Kurset gikk for seg på Skògar, et sted helt syd på Island. Vi ble inn-
kvartert på Hotell Edda, der også forelesninger og det praktiske foto-
arbeidet foregikk. Naturen omkring var spennende, og spesielt
Skògarfoss like ved hotellet gjorde inntrykk. Vi ble tatt med på en
busstur en dag for å få med oss en del storslåtte naturinntrykk. Første
del av turen var omkring Dyrholaeyar som er ved kysten med utrolige
strender og fjellformasjoner. Andre del av turen var en kjøretur opp i
fjellene med isbreen Myrdalsjøkull og vulkanen Katla i nærheten. Et
utbrudd fra Katla var ventet når som helst, og man var redd for konse-
kvensene på veier og de nærmeste tettstedene nede ved kysten. For
enkelte ble det også litt tid for riding på islandshester som ble leid
med fører fra en gård ved siden av hotellet.

Kursprogrammet hadde lokket til seg masse deltakere. Alt i alt var det
omkring 80 som var med. Og det er jo veldig bra. Det kan være en
ganske tøff jobb å planlegge og gjennomføre et slikt arrangement.
Det kan bli en økonomisk katastrofe for arrangørlandets forening
om det ikke melder seg på nok deltakere. Heldigvis for den islandske
foreningen gikk det veldig bra i år. Men fra Norge kom det bare fem
deltagere inklusiv to utsendinger fra den norske foreningen (LFS).
Hvorfor det er slik er ikke så lett å peke på. Kurset var annonsert i
Form og på nettsidene til LFS. Det er tydeligvis ikke nok til å friste
norske billedfaglærere til å bruke en uke av sommerferien til kurs.
Tidligere NK har alltid hatt mange norske deltagere. Kan det være
dårligere støtteordninger som er årsaken til færre påmeldte fra Norge?

Kurslærere var Liborio Termine og John Hilliard, begge to kjente billed-
kunstnere og kunstteoretikere. Termine kom fra Torino i Italia, og er
professor i filmhistorie og filmkritikk ved universitetet i Torino. Han
snakket bare italiensk, men samarbeidet fint med Òlafur Gislason
som er lærer og kunstkritiker på Island. Gislason oversatte Termine
sine forelesninger og diskusjonsinnlegg til engelsk.

Hilliard kom fra England. Han er billedkunstner og professor, og en
kjent figur i den internasjonale kunstverden. Han har bla. vært gjeste-
lærer i foto ved kunstakademiet i Oslo.

All kommunikasjon på kurset foregikk på engelsk. Ikke bare for kurs-
lærerne, men også for deltagerne fra Island, Grønland og Finland kan
det ofte være praktisk. Det virket for meg som at det gikk ganske greit,
men det er så rart med det. Når vi lærere har kurs virker det av og til
som om vi har glemt den didaktiske biten hjemme. Det ble veldig mye
snakking uten bilder eller transparenter o.a. som kunne hjulpet på
konsentrasjonen til mange – tror jeg. Spesielt når Termine sine fore-
lesninger først bit for bit skulle sies på italiensk, for deretter bit for bit
oversettes til engelsk med islandsk aksent. Da fikk jeg inntrykk av at
det var litt tungt for noen.

Termine opplevde jeg som en elegant og sjarmerende sydeuropeer.
Han beveget seg når han foreleste og hadde et kroppsspråk som under-
streket det han sa. Jeg opplevde det derfor som litt trist at jeg ikke kan
italiensk. Dessverre må en del bli borte i en slik prosess, selv om
Olafur Gislason skal ha all ære for sin innsats med å oversette alt
Termine sa. Det kan ikke alltid ha vært like lett. Hilliard hadde forbe-
redt seg mer med en del skriftlig materiale og lysbilder av sine egne
fotos.

Mye av det som ble forelest og diskutert kan trolig de fleste lese bedre
fra en bok eller hefte. Slike forelesninger bør kanskje heller ha karakter
av at man blir oppmerksom på eller kjent med ideene og litteraturen
omkring osv. i all korthet på en spennende måte slik at man får lyst til
å arbeide videre med det senere.

Liborio Termine innledet sitt foredrag om fotografi som språk med at
det var en ny måte å se på virkeligheten. Foto hadde skapt et krav om
ny forståelse av representasjon i kunsten. Man må vekk fra en stereo-
typ måte å se og tenke på. Vi ser hva vi vet og hva vi ønsker å se. Vi
må være mer åpne, fri for koder for lesing av bilder. Han mente hver
tilskuer av foto har sin egen dør inn til bildet, hver enkelt har sin egen
forståelse. Alle ser på et foto på sin måte, alle ser forskjellig. En foto-
graf vet at dette er hans utfordring, og han må projisere sine hensikter
i bildet. Som en maler som maler et bilde. Men foto er et åpent språk.
Man kan ikke direkte overføre våre erfaringer fra maleri, tekst osv. på
foto; det har sitt eget liv og går sin egen vei.

Foto er et resultat av øyeblikket, og man kan utelate mange av de
prosesser maleren må igjennom. Ofte kan det være tilfeldigheter, og
man må utnytte øyeblikket og skape det om til et bilde. Foto blir kunst
når det er komponert og organisert slik at det oppfattes som kunst.
Ved å trekke motivet ut av sin naturlige eller opprinnelige kontekst og
sette det inn i en ny kan det gis en ny betydning. Ut av konteksten
kan man skape en ny virkelighet. Nye sammenhenger kan gi nye
betydninger og meninger.

Det blir til kunst ut fra måten man ser det på. Man kan skape kunst ut
fra måten en organiserer det tilfeldige (for eksempel ved å ta utsnitt),
og ikke ved en tilfeldighet. Men man kan ikke lage kunst som om man
i utgangspunktet hadde en oppskrift. Det fordrer en kreativitet og kon-
troll over det tilfeldige. Man gir motivet en estetisk betydning ved å
sette det inn i en ny sammenheng. Tidspunktet avgjør ofte hvilken
mening vi kan lese ut av et bilde. Ut fra kravet om åpenhet mente
Termine at man måtte frigjøre seg fra semiotikken, man skal ikke
forklare foto semiotisk. Han mente det var en slags forurensing. Ser
man bildet som et tegn, kan det lede til noe utenfor bilde oppfattet i
bildet selv. Foto må ikke forstås som et symbol for noe utenfor. Noen
bilder bare treffer deg. Hvorfor? Det er subjektivt, og en forklaring av
bildets komposisjon og struktur osv. har ingen hensikt. Man forstår
og opplever bildet ut fra personlige kvaliteter og verdier, assosiasjoner
og plasser i sinnet.

Ved å vektlegge fotoet som åpent for en subjektiv forståelse, gir
Termine muligheter for å lese og tolke en mangetydighet inn i bildene.
Det er ingen absolutt eller bestemt mening i bildet. Ingen "rett" forstå-
else eller sannhet, men flere alt etter hvilken sammenheng det oppleves
i og hvem som ser. Hver enkelt tilskuer ser en mening og forståelse ut
fra sitt subjektive ståsted. Det finnes ikke noe objektivt referansested
for en tolkning av fotografiet, og tegnene mister lett sin betydning når
orden mangler. Termine sa at han var overbevist om at det ikke er en
historie, men flere historier. Verdien ligger i hva fotoet representerer
og ikke i dens form og struktur. Bildets struktur uteblir, den trekker
seg unna.

John Hilliard var ikke alltid enig med Liborio Termine. Han mente man
kunne dekode hans egne bilder ved å lese dem som tegn. Han viste til
forskjellen mellom skulptur og maleri på den ene siden og foto på den
andre siden. Mens skulptur og maleri oppleves som noe man kan ta
og føle på, noe som har et nærvær og lever et liv i seg selv, viste han
til foto som noe som manglet disse kvalitetene i utgangspunktet. Man
får en følelse av at det ikke er noe i mellom fotoet og den som betrakter.
Oppmerksomheten på motivet og hva det forestiller gir en opplevelse
av transparens (gjennomsiktighet) og følgelig en mangel på nærvær.
Selv om det å fotografere er noe som skjer her og nå, så vil foto være
et uttrykk for det som var eller kanskje viser til noe som kommer,
ikke som noe objektivt nærværende. Som representasjon av et motiv
er foto transparent og uttrykk for noe som har vært. For å bryte denne
opplevelsen av transparens og mangel av nærvær, mente Hilliard at
man kunne skape en opplevelse der motivet og senteret i bildet blir av-
skjermet og blokkert på en måte. Man får motsatt av transparens, en
opak virkning som kan skape en opplevelse av nærvær og present-
asjon. Man kan si at når motivet blir borte, kommer fotografiet frem.
Han viste til, ved en visning av sine egne bilder, hvordan man kunne
oppnå dette ved ta i bruk en rekke tilsynelatende "negative" teknikker
som tilsløring, mangel på fokus, overeksponering etc. Fotografiene
blir en syntese av representasjon og presentasjon. Man tar i bruk det
spesielle ved fotografiets språk med en rekke ulike knep som skaper
opplevelse av fotografiets nærvær som objekt. Ved å avbryte den
transparente opplevelse av fotoet med opake virkninger skapes en
syntese av disse virkningene.

Roland Barthes har sagt et sted at fotografier har en karakter som er
mer relatert til teater enn visuelle kunster som skulptur og maleri.
Problematikken omkring syntese av representasjon og presentasjon,
om det å skape en opplevelse av fotografiets nærvær, ga meg assosia-
sjoner til hvordan man i teateret i mange sammenhenger bryter illu-
sjonen ved å snakke med publikum, trekke publikum inn i spillet. Man
mister den distansen som illusjonen kan gi, man blir engasjert i styk-
kets innhold på en mer direkte og nærværende måte.

Kursdeltakerne ble delt inn i grupper som hver for seg med kameraer
skulle utforske Hilliards ideer om foto som språk. Gruppene fikk navn
etter de stedene der de skulle arbeide med oppgavene som:
"restaurantgruppen", "svømmehallgruppen" osv. Arbeidet i gruppene
var ikke noen tilfeldig knipsing her og der. Det ble laget ideskisser,
og det ble arbeidet veldig bevisst med komposisjonene og de ulike
måtene en kunne skape den nevnte syntesen mellom representasjon
og presentasjon.

Alle gruppene presenterte sin arbeider siste dagen. Det var mange
spennende bilder, og fra Termine kom ideen om at bildene sammen
med forelesningene og de teorier som var kommet frem under kurset
kunne bli laget til en bok. Det skal bli spennende å se hvordan det blir.

En kan si at så lenge et foto bare er en rent mekanisk handling, kan
man heller ikke si det er et tegn. Med ved en menneskelig innvirkning,
med en bevisst intensjon og interesse for å ta et foto, får det karakter
av tegn og som noe som kan dekodes. Det er måten fotoet blir brukt
på som gir det en betydning av tegn med en kulturelt betinget betyd-
ning, og med de konnotasjoner som gjør det til et språk.

Hilliard sa hans bilder ikke var manipulerte på noe vis utover de be-
skjæringer, vinklinger og bearbeidelser som var gjort ved presenta-
sjonen. På kurset ble mange av bildene manipulert digitalt og fikk på
den måten en annen karakter. Bildene får karakter av en virtuell virke-
lighet og mister sin referanse til den synlige virkelighet som omgir
oss. Således kan man si at arbeidet for en del ble litt annerledes en
de intensjoner man hadde for arbeidet i gruppene.


Foruten forelesningene, diskusjonene og arbeidet i workshops med
Termine og Hilliard var det også spennende innslag fra andre på
programmet. Et av disse var møtet med den islandske kunstneren
Sigurdur Gudmundsson. Han presenterte for oss fotografier han hadde
gjort for en tid tilbake, og som også var gitt ut i bokform. Billed-
motivene var klart iscenesatt og arrangerte, og hadde en veldig hu-
moristisk poetisk karakter. Vi kan si at fotografiene var dokumenta-
sjoner av performance og iscenesettelser gjort av Gudmundsson.
Bildene hadde en absurd surrealistisk karakter med en dypere under-
liggende mening. Ofte kan humor og underfundighet være beste måten
å vise alvor og sannhet. Det var lett å få assosiasjoner fra
Gudmundssons bilder til middelalderens comedia del arte, alkymis-
men, ordtak, norrøn mytologi, men også til moderne retninger innen
kunsten som surrealismen og dadaismen. Verden er snudd på hodet,
og viser det umulige ved den rasjonelle, geometriske bevisstheten.
Bildene viser fantasi og underbevissthetens strømninger, men også
en nærhet og kontakt med naturen.

Både LiborioTermine og John Hilliard kommenterte bildene, men de var
ikke enige seg i mellom. Hilliard mente bildene var interessante som
fotos, måten de forholdt seg til billedflaten og billedrommet. De estet-
iske verdiene ligger i fotoene og ikke i iscenesettelsen og skuespillet.
De utfordrer vår måte å oppfatte ting. Uten en forståelse for hvordan
bildene er komponert, hvordan de er satt sammen av ulike tegn, ville
vi heller ikke oppfatte bildene som uttrykk for en absurd, irrasjonell lek
med virkeligheten og et uttrykk for en annen måte å vise sannheten på
enn den logiske jeg orienterte om. Termine ville ikke legge så stor vekt
på formen som foto, men mer på hva vi umiddelbart oppfatter at bilder
viser. Han mente det var viktigere hva vi subjektivt kan lese ut av bilde
enn forståelsen av bildets struktur. Ikke bare en historie altså, men
flere historier.
Uansett professorenes uenighet seg imellom, opplevde de fleste både
Gudmundsson selv og bildene hans som morsomme og spennende.
Selv om Island ikke er noen stor nasjon med hensyn til folketall, så får
man inntrykk av at de har mange store kunstnere og at kultur generelt
tillegges stor betydning.

Fredag kveld var det avslutning av kurset med middag og underholdning.
Det er tradisjon at hvert enkelt land bidrar med underholdning, og det
gikk igjen hos alle at de laget en humoristisk kommentar til kurs-
lærernes forelesninger og diskusjoner om representasjon/presentasjon,
transparent/opak etc. Mye latter og moro ble det ut av det, og de
sydlandske professorer fikk oppleve at det absurde og surrealistiske
nok er en viktig del av den nordiske folkesjelen!

Etter middagen var det dans på lokale like ved hotellet, og kurset løste
seg opp i den lyse og fantastiske islandske sommernatta med mystikk
og spenning. Det hadde vært ei spennende og flott kursuke.