Tilbake til Landslaget Formgiving, Kunst og Håndverk i Skolen

Om design

Vår identitet er nært knyttet til tingene. Det finnes ikke noe menneske som står ovenfor tingene som en ren nøytral iakttaker. Mennesket eksisterer alltid innenfor en verden av konkrete handlingsmuligheter. Det synes som om gode produktløsninger for oss mennesker muliggjøres gjennom prosjekter der fortid, nåtid og fremtid smeltes sammen. Ting som tilbys synest å må ha en nyhetsverdi. Men samtidig må gjenstandene vi omgir oss med unngå å bryte så til de grader med vår bakgrunn og selvforståelse at vi ikke kan kjenne oss igjen. Design handler derfor om hvordan vi ønsker å leve, om hva det gode liv er. Design er således en samarbeidsprosess mellom designer og bruker; eller mellom designerens utkast til løsning og publikums eller rettere sagt markedet og forbrukerens mottagelse og tolking. Og i de tilfeller der nyheten er så stor at vi kan antyde et tidsskille i historisk sammenheng kan vi snakke om at prosjektet er en læreprosess mellom designer og bruker.

Den seneste tidens interesse for design, gjennom en serie oppslag i aviser, programmer som berører design på TV, innføring av et nytte fag både i grunnskolen samt kurs i designrelaterte fag ved økonomiske- og tekniske studier og et stort søkertall på designstudiene, gjør at det er på sin plass å komme med noen opplysninger og betraktninger om industriell design.

I løpet av de seneste 20-30 årene er det vokst frem en ny profesjonsdisiplin som gjør seg sterkt gjeldene i utforming av gjenstander vi som forbrukere kjøper i butikken og gjenstander som vi omgir oss med i det offentlige rom. Hvorfor har nettopp en ny yrkesgruppe som er med å utformer industriprodukter vokst frem i dette århundret? Hvilke tradisjon bygger de sin utdanning på? Og hvilke kunnskaper og ferdighet benytter de i sine prosjekter og som i mindre grad var til stede i industrien tidligere?

Røttene kan føres tilbake til designere som var virksomme i amerikansk industri fra slutten av 1920-årene. Behov for produktfordeler og stil eller mote oppstod i sterkere grad enn tidligere parallelt med forbrukermarkedets fremvekst. Formgivere med ulik faglig bakgrunn, ingeniører, arkitekter, kunstnere og kunsthåndverkere, utøvde yrket. På midten av dette århundret begynte noen utøvere å benytte den engelske betegnelsen Industrial Designer som spesifikk yrkestittel. De skandinaviske landene oversatte det engelske ordet til industridesigner. I Norden var det få utøvere frem til midten av 1970-tallet.

Industridesignerens arbeid består i å medvirke ved produktutforming, alt fra “trivielle hverdagsprodukter” som briller, bestikk, lamper, støvsugere til spesialiserte produkter for profesjonell bruk som skrujern, motorsag og gaffeltruck. Det industridesigneren er mest kjent for er utforming av transportmidler, bl.a. bilens design, et produkt som griper inn i menneskets hverdagsliv og samfunnet generelt.
I det vi benevner som offentlig design består designarbeidet i å utvikle gjenstander med utgangspunkt i de omgivelser disse er plassert i. Dette kan være produkter som lysarmatur og benker for parker, leskur for bussholdeplasser, informasjons- og skiltsystemer, gang- og sykkelbruer og vindmøller.
Industridesign som profesjon springer ut fra to fagretninger: Den kunstneriske (kunst- og designskoler) og den tekniske (polytekniske skoler).
Den kunstneriske tilnærmingen har sitt utspring i kunst- og håndverktradisjonen. Noen av de første som benyttet benevnelsen industridesigner (Industrial Designer) kom fra dette miljøet. De arbeidet i hovedsak med formproblematikk, der håndverkstradisjonen bygger på gjentagelsesprinsipper, kjent erfaringsbasert kunnskap, og der den kunstneriske tilnærmingen appellerer til søken etter nye løsninger på produktets uttrykk og funksjon (Art & Craft-bevegelsen i England på 1800-tallet). Denne retningen har ikke hatt stor innvirkning på industriell utvikling og produktets design sett i et videre perspektiv. Ingeniørene overtok hegemoniet i design av industriprodukter allerede tidlig i den industrielle revolusjon. Den engelske visjonen som oppstod tidlig på 1800-tallet om at kunst- og håndverksutdannede skulle bistå med industrien med formgivning av industriprodukter slo aldri an i industrien (Penny Spake, London). Dette var langt på vei situasjonen inntil industridesign begynte å få en fastere kultur både profesjonelt og akademisk mot slutten av 1950-tallet. Man kan si at forskjellen mellom en industridesigner og en kunstner ligger i at industridesigneren erverver seg kunnskaper om andres behov og søker etter produktfordeler som også andre profesjoner er med å definere. I motsetning til kunstneren som mer enn industridesigneren søker friheten i det unike og personlige uttrykk.

Både ingeniøren og industridesigneren arbeider med å planlegge, konstruere og produsere industriprodukter og systemer, men deres virksomheter er ikke identiske. Det er riktignok flere områder der fagemner overlapper hverandre, i det begge har med funksjonelle, teknologiske og produksjonsmessige kunnskaper å gjøre.
Industridesignerens aktiviteter, i motsetning til ingeniørens, er mer basert på kunnskaper som kommer fra human teknologi, estetisk erfaring og fagemner
i områdene kultur og samfunn. Ingeniøren støtter seg derimot i større grad enn industridesignerne til naturvitenskapelige områder, som også gjenspeiles
i produktets design (engineering design). Forskjellen mellom en industridesigner og en ingeniør ligger i at industridesigneren søker i kriterier definert i brukerbehov og kommuniserer produktet igjennom estetisk forklaring (opplevelse). Det bør understrekes at det ikke finnes klare grenser i aktivitetsforløpet i et produkts tilblivelse. Et samspill mellom fagfolk som trenger hverandre er viktig.

Det er tre personer en ikke kommer utenom når vi snakker om industridesign og som har betydd mye i utviklingen av profesjonen. Vi kan si at faget har utviklet seg innenfor tre tradisjoner og som disse tre personene representerer.

Peter Beherens (1868 -1940), tysk kunstner og arkitekt, hadde sitt virke ved AEG-fabrikkene i Tyskland i begynnelsen av dette århundret. Han var hollisten som tegnet fabrikklokaler, konstruerte produksjonsmaskiner, designet de produktene maskinene lagde samt trykksaker som var med å selge produktene. Han tenkte helhet og var opptatt at flest mulige forbrukere skulle få formålstjenlige produkter. Han kan sies å være forløperen til begrepet Corporate identity. Den andre personen er Reymond Loewy (1893 – 1987), fransk ingeniør, som virket i USA i midten av dette århundret. Han hadde godt utviklede tegneegenskaper, formsans og ”fransk smak”. Han startet sitt virke med å omforme produkter for å skape mere funksjonelle og vakrere ting med salgsappell. Han virket også innen transportindustrien og var med å designe både biler, tog og fly. Han kan sies å være stilist og innførte med sin arbeidsform begrepet Putting on style. Den tredje personen er Henry Dreyfuss (1904 – 1972), amerikaner som var utdannet scenograf fra Ethical Culture School. Han var opptatt av de brukerfunksjonelle side ved produktet. Han er en sentral person innen begrepet Man and Machine og kan sies å være far til fagemnet ergonomi i designfaget. Ergonomi og bruksfunksjon fikk sterkt fotfeste i de sosialdemokratiske skandinaviske landene fra og med 70-tallet.

En fjerde og fremdeles navnløs og vanskelig beskrivende epoke begynner nå å gjøre seg gjeldene. Etter protest og motstand på 60-tallet, og deretter postmodernismen oppleves en fornyelse. Den forventer seg sterke opplevelser, ønsker å frigjøre oss fra kjedsomhet, den er kritisk til estetisk forsoning, den ønsker at ting skal vare og er for ting med sammenheng og mening. Den nekter å se alt redusert til en løsning på et problem. Det synes som om sentrale fagutøvere og miljøer setter fokus på å utvikle teoretiske og praktiske kunnskaper om produkter og utviklingsprosesser sett i lys av markeds- og kulturforståelse. Den franske designeren Philippe Starcks produkter, spesielt de seneste arbeidene, baserer seg på enkle og flertydige produktløsninger; samtidig lager han temperamentsfulle og høyst individuelle konsepter. Han fremhever materialet og materialets natur som uttrykksmiddel for formgiving, men aldri på bekostning av funksjon.

Industridesign har de seneste årene stått frem og bygd opp sin egen profesjonsdisiplin med egne fagdisipliner og fagemner. Som tidligere forklart betyr Industrial Design er å planlegge og tegne produkter og systemer for industriell produksjon.

Industridesign benytter vi i Norge som benevnelsen på en profesjonsdisiplin eller yrkestittel. Internasjonalt deles profesjonen som regel inn i tre fagdisipliner som i utdanningssammenheng er organisert innenfor egne institutter (England og USA):
Produktdesign (Eng.: Product Design)
Industrielt seriefremstilte produkter for allmen og profesjonell bruk.
Transportdesign (Eng.: Transportation Design)
Produkter og produktsystemer til å frakte mennesker og gods.
Offentlig design (Eng.: Environmental Design)
Produkter og systemer som en integrert del av et ute- eller innemiljø.

En ny retning har de seneste årene oppstått ved design av nye medier. Den springer ut fra behovet om bedre kunnskap om produktes kommunikasjon med brukeren og omvent. Kommunikasjonsdesign (Eng. Interface design) innbefatter design av produktets grensesnittet både to- og tredimensjonalt (2D og 3D).

Undervisningsform og fagsammensetning bygger på prosjektorientert undervisning som sentralt pedagogisk program. Det betyr å tilstrebe et studieforløp hvor teoretisk kunnskap og bruk av metoder aktiviseres gjennom anvendelse i prosjektering og design. I tillegg til prosjekteringsfagene bygger industridesignstudiet på ulike fagemner. De mest sentrale er: Datafag, Design- og prosjekteringsmetodikk, Ergonomi, Estetiske fag, Kommunikasjon, Designteori og -historie, Markedsstrategisk design, Teknologi.

I industriell design beskrives den faglige forankring slik: Industridesign har sin forankring i brukerorientert teknologi og den estetiske gjenstandstradisjon i utvikling av industriprodukter. Utdanning fokuserer på tverrfaglig integrasjon mellom fagemner i områdene kultur og samfunn samt merkantile og teknisk‑naturvitenskapelige fag. Målet er å utdanne industridesignere som medvirker ved utvikling, planlegging og prosjektering av industriprodukter og produktsystemer. Design er en skapende prosess der ferdighet og estetisk erfaring står sentralt i utforming av gjenstander. Profesjonsutøvelsen skjer på industrielle vilkår innen industri, handel og offentlig forvaltning.

Det er flere definisjoner på industridesign, men de har en felles kjerne – mennesket og produkt i bruk, der tingen trer inn i en meningssammenheng:
1: Industridesign er et samspill mellom estetikk, ergonomi, teknologi, økonomi og marked som skal utgjøre en helhet til beste for bruker og produsent.
2: Industridesign er en prosess som rettes inn mot to mål: Å tilpasse et nytt produkt til brukeren og miljøet, og å gi produktet et uttrykk for helhet og sammenheng, individualitet og personlighet. Design angår altså produktets funksjonelle egenskaper like meget som dets utseende.
3: Industridesign er en skapende aktivitet hvis mål er å bestemme de formelle egenskapene ved et produkt som produseres industrielt. Disse formelle egenskapene innbefatter produktets ytre form, men er prinsipielt de strukturelle og funksjonelle forhold som til sammen former et system til en sammenhengende enhet, både sett med produsentens og brukerens øyne. Industridesign omfatter alle sider ved menneskets omgivelser som er avhengig av industriell produksjon.
Kilde:
1: Industridesign som konkurransefaktor, Næring- og Energidepartementet,1996.
2: Om studiet industridesign, professor Per Farstad, 1994.
3: Defining Design, Board Report ICSID, 1991.
Nyere definisjoner fokuserer mer på effekten av design
· Designdisiplinen er en bevisst og skapende aktivitet som innebærer å forene teknologi og/eller materiale med en sosial dimensjon i den hensikt å hjelpe, tilfredsstille eller modifisere menneskelig adferd.
· Design spiller en aktiv rolle i det å skape referanserammen for kulturell utvikling gjennom å forme de kunstige omgivelser som menneskelig aktivitet finner sted i.
· Design består både av den prosess og det resultat som muliggjør forholdet mellom mennesker og omgivelsene.
· Designerens kompetanse strekker seg til å inkludere adferdsvitenskapelig kunnskap og innsikt i sosialantropologi. Designerens ansvar går så langt som til å inkludere et ansvar for den betydning design kan ha for sosial utvikling.
Kilde:
Defining Design, Board report ICSID, januar 1996

Etter denne noe korte forklaringen og fokus på ulike fasetter som har skapt og skaper industridesign, kunne jeg tenke å komme med noen betraktninger om formgivning av industriprodukter.

Industridesigneren skal skape noe som på den ene siden er låst fast i en praktisk funksjonssammenheng, og på den andre side noe som trer ut av funksjonssammenhengen og bekrefte noe annet, en verdi som er verdifull i seg selv. Denne verdien benevnes som ”den tause kunnskap”. Industridesignere kan ikke i sin designprosess løsrive gjenstandene fra sin praktiske funksjonssammenheng, men heller ikke løsrive eller neglisjere det uttrykket som skapes som verdifull i seg selv. Det er her designfaglig pedagogikk skiller seg fra kunstfaglig pedagogikk eller pedagogikk som har sitt mål å utvikle personlig frihet i det kunstneriske uttrykk. Innen kunst kar verket en verdi i seg selv. Benytter man samme argumentasjon på design er dette synet på design foreldet. Industridesign har historisk sett hatt problem med gjennomslag i samfunnet og næringslivet fordi noen sentrale aktører i de pedagogiske miljøene i verden har sett på produktet som et verk som har verdi i seg selv og for betrakteren. Altså kunst som uttrykker menneskets egen frihet.

Industridesignere driver en form for motivert estetikk. Med motivert estetikk mener jeg en estetikk som tar utgangspunkt i et omfattende syn på mennesket og på forholdet til andre i et samfunn og til verden som sådan. Vi lever i en tvers igjennom designet verden. Teknologene gir oss større muligheter enn noensinne til å skape en verden vi ønsker å bo i, men samtidig også større muligheter enn noensinne til å skape en skremmende, heslig, kjedelig og frastøtende verden. Det er arkitekter og industridesignere som står i fremste rekke når det gjelder å forme denne utviklingen. Så det avgjørende skillet går ikke mellom formgivning og fravær av formgivning, men mellom god form og dårlig form. Designeren har derfor et kolossalt ansvar. Dette ansvaret må vi få slippe å bære alene. Vi trenger sårt andre fagutøvere med annen bakgrunn enn designeren i integrerte utviklingsprosesser.

Det er helt umulig for en person med spesiell kompetanse å avgjøre i enkelttilfeller hva som er god design. En av grunnene til dette er selvsagt at begrepet ”design” dekker for mye – en mangfoldig familie av aktiviteter og produkter. Kravene til et enkelt produkt kan ikke generaliseres. Kravene til design av et bestikk har lite med kravene til design av en Saab å gjøre. Men selv om det ikke er mulig å stille opp noen absolutt målestokk for god design, så må det likevel gå an å reflektere over hva design dypest sett kunne sies å dreie seg om.

Slik jeg ser det må vi forutsette at det dreier seg om design som i en eller annen svak forstand oppviser et slektskap med kunst. Industridesigneren har forholdsvis stor frihet – i motsetning til ingeniøren som arbeider med design som ikke kan - prinsipielt sett – vurderes med henblikk på noe annet enn produksjonsbetingelser, materialbetingelser, økonomiske betingelser og med henblikk på ren funksjonalitet, brukervennlighet, ressurseffektivitet og holdbarhet. Bilmotoren, drevene og akslingene i mixmasteren eller materialene i datamaskinen er design som kan benevnes som ”bak linjene design”. Likevel må de designere som arbeider bevisst med ”linjer” ha en hvis kunnskap om ingeniørens og kunstnerens kunnskapsområder for å skape et formålstjenlig produkt.

Det er ikke til å unngå at en design som bevisst forholder seg til klare estetiske kriterier (opplevelseskriterier) vil måtte henvende seg til bestemte, veldefinerte segmenter med relativ høy kompetanse. Design bør ikke være snobberi, men at god design forutsetter evne og vilje til å se og tenke nye opplevelser . En av forskjellene mellom en industridesigner og en kunstner er jo nettopp at den designeren som i liten grad kan ta estetiske hensyn, ser ut til å ha mindre frihet enn kunstneren, ettersom industridesigneren forventes å tilfredsstille kommersielle krav som ofte er knyttet til konvensjonelle forestillinger om utforming. Det er grenser for hvor filosofisk og eksperimenterende en kan utforme en yoghurt boks, en støvsuger eller en billettautomat før kunden begynner å reagere – enten fordi produktet ikke dekker behovet, slik det tradisjonelt er definert, eller fordi det bryter med kundens identitet og tilvante forestillinger, eller simpelthen fordi det blir for dyrt.

Design er noen som finner sted innenfor en hel rekke spenningsfelter; slik som gjenstand og kontekst, form og funksjon, tradisjon og fornyelse, naturlige behov og sosiale behov, produksjonsomkostninger og forventninger om målgruppens økonomi osv. Vellykket design dreier seg ikke om kompromisser, men om å yte de ulike polene i disse spenningsfeltene rettferdighet. Ta f.eks. spenningen mellom fornyelse og tradisjon! Vi kan blant annet se på design som en måte å omstrukturere verden, sprenge opptrukne grenser, skape nye omgivelser, men også som en måte å bekrefte tilhørighet og identitet på.

Industridesigneren skal som regel tilfredsstille et moderne publikum som ønsker nyheter. Men samtidig skal industridesigneren forholde seg til en kollektiv forståelse (kollektiv smak) av hvem vi er og hvilke verdier vi verdsetter, og produktet skal reflektere disse verdiene. Avhengig av produktets kontekst, må det ene eller det andre vektlegges. Både fornyelse og tradisjon må alltid være tilstede i god design.

Derfor eksisterer det ikke, slik mange tror, noe absolutt motsetningsforhold mellom tradisjon og fornyelse, eller for den saks skyld, næring eller kultur. Der noen måtte mene at næring består i å kopiere det eksisterende og kultur har med fornying å gjøre. Snarere er det slik at disser forhold bare får verdi i den grad vi forholder oss aktiv til hver av dem.

Slik jeg ser det praktiserer industridesigneren en fremtidsrettet yrkesutøvelse som både samfunns- og næringsliv har behov for i sin søken etter en mer menneskevennlig teknologi. Utdanningene har innført moderne prinsipper for designfaglig forståelse og designpedagogikk som har flere nyhetstrekk og der prosjektundervisningen står sentralt.

I utdanningssammenheng er design en liten profesjon med små ressurser sammenlignet med de store fagområder. Designerens arena i Norge er en industri med et meget lite nærmarked som gir få muligheter sammenlignet med andre industriland – men også spennende utfordringer.

Oslo, 05.06.01