformen. Den symmetriske komposisjonen kan også oppleves som et uttrykk for statlig makt og orden, mens den asymmetriske balanse i komposisjonen kan sees på som en organisk tilpasning til sted og tid. I den klassiske skulptur tradisjonen med mennesket som motiv har det vært vanlig med komposisjonsform kalt kontrapost. Kroppens former balanseres omkring en vertikal akse og forskyves i forhold til hverandre i en vakker og rytmisk S- bevegelse. Vekten hviler på det ene benet, det andre skyves lett frem eller tilbake, og det oppstår en forskyvning i hofter, skuldre og hode.

Harmoni er en estetisk funksjon ved en komposisjon. Det er vår subjektive følelse for at en skulptur komposisjon er god å se på, at former og farger og deres innbyrdes forhold passer godt sammen. Det er vår følelse for skjønnheten i formenes og fargenes proporsjoner, rytmer og varierte spenningsfylte uttrykk.

Omgivelsene
En skulptur komposisjon vil være et samspill mellom skulpturen og omgivelsene. Det er en gjensidig påvirkning der det ene fremhever det andre. Omgivelsene kan være både naturlandskap og bylandskap. Det er rommet og overgangen mellom plasser, bygninger, stier, veier, bekker og elver, sjø og hav, skogholt, berg, fjell og himmel osv. som er det landskap som skulpturen skal forholde seg til.

Rudolf Arnheim sier vår opplevelse av rom frembringes bare gjennom et samspill av objekter. Rommet kan være åpent med stor himmel og mye lys, eller det kan være mer lukket som mellom store, bratte fjell eller mellom store dominerende bygninger som gir en følelse av innestengthet. Rommet har forskjellig karakter alt etter hvilke former som skaper dette, og hvilken posisjon vi har til disse. Formene har skiftende karakter og struktur, og varierer i størrelse, tyngde, posisjon, retning, farge, materialer og overflater. I en skulptur komposisjon vil det være naturlig å ta formtemaer fra de omgivelsene skulpturen skal plasseres i og integrere disse i komposisjonen som ulike rytmiske bevegelser. Skulpturformens betydning og identitet må forstås innenfor den romlige kontekst den står i. Det er vanskelig å bare ta en skulptur i en bestemt stil å plassere den i en rommelig sammenheng. Det blir lett en dissonans; skulptur og omgivelser passer ikke sammen. Så helst bør en skulptur utvikles ut fra en analyse av den kontekst den skal oppleves i. Skulpturens betydning eller innhold må beskrives i forhold til den helhet den er innspunnet i.

En skulptur kan også være med å påvirke og endre vår oppfatning av et uterom. Plasseringen og formen kan understreke og fremheve det spesielle ved miljøet. Et sted er aldri nøytralt. I et bylandskap vil bygningene, deres størrelse og plassering, også være bærere av ideologiske verdier. Skulpturen kan tilpasse seg disse, spille på lag med dem, eller den kan provosere, omdefinere og kritisere gjennom et annet språk enn bygningenes. En skulptur kan gjennom sin form og måten den er komponert på vise motsigelser i den sammenheng den skal stå i, og de verdier denne sammenhengen synes å operere ut i fra. Skulpturen kan vise motsigelsenes metafysiske eller ideologiske forutsetninger som synes å være i konteksten. Det kan således skapes en situasjon der skulpturen kan skape flere tolkningsmuligheter ut av den sammenheng den står i. Skulpturen kan oppfattes som en protest eller provokasjon mot det logiske og fornuftsbaserte som finnes i det aktuelle miljøet, og vil i forhold til dette kunne gi inntrykk av kaos, motsetninger og ødeleggelse.

Ofte kan arkitekturens og de urbane omgivelser bli for dominerende på skulpturen. Mange skulptører, bl.a. Henry Moore, synes skulpturene ofte kommer mer til sin rett når ikke bygninger kommer for tett på. De vertikale og horisontale linjene i arkitekturen oppleves mer som et bur for skulpturen enn som rom. I et naturlandskap eller parklandskap vil skulpturen ha en større frihet i forhold til omgivelsene.

Organisering av skulpturell form som et punkt, omkring et punkt og ut fra et punkt.
Den posisjon, retning, størrelse og form en skulptur har i forhold til det rom den står i, kan gi opplevelse av skulpturen som et punkt. Skulpturen som punkt kan gi en aksentuering av et rom og plass sin form og funksjon. Den kan plasseres i midten, ut mot sidene, i et hjørne eller i overgangen og enden av en plass eller gaterom; den vil gjøre noe med måten vi forholder oss til rommet og plassen. Nils Aas sin skulptur av Kong Haakon er et eksempel på en skulptur som står som et mål og markerer som punkt en avslutning på et gaterom. Likeså skulpturen av Karl Johan foran slottet i Oslo.

Plassens funksjon er et sted der vi samler oss, et sted som mål eller begynnelse for våre bevegelser. Skulpturen kan være med å gi plassen denne funksjon. En gate kan krysse, veksle eller avsluttes i plassen alt etter hvordan gatene går mot denne eller hvordan en skulptur plasseres.

En skulptur kan også gi opplevelsen av å være omkring et punkt. Formene må ha en karakter av helhet og sammenheng. De kan være like eller ha likhet i struktur, størrelse, farge eller valør, eller ha andre felles formtrekk som gjør at vi oppfatter dem som en helhet. Formenes posisjon og retning gir en opplevelse av at de er samlet om et punkt.

Det samme vil gjelde for at skulpturen kan gi en opplevelse av å gå ut fra et punkt. Satt inn i en plass eller rom kan slike skulptur former virke samlende og fremheve det spesielle ved plassen og rommet karakter. Den kan gi opplevelsen av at noe sprer seg fra stedet: gater, stier osv. Foran stortinget, telegrafstasjon, jernbanestasjon osv. vil en skulptur som gir opplevelse av å gå ut fra et punkt, fremheve på en symbolsk måte disse institusjonenes funksjon.

Form organisert etter en linje.
Ved å gjenta like former, former med likhet og med nærhet etter en linje, skapes en opplevelse av rytme ,bevegelse og kontinuitet. Vi opplever formene som en helhet og som skulpturell enhet, men splittet opp i former og mellomromsformer med hver sin identitet. En slik rytmisk gjentakelse former etter en linje i en rommelig sammenheng gir opplevelse av tid på samme måte som musikk kan gjøre det. Formene kan organiseres som vertikale bevegelser eller som horisontale bevegelser alt etter stedets og plassens karakter. Slike komposisjoner kan om de plasseres horisontalt langs veier, plasser, elver, strand og havlinjer, husrekker, trerekker osv. nettopp understreke deres karakter. Organisert vertikalt kan de fremheve trekk ved bygninger, eller få oss til å heve blikket mot noe vi bør være oppmerksomme på i høyden.

Form organisert etter et rutemønster eller som en klynge.
Gjentagelsen av like former og former med likhet kan også komponeres sammen etter et rutemønster eller integreres sammen som klynge i en geometrisk helhetsform. Den geometriske helhetsformen kan være kube, prisme, sylinder osv. slik som det som er skrevet om Vigelands komposisjoner ovenfor. Komposisjonsformen er gjerne lukket om et indre rom slik en lukket hånd er det.

Elena Engelsen er en norsk billedhugger som i mange arbeider har brukt en slik komposisjon. Motivene er dyr (mus, beltedyr, grevling, ape etc.) som fremstilt i en sammenkrøpet tilstand. De er hugget ut i stein, og materialet har nok vært med å bestemme komposisjonsformen som for eksempel kan være en kuleform. Det blir et samsvar mellom motivets innhold - musene og beltedyret sover, de er i dvale, de ruger eller verner om en kime til nytt liv - og komposisjonsformen. Linjene og overflatemønsteret forteller om et indre rom, om rommet dyrene er lukket omkring.