Form møter professor Else Marie Halvorsen på Høgskolen i Telemark, Avdeling for estetiske fag, folkekultur og lærerutdanning, Institutt for forming og formgiving ( 11.03.04) Hun fyller 70 år i disse dager, og kan se tilbake på et imponerende omfangsrikt og produktivt yrkesliv. Hennes forskning og arbeid tilknyttet hovedfagstudiet ved høgskolen har hatt stor betydning for alle som er opptatt av FOU innen fagfeltet formgiving, kunst og håndverk.
Jeg har vært med siden hovedfaget startet her på Notodden, forteller Else Marie Halvorsen. Da det første kullet gikk opp til eksamen i 1977, hadde jeg min første hovedfagskandidat oppe. Det var Marit Bjorland. Etter dette har jeg vært veileder for flere studenter ved hvert eneste kull, i mer enn 25 år.
- Hva har vært ditt ansvarsområde innenfor hovedfagsstudiet?
Innenfor hovedfagsstudiet har jeg vært teoretiker. Jeg har formingsbakgrunn med tekstillinje, men i utgangspunktet har ansvarsområdet mitt vært vitenskapsteori og metode. Når man skulle starte opp et hovedfag med utøvende arbeid, lå utfordringen i hvordan dette kunne gå inn i en forskningssammenheng. Jeg slet ganske mye med å skrive "Forming som forskningsområde" som kom ut i 1982. Den bruker vi her på hovedfag enda. Så har jeg skrevet "Fenomenologi og formingsforskning", den kom i 1989. Da gikk jeg dypt inn i en vitenskapsteori og diskuterte formingsforskning i forhold til den. Disse to er nå under revidering, supplert med nytt stoff skal det bli en samlet bok.
Fram til 1990 hadde jeg ansvaret for metode på hovedfag i en tredjedels stilling. Da jeg i 1990 ble dosent, ble det full jobb bare på hovedfag med ansvar for vitenskapsteori, metode og for didaktikk. Og professoratet mitt er i didaktikk. I praksis har jeg beholdt det samme arbeidsfeltet hele tiden.
Min didaktiske vinkling har vært kulturpedagogisk. . Det var innenfor dette området jeg disputerte i 1997, med avhandlingen: "Kulturarv og kulturarvoverføring i grunnskolen med vekt på den estetiske dimensjonen. En begreps- og erfaringsanalyse med et didaktisk perspektiv".
- Vi har respekt for det omfattende arbeidet som en doktorgradsavhandling representerer. Hva har du konsentrert forskningen om ?
Avhandlingen består egentlig av tre arbeider.
Første del omfatter analyse av læreplaner fra 1965 fram til 1987., for å finne ut hvordan begrepet kulturarv ble forstått og begrunnet. Neste del behandler læreres kulturforståelse. Jeg var opptatt av å finne ut hvordan lærere tenker, de som bruker planene. Derfor intervjuet jeg 34 lærere og fikk et veldig materiale. I utgangspunktet var jeg mest opptatt av forming. Men en utvikler større forståelse for et fag når en ser det i forhold til andre. Derfor valgte jeg å intervjue lærere som underviste i musikk, litteratur og forming. I etterkant bestod arbeidet av sammenlikning og analyse av fagplaner og av lærergruppenes utsagn representert ved de tre fagene. Siste del handler om målgrupper utenfor grunnskolen, som er opptatt både av å formidle kulturen og av å skape selv. Jeg henvendte meg til kunstnere, kulturvernere og kulturformidlere i høgskolesystemet; en gruppe mennesker som den franske sosiologen Pierre Bourdieu kaller kulturelt aristokrati og intervjuet til sammen nærmere 25 personer i denne gruppen. Blant kunstnerne var det tre billedkunstnere, tre musikere og tre forfattere. I doktoravhandlingen sammenstilte jeg alt dette, både planer, lærerutsagn og forskningen omkring denne siste gruppen – og fant mye interessant informasjon. Det er for langt å komme inn på her…
Jeg tok doktorgrad fordi jeg ville vite noe, ikke for å bli noe, og jeg har vært engasjert i å få dette stoffet publisert. Derfor skrev jeg boka "Læreren som kulturbærer og kulturbygger" i 2001, der jeg forenklet teorien. Dråpen på bokomslaget liker jeg godt; en dråpe som får ringer i vannet, det er dekkende for innholdet i boka.
Jeg har brukt den siste delen av doktoravhandlingen, den som omhandlet kunstneres, kulturverneres og akademikerers oppfatninger av egen kulturell praksis, inn i en ny bok. Den handler både om kulturprosesser, kulturforståelse og ikke minst identitet. Boka har tittelen "Kultur og individ", med undertittel "Kulturpedagogiske perspektiv på kulturprosesser, kulturforståelse, identitet" og er kommet på universitetsforlaget i mars 2004, altså rykende fersk. Den har tre deler, først en teoridel omkring kultur, identitet og estetikk. Andre del har jeg kalt for Kulturarvens ulike ansikt, og tredje del går på identitet i en ny tid.
- Hva du er spesielt opptatt av når det gjelder didaktikk innen fagområdet kunst og håndverk?
Jeg er nok blitt en kulturpedagog og har bl. annet vært opptatt av kulturarv som et dynamisk begrep. Kulturarv er for meg akkurat som en annen arv du får, noe kan du kaste, noe annet kan du flikke på, noe restaurerer du. Jeg er blitt veldig opptatt av hvor rikt faget Kunst og håndverk er, når det gjelder kunnskapen som faget representerer. Billedkunsten, arkitekturen, håndverk, kunsthåndverk, de ulike kulturuttrykkene er en enorm verden egentlig. Når elevene skal lære om litteratur og musikkverk, hvorfor skal de ikke også lære at vi har en visuell, materiell kultur? Jeg har skrevet artikkelen: Kulturarv og kreativitet i den nye læreplanen for grunnskolen i Norsk Pedagogisk tidsskrift nr. 3 - 1998. Der har jeg skrevet om hvordan L97 ser på kulturarv på den ene siden og elevenes kreativitet på den andre. Min interesse ligger i dette spenningsfeltet. Tankegangen i L97 e r på mange måter fascinerende, men jeg er veldig betenkt overfor alt som skal gjøres. Hvis man skal møte noe andre har gjort, fordøye det og internalisere det, trengs det tid.
En av de teoriretninger som har blitt viktig for meg både i kulturpedagogikken og i vitenskapsteorien har vært fenomenologien. Det å vokse opp er å vokse inn i en kultur, noe som gir deg mange impulser fra kulturen som du ikke alltid aner noe om, hele den tause kulturen. Det gjør noe med oss, vi dannes gjennom det. Når jeg bruker begrepet kulturbærer, tenker jeg ikke på en statusperson med medaljer på brystet, men på at alle mennesker er kulturbærere, ut fra hva vi har fått med oss gjennom livet. Jeg brenner for at vi må være forsiktige og ikke vurdere dette, men heller beskrive denne kulturen vi er i. Så kan vi heller vurdere en bok, et bilde, det som kalles "har"-kultur. For det er forskjell på å vurdere gjenstander og bøker og å vurdere den kulturen som bor i oss. Da går vi på sjela til folk. Vi må skjelne mellom et normativt og et beskrivende kulturbegrep.
Når jeg snakker om læreren som kulturbygger, er det den bevisste lærerrolle det tenkes på.
"Den dobbelte didaktikk" er en modell jeg har konstruert som uttrykker likevekt og samtidighet mellom den etablerte "har-kulturen" (kunsten, kunsthåndverket osv) og elevenes verden, deres "ei i kultur". "Den dobbelte didaktikk" kan brukes i alle fag, men jeg har brukt det innenfor det estetiske feltet. Jeg har skrevet om dette i Nordisk Pedagogikk (1): 1-13 " - Den dobbelte didaktikk - et fruktbart begrep for kulturformidling"?
- Er det viktig med forskning innenfor dette fagfeltet?
Det er veldig viktig med forskning innen fagområdet, det har betydning både for substansen i faget – og for at det skal bli utvikling. Men faget må ikke isolere seg i forhold til andre fag. Det må være i en kontekst – man må kunne snakke med andre fag, andre fagmiljøer og plassere faget i en større kulturell kontekst. Derfor er det også viktig at det åpnes for doktorgradsstudier ved flere institusjoner.
Det er også behov for tidsskrifter der en kan publisere forskningslitteratur. Det må produseres mer, og forskere må få muligheten til markedsføre seg. Det er avgjørende for å kunne bringe forskningen videre. Selv har jeg skrevet ganske mye som er relevant for faget, også i de nordiske publikasjoner i forbindelse med Nordfo-konferanser. Dette siste er viten som konkret går inn på fagfeltet. Fordi det etter hvert er kommet mye ny viten relevant for faget, er det viktig at de/vi som skriver ikke hevder for tidlig at ingen har skrevet noen ting om verken det ene eller det andre, men heller bruker tid på å orientere seg . Så går det eventuelt an å si at jeg har ikke funnet noe.
I det store og hele har det vært veldig spennende og utfordrende å være med på utviklingen innen dette fagfeltet.
Redaksjonen i FORM uttrykker stor respekt for professor Else Marie Halvorsen og vet at det blir anledning til å følge videre med på forskningsmateriale som hun planlegger og har under arbeid.
Artikler av Else Marie Halvorsen
-Kulturarven i grunnskolen med vekt på faget forming (1993) Et glimt inn i læreres oppfatninger av praksis. Forming i skolen (6)
-Kunnskapsbegrep i forming 1995. I Formingsfagets egenart. En artikkel- og essaysamling. Høgskolen i Telemark /Telemarksforskning Notodden. 25s
-Fra "forming" til "kunst og håndverk". 1997 i boka "Klasserommet i sentrum". Tapir forlag.
-Kulturarv og kreativitet i den nye læreplan for grunnskolen (1998) Norsk Pedagogisk tidsskrift ( 3): 138-149.
-Kulturforståelse hos lærere. (1999) I Norsk Pedagogisk tidsskrift (4-5): 248-259.
-Den estetiske dimensjonen i grunnskolens læreplaner de siste tretti åra. (2000) I Arabesk (1):3-13
-Kulturinnholdet i skolen som del av skolekulturen 2000. I Lægdene m.fl.: "Skolekultur i fokus". Kristiansand: Høyskoleforlaget.:146-148.
-Den dobbelte didaktikk - et fruktbart begrep for kulturformidling"?(2001) I Nordisk Pedagogik (1):1-13.
-Den estetiske dimensjonen i grunnskolen - en analyse av læreplaner og av læreres oppfatninger. 2001. I C. Nygren-Landgärds og Juhani Peltonen red.) Visioner om slöjd och slöjdpedagogik . Techne-serien. Nordfo: Åbo Akademi : 105-125
-Fagdidaktisk forskning med utgangspunkt i kulturarv. 2002 I Melbye, E.(red.): Hovedfagsstudium i forming 25 år. Hit-skrift (4) : Høgskolen i Telemark : 47-59.
-Den estetiske erfaring. 2003. Hit-skrift, Porsgrunn: Høgskolen i Telemark.
|
|
|
