|
Ryktene går om at Åge Aleksandersen-statuen er så ”levende”. Jeg vil herved bekrefte disse: Åge ser ut som en slik ”levende statue” som stiller seg opp i paradegatene i store byer om sommeren for å tjene penger på å stå stille. Jeg følte at han så på meg bak solbrillene, og ventet at han når som helst skulle bryte ut i et gitarriff.
Huden i ansiktet, støpt i bronse, har den litt grove teksturen til en 60-årig manns. Med korrekte proporsjoner, hviler bronsekroppen godt på sine bein, og holder gitaren på en naturlig måte. Fingerstillingen viser en C-akkord. Munnen er så vidt åpen, Åge skal begynne å synge. En feilfri fremstilling, etter min vurdering. Fullkommen ”mimesis” (etterligning), ville gamle Aristoteles sagt, og applaudert.
Er statuen et godt kunstverk på grunn av dette? Kunstneren Errol Fyrileiv er utvilsomt en god tekniker. Det er enormt krevende å modellere en så naturlik Åge, riktignok etter levende modell. Statuen fungerer til et ikonisk formål; det er som om musikeren selv skulle stilt seg opp på kaia for evig og alltid. Forskjellen er at den ekte Åge ville sunget ”Levva livet”, på sin rustne, uperfekte, levende måte. Bronse-Åge er egentlig langt fra levende, han er kun et skall. Kanskje er han for feilfri til å gjøre noe annet enn å ligne orginalens ytre. Fyrileiv har ikke fått til å fremstille noen personlighet, noe som muligens ville gått på bekostning av naturlikheten. Han har prioritert portrettlikhet og kunne like gjerne tatt et fotografi.
Et portrettfotografi (som selvfølgelig kan fange det dypeste i en personlighet, det er ikke det) hadde imidlertid ikke gjort den samme symbolske nytten som en statue. Formålet med statuen er nettopp å markere Åge Aleksandersens tyngde gjennom å sette han i sammenheng med historiens øvrige statuer av viktige menn på torg og plasser. Han er godt plassert foran Rock Citys lokaler, og er, som Åge selv skal ha sagt, ”et symbol på alle rockeartister fra Namsos”. Jeg kan ikke annet enn å mene at rocken fortjener et sprekere symbol enn en bronsestatue.
Samtidig vil jeg mene at Fyrileivs bidrag til den eldgamle kunstformen er sprekere enn man kunne fryktet. Formalt sett skriver ikke statuen seg inn i en klassisk skulpturtradisjon, den forholder seg kun til sin modell, Åge Aleksandersen. Og den er blitt en urørlig, taus utgave av ham, som likevel vil glede Ågefans gjennom å frembringe bildet av den levende utgaven.
Beveger man seg opp i Namsos sentrum for å se etter flere statuer, finner man så absolutt ikke lignende. Noen gamle, forvitrede granittbyster står mosegrodde i diverse gatekryss. Hvis formålet med statuetradisjonen er hyllest og bekreftelse, lurer jeg på om de ikke overses og ignoreres etter ganske få år. Byens befolkning ser dem ikke lenger for all deres alminnelighet. Temporære kunstprosjekter har den fordelen at de overrasker og bryter folks vanemønstre. Foreløpig har Ågestatuen en slik effekt. Den er uvant i bybildet. Forhåpentligvis vil dens plassering, der musikere oppholder seg, gjøre at den forbløffer i lang tid fremover.
Dersom Åge-statuen er et perfekt skall, er statuen av Arve Tellefsen en mer ekspressiv personskildring. Til gjengjeld er den ikke fullt så naturlik. Kunstneren Per Ung er også god teknisk, men han spiller på flere strenger gjennom å prøve å fange det karakteristiske i en bevegelse eller en sinnsstemning. Ung klarer i tillegg å skape et spennende spill av lys og skygge i skulpturens bronseoverflate, som har flere retninger og skarpe kanter enn en virkelig menneskekropp har. Slik er Ungs skulptur interessant som kunstverk.
Likevel overbevises ikke anmelderen av Tellefsen-statuen. Det er noe ufrivillig karikert over dens uttrykk. Ansiktet kunne med all respekt tilhørt en Ivo Caprino-dukke. Som i eventyrene er heltens gode egenskaper overdrevet, og kunstneren har tildelt Arve for store ører. Akkurat dette er nok ikke ufrivillig, men en bevisst fremheving av den avbildedes spesielt gode gehør. Et litt komisk, men fint trekk, og et eksempel på hvordan vise noe av modellens indre.
Påstanden om det ufrivillig karikerte må utdypes. Jeg tror det henger sammen med en tendens i visse eksempler fra Per Ungs senere kunstnerskap, hvis man ser statuene av Arve Tellefsen og Wenche Foss, oppført utenfor Nationaltheateret i 2007, i lys av hverandre. I forhold til Per Ungs tidligere skulpturer, som generelt er klassisistiske i naturen, er de to nye mye mer manierte. Dette gjelder først og fremst ansiktene, som er forenklede og stive. Ung er uttalt anti-modernist, så dette er ikke tilsiktet. Kunstneren har oppriktig forsøkt å vise Foss´ varme utstråling og Tellefsens innlevelse i musikken, men det stemmer ikke helt. De stirrer tomt fremfor seg. Tenk, her etterspør jeg synlig sjel i øyne av bronse! Men Ung har gjort det før, i skulpturer som Henrik Ibsen og Trondheims egen Hjallis (Fyrileiv unngikk problemet ved å sette briller på sin Åge, som jo i rockemusikerens tilfelle er en viktig attributt).
Som helhetlig symbol tror jeg alle involverte er fornøyd med statuen av Arve Tellefsen. Det er det samme om ansiktstrekkene ikke stemmer helt på en prikk, eller om den ikke uttrykker nøyaktig det kunstneren har forsøkt på. Beslektet med Åge, uttalte Arve at ”denne symboliserer hele Trondhjems kulturliv”. Skulpturen betyr noe større enn seg selv. Det er sikkert en selsom opplevelse å få en statue reist av seg. Men både namsosingen og trondhjemmeren har begge fortjent det, og det er viktig å markere slike individuelle størrelser i kulturlivet.
Det finnes fiolinkonserter av sin tid, og det finnes skulpturer og minnesmerker av sin tid. Det er en selvfølge at Vivaldi og Brahms fortsatt spilles, men man komponerer ikke Vivaldi og Brahms i dag. Er den tradisjonelle sokkelstatuen en høvelig form på en nykomponert personhyllest anno 2009?
Anmeldt av Solveig Lønmo.
|
|
|
Gunnar Danbolt skriver om de grunnleggende kunstteoriene i ”Blikk for bilder - Om tolkning og formidling av billedkunst”: ISBN 82-7935-046-2.
Imitasjonsteoriene
- Før ca. 1750 oppsto det man ofte kaller en regel-estetikk, det vil si en lære om hvordan man skulle oppnå en skjønn avbildning. Bildets formål var å bevege betrakteren ved å belære (gi erkjennelse) og behage. Det belærte ved å vise hvordan virkeligheten og mennesket var bak den sansbare fasaden, og det behaget gjennom sine vakre farger og former.
- Når man på slutten av 1800-tallet malte portretter som ”lignet ned til minste detalj”, var det jo ikke tale om noen fordobling eller kloning av modellen, men en gjengivelse av en bestemt person ved hjelp av penselstrøk på et todimensjonalt lerret. Det er faktisk ganske stor forskjell på et virkelig hode og en malt overflate. Men vi godtar lievel at portrettet ”står for” eller ”representerer” modellen.
Uttrykksteorien eller ekspresjonsteorien
-Ut fra denne teorien blir kunst definert som uttrykk, nemlig av kunstnerens særegne måte å føle og oppleve virkeligheten på - av hans ”personlige identitet”. Resultatet blir et unikt og originalt kunstverk som derfor må sprenge grensene for det tilvante og etablerte. Derfor kan det ikke stilles opp regler for hva og hvordan man skal lage et kunstverk.
Formalismen eller modernismen
- Selv om formalismen eller modernismen som teori betraktet, primært legger vekt på de formale spenningene og harmoniene som utfolder segmellom form og farge, flate og dybde, bevegelse og ro, glatte og ruglede overflater - betyr ikke det at et formalistisk kunstverk ikke også kan ha en meningsdimensjon.
Opplevelses- og resepsjonsteorien
- ”Verket” er å betrakte som et betydningspotensial som kan tolkes i mange ulike retninger. Det er derfor man ofte har omtalt kunstverket som similacrum, et tomt tegn - og dette tegnet er det betrakterens oppgave å fylle med mening. Det postmoderne ”verket” blir et assosiasjonsrikt betydningspotensial med mange forbindelser til verden utenfor ”kunstverket”, men altså uten en fastspikret betydning.
|
|
