|
FORM fulgte et tegnekurs på naturhistorisk museum i regi av Høgskolen i Oslo. Kurset var tilknyttet utstillingen Naturens Former og bar tittelen Naturens former og mangfold. Kurset ble ledet av høgskolelektorene Peter Cooper og Elisabeth Juell, avdeling for estetiske fag ved Høgskolen i Oslo. Det ble lagt til rette for at deltagerne kunne benytte ulike materialer og teknikker. Kurset var i auditoriet i Zoologisk museum. Rommet ble et samlingssted hvor lærerne var til stede som hjelpere i løpet av økten som varte fra kl. 10.00 til 16.00.
Kursdeltagerne var fra 6 til 60 år i alder og med helt ulike tegnekunnskaper. Det var ca 15 deltagere. Før man slapp fritt ut i museet for å tegne utstoppede dyr eller levende planter, ledet Elisabeth Juell blindtegning i en halv time. Hun sto selv modell. Hver stilling varte i ca. fem minutter. Hun forklarte hva øvelsen gikk ut på: Hun pekte på håret sitt og brillene og forklarte at hun hadde en skråstilling på kroppen, at noe overlappet noe annet, at stillingen var anstrengende å stå i. Hun sa at hun uttrykte en følelse. Hun formidlet mye om frihåndstegning mens hun selv var objektet som skulle tegnes.
Sjuåring og niåring på tegnekurs
Jeg fulgte Christopher på sju år og Victoria på ni år hele dagen. Hva ville barn med vanlig tegnebakgrunn på dette alderstrinnet få ut av opplegget?
kl. 10-11: De lyttet til instruksjon og så på eksempler på tegning utført med ulike tegneredskaper på ulike papirtyper. De fikk begynne å tegne i to medbrakte tegnebøker med stiv perm og godt tegnepapir.
kl. 11-11.30: De tegnet blindtegninger.
kl. 11.30-12.00: De så utstillingen av forskjellige fisker.
kl. 12.00-12.30: De tegnet fugler.
kl. 12.30-12.45: De viste tegningene til lærerne og fikk god respons fra dem.
kl. 12.45-14.00: De spiste på kafé og lekte ute.
kl. 14.00-16.00: De tegnet dyr, så på filmbitene laget av Arild Hagen, leste i bøker og tittet på varene i butikken.
kl. 16.00: Museet stengte.
Mine observasjoner av barnas tegneutvikling på kurset
Innledningen med blindtegning før de tegnet etter utstoppede modeller, var viktig og avgjørende for de gode resultatene. Metoden førte til at Christopher og Victoria begynte å observere og tegne sine observasjoner når de hadde modellene foran seg. Det var viktig at det var en god utstilling. De kunne trykke på knapper og få belyst enkelte modeller. Det var instruktiv skilting med navn på de enkelte artene. Vi kunne sitte på gode stoler og ha det hyggelig. Vi hadde god tid, og de fikk hjelp av meg til å spisse blyanter og ble gitt viskelær. Jeg blandet meg ikke bort i hvordan de utførte tegningene sine.
Det var viktig for dem å få positiv respons fra lærerne. De fikk høre at de hadde fått frem det spesielle ved hvert dyr eller fugl som de hadde tegnet. Vi lo også mye, for det ble noe komisk over blindtegningene av Elisabeth. Dette ga en avslappet god følelse som var med på å øke barnas lyst til å fortsette å tegne. Nå ville de straks tilbake til dyrene og tegne mer.
Vi holdt oss til noen få montrer mens vi tegnet. Før vi gikk, begynte vi å se på dyr fra andre deler av verden. Christopher og Victoria vil tilbake til Naturvitenskaplig museum og tegne mer! De syntes det var ergerlig at det allerede stengte kl. 16.00.
Barna iakttok dyrene nøye mens de tegnet; mye mer intenst enn når de bare går rundt og ser. De fikk frem det karakteristiske ved hver art, og tegneferdigheten fikk et løft samtidig som interessen for og kunnskapene om dyrene økte. Det var ro og konsentrasjon i arbeidet de utførte. Og de kjedet seg ikke, men ble tvert i mot mer og mer interessert i finne ut mer om de utstilte dyrene.
Blindtegning
Betty Edwards har skrevet boken Drawing on he Right Side of the Brain i 1979. Den ble oversatt til norsk i 1984 med tittel: Å tegne er å se, Grøndahl forlag. ISBN 82-504-0665-6.
Mange lærere har benyttet deler av metodene som boken omhandler i tegneundervisning.
I den videregående skolen har jeg sett at metoden med blindtegning og andre tegneøvelser beskrevet i boken har vært betydningsfull for elevene.
Det som overrasker meg, er at barn allerede på småskoletrinnet tilegnet seg metoden og fjernet seg fra skjemategningene sine, om ikke annet så i hvert fall denne dagen.
Så kan man jo fundere over om dette er veier å gå.
Denne måten å foreta observasjoner på kan settes i system, i kunst og håndverkstimene og i arbeidet med andre fag.
Utdrag fra boka Å tegne er å se:
- Selv om mennesketegninger på mange måter ligner hverandre, arbeider hvert enkelt barn seg fram ved prøving og feiling til et yndlingsbilde som blir forbedret ved stadige gjentagelser. Barn tegner sine spesialbilder om og om igjen, gjemmer dem i hukommelsen og plusser på flere detaljer etter hvert som tiden går. Disse yndlingsmåtene å tegne forskjellige bilder på blir nedfelt i hukommelsen, og er merkelig stabile i lang tid.
- Ettersom hjernen mesteparten av tiden er overlesset med informasjon, later det til at en av dens funksjoner er å sile vekk en stor del av de innkommende inntrykk. Dette er en nødvendig prosess hvis vi skal klare å samle tankene, og denne prosessen fungerer bra det meste av tiden. Men å tegne innebærer at du ser på noe i lengre tid, at du oppfatter en mengde detaljer og registrerer så mye informasjon som mulig.
|
|
