I forbindelse med sitt 75-årsjubileum holdt organisasjonen Kunst og design i skolen en konferanse ved Høgskolen i Oslo 21.-23. september. Blant mange gode foredrag vil jeg trekke fram tre som har særlig betydning for fagene, for samfunnet og for skolen. De tre foredragsholderne var eksstatsrådene Åse Kleveland og Gudmund Hernes, og professor Liv Merete Nielsen fra Høgskolen i Oslo. Summen av disse foredragene kan inneholde betydelig fag- og skolepolitisk sprengstoff.

Åse Klevelands foredrag het Våre visuelle omgivelser. Hun understreket at det dreier seg om mer enn utsmykning; det er viktig for alles trivsel at alt som omgir oss, fra rundkjøringer til broer, fra boliger til monumentalbygninger, har en estetisk tiltalende utforming. For å sikre dette må det offentlige ha styringen med utformingen av det offentlige rom.
En slik politikk forutsetter en estetisk kompetanse hos dem som styrer. Denne kompetansen er det i hovedsak skolen som skal gi. Derfor er det viktig at alle elever får et godt tilbud i disse fagene. Skal skolen lykkes her, må den ta utgangspunkt i elevenes verden. Det er ikke nok å dra dem gjennom pensum fra i forgårs. De unges drømmer og begjær fornyes stadig, det skapes nye behov, og de unge er usikre på sin identitet fordi den forandres raskt. Det er f.eks. ikke teknologien i mobiltelefonen som selger mest; det er design, mote og livsstil. Ungdom bør ha bevissthet om dette.

Gudmund Hernes snakket blant annet om menneskenes evne til selvforandring som den kanskje viktigste egenskapen som skiller oss fra andre dyr. Å stimulere denne evnen og bevisstgjøre om den er skolens viktigste oppgave. Som metafor brukte han en uferdig skulptur av Michelangelo, som tydelig illustrerer at billedhuggerens oppgave er å fjerne det overflødige – skulpturen er allerede i steinen. Både lærere og elever må trenes i å se disse mulighetene i hvert individ. Motsatsen er de lave forventningers tyranni, der ingens evner får blomstre, fordi man ikke tør å kreve noe.
Hernes framhevet også betydningen av å kjenne vår kulturs kanon, som utgjør vår felles referanseramme som basis for utvikling. Skal vi foreta et sprang, må vi ha et springbrett, som han så elegant formulerte det. Liv Merete Nielsen snakket om design, og om utdanning og forskning på dette området.
Gjennom Kunnskapsløftet videreføres grunnskolens allmenndannende faglige innhold i kunst og håndverk klart og tydelig i den videregående opplæringen. Alle elever innen de forskjellige studiespesialiserende utdanningsprogrammene kan velge deler av formgivingsfag, så sant skolene vil tilby det elevene ønsker.
Uttrykk som demokratisk brukermedvirkning og bidrag til utforming av eget nærmiljø er nå inne i planene for kunst og håndverk i grunnskolen og formgivingsfag i den videregående skolen. Noen vil kanskje spørre: Hvorfor trenger så mange å lære om design og arkitektur?Det finnes dyktige arkitekter, designere og kunstnere i Norge, men vi mangler dyktige oppdragsgivere, beslutningstakere og vaktbikkjer innen design som kan bidra til en inkluderende og menneske- og miljøvennlig utvikling av våre fysiske og visuelle omgivelser. Uten oppdragsgivere får ikke arkitekten bygge, og designeren får verken produsert eller solgt sine kopper og mobiltelefoner. Dersom vi vil ha velfunksjonerende tettsteder og byrom, må det utvikles planer. Da er praktiske erfaringer med form, farge og komposisjon nyttige å bygge videre på.

Jeg vil føye til noen egne refleksjoner omkring det disse tre foredragene tok opp.
Det satses for tida på de fagene som testes i de internasjonale programmene som for eksempel PISA. Det lette er da å satse kvantitativt; vanskeligere er det å gjøre noe med kvaliteten i arbeidet med fagene. Når det som gjøres i matematikktimene, ikke gir ønsket læringseffekt, skyldes det i hovedsak at metodene virker mot sin hensikt. Da hjelper det ikke å øke timetallet, snarere tvert imot. Det er mer effektivt å gi en time mer i formgivningsfag, der en legger vekt på å bruke matematikk. Det kan gjelde perspektivtegning, arbeidstegninger til trearbeider, eller symmetrimønstre til vevnad. Da styrkes begge fag i stedet for å strides, og vi ser en nøkkel til å bli kvitt det mange opplever som fagtrengsel. Det er først når man ser den gjensidige nytten fagene har for hverandre og hvordan kunnskapene dermed gjør livet rikere, at motivasjonen for å lære blir stor nok. Det er også dokumentert at arbeid med estetiske fag fremmer læring av realfag.

I perioden med undervisning etter Reform 94 har studieretningen tegning, form og farge med generell studiekompetanse vært et populært valg for elevene. Det har vært et løp over tre år hvor det har vært gruppestørrelse på 15 som har fått en opplæring i praktiske og teoretiske fag. I Kunnskapsløftet 06 (offisiell forkortelse LK06) er dette tilbudet fjernet. I stedet er det flere løp som er aktuelle for elever. Det studiespesialiserende programområdet formgivingsfag fikk uheldigvis liten søkning. Dette skyldes at fagplanen ble ferdig etter at elevene hadde søkt, og er ikke noe argument mot å gi tilbudet. Nå er det på mange skoler som sitter med solid tyngde innen fagområdet blant lærerne, en fare for sterk nedbemanning og derved ytterligere reduksjon av tilbudet kommende år. Det er fare for at et rikt miljø i den videregående skolen forsvinner.
Både grunnskole og videregående skole bør tildeles ekstra ressurser i forbindelse med reformer. En kan ikke vente høy kvalitet i reformarbeidet når lærere sendes på kurs uten noen form for kompensasjon. Utprøving av nye metoder og arbeidsmåter krever grundig arbeid med forholdsvis få elever og god tid til for- og etterarbeid. Bevilgende myndigheter må forstå at kvalitet koster penger, også i skoleverket. Da er det helt vanvittig å slå sammen grupper bare for å spare penger.