FORM møter Cecilie Broch Knudsen. Hun er ny rektor ved Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO). Hun har tidligere vært rektor ved Einar Granum kunstfagskole siden 1996. CBK er utdannet ved Statens håndverks- og kunstindustriskole, Statens kunstakademi og Statens yrkespedagogiske høgskole, og har erfaring som billedkunstner.

Vi ønsker å presentere Cecilie Broch Knudsen med vekt på kunsthøgskolens rolle som utdanningsinstitusjon og innleder intervjuet med dette:
Følgende vandrehistorie forteller om en holdning til skole og lærere som vi ikke er tjent med: En bildende kunstner sendte melding med sønnen til skolen: ”Min sønn bes fritatt fra tegneundervisningen, da han skal bli kunstner.”

Kunst og håndverk i grunnskolen og studiespesialiserende utdanningsprogram med formgiving er ikke først og fremst ment å være forberedende fag for dem som skal bli kunstnere. Det er ment å være en dannelsesutdanning innen estetiske fag. Elever som skal videre på kunstutdanning, vil ta dette valget etter videregående skole. Ulike tilbud på kunsthøgskolene er da aktuelt for mange.
Vi ser det som viktig at kunstmiljøet støtter lærerne i deres arbeid med å utdanne et kompetent publikum.

Hvordan kan kunstmiljøet være med på å skape en mer støttende holdning til skole generelt og lærere som underviser i visuelle kunstfag spesielt?
Lærere må ha kompetanse i kunstfag
CBK: Jeg er ydmyk for de utfordringene lærerne i kunst og håndverk står overfor. De skal ordne med utstyr, verksteder og undervisning i en skole hvor det er helt andre fag som blir prioritert. Som rektor ved KHiO ser jeg at jeg i større grad burde ta et ansvar for at kompetansen som finnes i kunstutdanningene ved kunsthøgskolen kan komme grunnopplæringen i skolen til gode.
Jeg vil gjerne være optimistisk på vegne av det nasjonale senteret for kunst og kultur som nettopp er etablert og håper at de har et ambisiøst prosjekt.

Det var først da vi fikk læreplanen L-97 at vi fikk bevissthet om hva disse fagene representerer i grunnskolen. Det står i lærerplanverket at faget skal bidra til å utvikle elevenes evne til å påvirke og prege sine omgivelser. Det er en stor oppgave, og vi trenger lærere med spesiell innsikt i fagene for å formidle kunnskap om kunst og formkultur, og som kan bidra til å skape forståelse for den profesjonelle utøvelsen av disse fagene.

Kunst og håndverksfaget representerer ofte en sosial møteplass i skolen, på godt og ondt for opplevelsen av faget. Vi oppsøker gjerne kunst på offentlige arenaer, som for eksempel på kunstutstillinger. Det er i møte med profesjonelle kunstnere og deres arbeider at barn og unge kan hente glede og inspirasjon for eget skapende arbeid. Gjennom å få forankring i egen kultur og forståelse for nye uttrykksmåter lærer man også å respektere nye og ukjente kulturelle uttrykk.

Elevenes fantasi og skaperglede skal på samme tid bli stimulert. Barn og unge syns det er moro å uttrykke seg gjennom bilder. De som underviser i faget må kunne beherske mange uttrykksformer men på samme tid være kvalitetsbevisste på hvert enkelt mediums særlige utfordringer. Det kan være relevant å bruke mobilen til å lage et bildeuttrykk, men læreren må også i dette tilfellet ha klare oppfatninger og kvalitetskrav. For øvrig er jeg svært opptatt av at det undervises i grunnleggende ferdighetsfag, at det å lære å tegne skal være bunnlinjen i undervisningen i kunst og håndverksfag.

Etter todelingen av fagområdet gjennom Kunnskapsløftet i 2006 er det blitt en nedgang i antall søkere til studiespesialiserende programfag i formgivning. Det er bekymringsfullt.

Slå hull på myter
CBK: Lærere har en viktig rolle i å slå hull på mytene om hva det er å holde på med skapende fag. Det er altfor mye romantisering rundt kunstnerrollen. Dette er uheldig både for kunstnere, for dem som gjerne vil bli kunstnere og for dem som skal se på kunst.
En vrangforestilling er at det å bli undervist og det å ha kriterier for vurdering er forstyrrende for den frie utfoldelse i skapende fag. Det er ikke rart når man tenker på alt som aksepteres som kunst og som kan være vanskelig å forstå.

Jeg håper og tror at dette er ved å endre seg etter hvert som vi får flere kunstnere inn i undervisning i grunnskolen og den videregående skolen. At det har vært en uvilje mot å tilegne seg pedagogisk metodelære blant kunstnere, er synd. Jeg vet ikke hvorfor, kanskje henger det sammen med avstanden mellom det som det er blitt undervist i for lærere, og det som er reell kunstutøvelse. Jeg tror det ville være lurt å definere dette som to ulike virksomheter. Jeg har likevel liten tro på at en tydeligere målformulering ville minske inntrykket av at det undervises i kunstfag ”light” på lærerskolene, men en presisering av praksis og kunnskap vil komme begge til gode.

På lærerutdanningene er det opptak til disse fagene på grunnlag av poengberegning heller enn egnethet. Jeg snakket med en desillusjonert høgskolelærer i Tromsø som klaget over å ha fått studenter som aldri hadde holdt en tegneblyant i hånden. Det er klart at det skal mye til å tro at man kan forberede slike studenter til en profesjonell utøvelse av faget, selv om de møter med entusiasme og stor vilje til å lære.

Mye kunstteori har kommet til i de siste 30 årene siden jeg ble utdannet. Kunsten har blant annet blitt satt inn i sosiologiske, feministiske og politiske perspektiver. Det er mer refleksjon rundt det å være kunstner nå enn for 30 år siden. Selvforståelsen blant kunstnere har også endret seg. Kunststudenter ser i dag på seg selv i en samfunnsmessig sammenheng. Uansett: opplæringen i skolen skal kanskje ikke primært være forberedende for dem som skal bli kunstnere, men den skal også det. For øvrig har jeg lyst til å gi en honnør til det arbeidet som gjøres i kulturskolene, der mitt inntrykk er at det er mange kunstnere som underviser.

PPU innen visuelle kunstfag
CBK: På KHiO har vi PPU (praktisk-pedagogisk utdanning) for teater- og dansefagene. Jeg ser det som en naturlig utvikling at det også skal innbefatte de visuelle kunstfagene. Det kan være en nyttig etterutdanning for kunstnere som trives med formidlingsoppgaver.
Jeg skulle gjerne sett at KHiO kunne ha åpnet dørene for etterutdanningskurs for lærere som trenger påfyll. Dessverre har vi et plassproblem.

Kunstfagskolens plass i utdanningssøylen
Cecilie Broch Knudsen har vært rektor på Einar Granum Kunstfagskole i 11 år. Denne skolen utdanner mange studenter som ønsker å kvalifisere seg for opptak på kunsthøgskoler, der nåløyet er trangt. I løpet av årene har hun sett hvordan ferdighetsnivået til skolens søkere er blitt kvalitativt høyere. Mange har hatt kunst og håndverksfag som fordypningsområder på videregående skole. Kunnskapene i kunsthistorie har også bedret seg. Det som henger igjen, er refleksjonsevnen, men den er i større grad knyttet til modning. Gjennomsnittsalderen på studenter som kommer inn på design og visuelle kunstfag, er relativt høy. Det er få som kommer rett fra videregående skole.
Granum kunstfagskole rekrutterte også mange til lærerutdanningen. Vi fikk tilbakemeldinger fra mange takknemlige studenter som var glade for den praksisorienterte undervisningen de hadde fått før de begynte på en mer teoritung profesjonsopplæring i lærerutdanningen.

Mange tilbud på kunstutdanning
CBK: Det finnes mye kunstutdanning på markedet i dag. De private utdannings-aktørene har et særlig ansvar for ikke
å friste unge mennesker inn i kostbare og korte utdanninger som egentlig ikke gir tilstrekkelig kompetanse for å kunne hevde seg innen moteyrker. Skapende fag synes å ha en særlig tiltrekning på mange unge mennesker som har store forhåpninger og liten utholdenhet.
På den ene side er jeg betenkt over å utdanne for mange innen disse fagområdene. På den annen side har jeg selv sett hvordan andre med tilsvarende bakgrunn har nyttiggjort seg utdannelsen på mange ulike områder. Jeg er jo selv et eksempel på det. Kunstfaglig utdannelse gir oss kompetanse i å være løsningsorientert, til å være utholdende og til å arbeide uten fasitsvar. Vi lærer metoden med prøving og feiling gjennom kreative prosesser, vi lærer oss til å ta forpliktende valg, og vi lærer oss til å våge å eksponere våre svakheter og usikkerhet.

FORM forteller Cecilie Broch Knudsen en historie fra Høgskolen i Hedmark. Der ble vi fortalt at det forrige skoleår var en gruppe studenter som gjennom et studieår arbeidet med visuelle fag. Studentene går på treårig bachelorstudium innen opplevelsesproduksjon og interaktive medier. Dette året ga 15 studiepoeng innen generell tegning og tegning i dataprogram. Halvparten av arbeidet ble utført i dataprogrammene Photoshop og Flash. Den andre halvparten ble utført i tradisjonelle tegne- og maleteknikker. I løpet av året ble noen begeistret for det taktile som lå i de tradisjonelle teknikkene. Året etter søkte de seg vekk fra videre utdanning. Nå ville de heller bli utøvende innen kunst og mediefag. Det hadde vært bra om vi kunne motivert denne typen studenter til å ta lærerutdanning innen disse fagområdene. Det er bruk for slik kompetanse i skolen; den er nødvendig og viktig!

CBK: Jeg sier meg enig i dette. Det er ingenting som er bedre enn motiverte lærere. Men historien din forteller meg også om det å være sultefôret på å utfordre fantasilivet gjennom å uttrykke seg, og gleden ved å arbeide med hendene. For ikke så lenge siden fikk mange antakelig tilfredsstilt en slik trang gjennom å brodere, strikke, snekre osv. Studentene som du nevnte, hadde kanskje trengt en realitetsorientering om kunstneres levevilkår, og bli minnet om hvor tilfredsstillende det kan være å få formidle fag som man selv er glad i.

Sluttreplikk fra Cecilie Broch Knudsen
Jeg unner alle å få utfolde seg og å bli utfordret i skapende arbeid, om det så er bare for en kort periode. Gjennom å lære om kunst og kulturuttrykk og gjennom selv å skape, øker man livsgleden og får en nøkkel til egenutvikling. Likevel holder jeg hardt på kravet om profesjonalitet både for dem som skal gjøre dette til sin levevei og for dem som skal undervise i et så mangesidig fagområde.