Vi har aldri oppfattet læreplanene slik at de gamle teknikkene ikke skal vektlegges. I L97 legges
det opp til strukturen: inntrykk, uttrykk, refleksjon i fagplanen for Kunst og håndverk.
På Folkemuseet og hos Museumshåndverkerne finnes kilder og inspirasjonsmateriale fra
kulturhistorien. Her formidles kunnskaper om materialer og teknikker som har hatt stor betydning
gjennom generasjoner. Det gis muligheter til å hente inspirasjon for videre arbeid knyttet til form,
farge og komposisjon. Kunnskapsfelt fra kulturarven som det er viktig å videreføre, kan tas i bruk
til design av produkter tilpasset våre behov og tiden vi lever i.
Solberg Andresen. Hun er daglig leder for sju museumshåndverkere
som driver Veveriet sammen. De er glødende entusiaster i forhold til
å bringe gamle tekstile teknikker videre til den yngre generasjon.
I lokalene på Folkemuseet, har de laget en flott utstilling som viser
ulike teknikker og materialer spesielt tilrettelagt for de yngste. Her
tar de i mot barn fra barnehager og skoler som får prøve seg, blant
annet på spinneteknikken. Til dette har de utviklet en spesiell
håndten. Anette demonstrerer for oss mens hun forteller hvordan
skoleklassene blir tatt i mot. Det "faller i god jord" å ta utgangspunkt
i eventyret om Tornerose, og noen minutter senere er elevene smittet
av entusiasmen og fremstår som de ivrigste museumshåndverkere.
Anette presiserer at de først og fremst ønsker å nå lærerne.
mange hundreår. I vår tid kan det se ut til at disse er i ferd med å gå i glemmeboken. Det er en reell fare for
at deler av kulturarven kan gå tapt. Museumshåndverkernes hjertesak er at nye generasjoner skal få glede
av de gamle teknikkene. De har laget starthefter som beskriver spinning med håndten, bruk av barnevev,
strikkelise, snorgaffel, sprang, hosebånd, brikkevev, grindvev, toving mm.
I Veveriet på Norsk Folkemuseum selges materialer og utstyr til disse teknikkene. Utstyret er enkelt og til-
passet uøvete fingre. I heftene kan vi også lese en kort historikk som setter teknikken inn i en sammenheng.
I heftet om håndtenen står det blant annet at ingen riktig vet hvordan tråden egentlig ble til. Et gammelt
sagn forteller om en gjeter som for mange tusen år siden så at ullen som var løsnet fra sauene hang fast i
en busk,og ble vridd av vinden til en tråd.
Da rokken ble mer og mer utbredt på 1600 - 1700-tallet, gikk etter hvert spinning ved hjelp av håndtenen i
glemmeboken.
Videre i heftet beskrives og illustreres spinneteknikken.
Det er ser greit ut å tilegne seg kunnskap fra heftet, men et besøk i Veveriet sammen med elever vil antake-
lig være ekstra motiverende. Museumshåndverkerne tilbyr også inspirasjonskurs for lærere etter avtale. Vi
tror dessuten at teknikkene lar seg benytte i mer avansert design, tilpasset eldre elevers krav og behov.
De fleste teknikker er oppstått som et behov, forteller Anette. Vi kan for eksempel tenke oss at fletteteknik-
kener oppstått ettersom det var et behov å få håret bort fra ansiktet. Det er ikke vanskelig å forstå at dette må
være en gammel teknikk! Det er en av de eldste vi kjenner til, i virkeligheten er teknikken eldre enn tekstilene.
Halm og palmeblader har vært benyttet som materialer. Flettingen finner vi igjen i hosebåndet, også kjent som
smettaband, sokkeband, fingraband blant flere andre benevnelser.
Anette viser oss hvordan fletting med filler blir til det flotteste belte. Teknikken er også beskrevet i eget hefte.
Her må man ha "tungen rett i munnen" for å holde orden på trådene. Vi kan tenke oss at de med litt mer
trenede hender vil kunne ha glede av arbeidet.
Vi siterer fra Museumshåndverkernes hefte om SPRANG-teknikken:
"Sprang er en fletteteknikk, men i motsetning til de fleste fletteteknikker er endene her faste. Dette medfører
at når trådene slynges rundt hverandre, kan slyngen ikke løses opp i nederkant slik det vanligvis gjøres når
man fletter. For at endene skal være faste, må trådene spennes opp i en ramme, noe som gjør at sprang ofte
blir oppfattet som en vev. Men i motsetning til en vev, er det ikke noe innslag i sprang. Tekstilet bindes
sammen ved at slyngen forskyver en tråd forhver rad. Strukturen blir som i et alminnelig nettinggjerde."
Sprang er et av verdens eldste teknikker, vi finner eksempler blant annet i pyramidene i Egypt. Arkeologiske
utgravninger viser at teknik- ken har vært kjent i Norden for tre tusen år siden. Hårnett funnet i danske
bronsealdergraver eksemplifiserer dette. Sprang går så godt rundt runde former, og det lar seg benytte i
produkter som f eks i hengekøyer! Anette nevner frynseskjørtet som et av de mest urkvinnelige plagg som
finnes. Hun har et åpent sinn og blikk for teknikker som er velegnet for design av produkter tilpasset vår tid.
Dette er en teknikk mange kjenner igjen. Tidligere, før vi fikk kjøpt
denne "soppen" i lektøysforretninger, benyttet man like godt en vanlig
trådsnelle.
I Museumshåndverkernes hefte gis eksempler på ulike produkter som
kan produseres ved hjelp av teknikken. Dessuten gis det råd for
strikkeundervisningen: Mens elevene venter på tur for veiledning og
hjelp, kan de f eks øve seg på strikkelise i mellomtiden.
Med et mercerisert bomullsgarn i gode farger blir det tiltalende
resultater som f eks kan benyttes til hårstrikk. Da tres en vanlig
buksestrikk gjennom strikkesnoren før snoren sys sammen med
endetrådene.
Museumshåndverkerne uttaler at Strikkelise ofte har vært brukt uten
mål og mening til å lage meter på meter med restegarnskvaliteter. De synes det er viktig at man formgir ting som barna kan bruke selv.
Hårstrikken er et eksempel på dette.
Museumshåndverkerne produserer en enkel billedvev som er ganske
liten, overkommelig og billig. På baksiden av veven benyttes to pinner
til å stramme opp renningen mens man vever.
Terskelen for å komme inn i en teknikk skal være ganske lav, mener
Anette Solberg Andresen.
Det er viktig at barn får tilpasset materialer og redskap slik at de har
mulighet til å få til noe som er vellykket, så de kan føle glede og
stolthet over sine egne formgitte produkter.
Elevene kan tegne skisser innledningsvis før de komponerer det
endelige utkastet i størrelse som passer til veven. Kunnskaper om
farge - form og komposisjon kan vektlegges i arbeidet.
Multivev original består av fire "laftede" pinner som settes sammen
med strikk i hvert hjørne, og av en vevnål i bambus. Den er blitt til for
å introdusere flest mulig barn til vevkunsten.
Det veves rundt rammen, og når den er ferdig, løses hjørnene opp slik
at vevnaden kan trekkes ut.
I vevrammen kan barna benytte trikotremser (f eks klippe opp avlagte
klær) eller tykt garn. Vevnaden kan benyttes til design av ulike
gjenstander. Det gis eksempler til inspirasjon i heftet som er utarbeidet
av Museumshåndverkerne.
1991. Det er til sammen sju håndverkere som driver Veveriet som et samvirke. Hver og enkelt av dem tjener det
de produserer for generelt salg eller som bestillingsarbeid.
Museumshåndverkerne ble etablert da vevstuen på Husfliden i Oslo ble nedlagt. Anette Solberg Andresen var
leder for tekstilavdelingen, og så med bekymring på faren for at kunnskapene som var utviklet gjennom
generasjoner og Husflidens unike mønstersamling ville gå tapt.
Takket være ildsjeler som Anette og flere av hennes kolleger, er mønstersamlingen og det historiske materialet
sikret.
Mer informasjon om foretaket kan leses på nettadressen: www.museumshandverkerne.no
Postadressen deres er: Museumshåndverkerne BA, Norsk Folkemuseum, 0287 Oslo
Tlf. 22 56 10 62
Form får gjennom møtet med Anette Solberg Andresen kontakt med Cathrine Glette. Vi forstår etterhvert at disse
to har en gjensidig respekt for hverandres virke. De er sammen sterke representanter for tradisjon og design.
Cahtine Glette samarbeider med Veveriet. Hun lager spennende, nye uttrykk i de gamle teknikkene. Flere av
hennes modeller i nålbinding og sprang vises på Veveriet sommeren 2002.
Les artikkelen DESIGN OG TRADISJON av Cathrine Glette
