Tegneseriens mekanikk

Will Eisner var flink til å gi hver side et helhetlig uttrykk, og lot ofte snakkebobler og miljøelementer avgrense motivene i stedet for vanlige tegneserieruter (illustrasjon fra The Plot).

Bilder i sekvens
Et typisk, og på mange måter definerende, trekk ved tegneserien er billedforløpet. En tegneserie består alltid av mer enn ett bilde, som regel ordnet i ruter. Tegneserien skiller seg fra billedboken ved at det er en tettere forbindelse (både i handling og tid) mellom bildene.

Serieskapere og filmregissører har gjensidig preget hverandre. Fortellerteknikker som er felles for film og tegneserier er zoom, kjøring/split-panel og kryssklipping. Tegneserien gir leseren større muligheter til å orientere seg frem og tilbake i forløpet. Perspektivbruk og overganger som i en film ville forvirre seeren, kan derfor fungere i en tegneserie.

Den klassiske tegneseriesiden var ordnet i et nokså fast stripe- og rutemønster, som i Asterix og Lucky Luke. Typisk for de moderne seriene er en mindre ordnet sideutforming. Antallet ruter varierer, og det samme gjør størrelsen og plasseringen av dem. I enkelte serier er ruterammene fjernet, som i Will Eisners tegneserieromaner hvor motivene ofte glir sammen til en helhetlig sidekomposisjon.

Lyder som synes
Det viktigste tekstelementet i de fleste tegneseriene er snakkeboblene. Formen på boblene viser hva slags tekst det dreier seg om. Et rop har gjerne en taggete boble. Hvis det hviskes er rammen stiplete, og man tenker i bobler med flere halvsirkler over hverandre. Snakkeboblene er viktig for personskildringen. Det er ikke tvil om at Tintins kaptein Haddock er en hissig type når vi ser ham banne i saftige symboler. Typografien (bokstavenes utforming) kan vise både lydens volum og figurenes personlighet. I Asterix snakker for eksempel goterne i gotiske bokstaver.

Tekstrutene brukes tradisjonelt til steds- og tidsangivelser som ”Bergen 2005” og ”Samtidig”, men fortelleren kan også gi mer utfyllende opplysninger om historien eller en person og miljøet.
De lydmalende ordene (også kalt onomatopoetikon) prøver å gjengi virkelighetens lyder, selv om likheten ikke alltid er like slående. PANG-PANG ligner på smellet fra en pistol, men det er ikke lett å finne et naturlig forbilde for lyden når superhelter braser sammen. De lydmalende ordene har ofte  en utforming som understreker ”lyden”, og skaper spenning og bevegelse i rutene. Når Hulk slår så det sier BANG!, er det ikke så mye ordet som får oss til å føle rystelsene. Det er størrelsen og formen på bokstavene som gir slaget tyngde.

Et spørsmål om stil
Med ”stil” mener jeg det overordnede inntrykket en tegneserie gir. Det omfatter tykk eller tynn strek, mange eller ingen skraveringer, farger eller sort/hvitt. I tegneserien finner vi et mangfold av stilarter, og det er ingen begrensninger for hva slags tegneteknikker man kan bruke. De vanligste stilene kan sorteres i tre grupper: realistisk, humoristisk og dramatisk.
• En realistisk stil er detaljert, og forsøker å skildre virkeligheten mest mulig slik vi ser den. Den amerikanske serien Kingdom Come (trykt på norsk i bladet I), malt av Alex Ross, er eksempel på en slik realistisk tilnærming, selv om temaet er noe så virkelighetsfjernt som superhelter.
• En dramatisk stil vil også ofte forsøke på beskrive ytre, håndgripelige forhold, men den tar seg større friheter til å forenkle eller endre gjengivelsen. Ett eksempel er Bjørn Ouslands fargerike eventyrserie Grimsborken. Forenklingene kan gi tegningene mer bevegelse og liv enn en realistisk tegning. En dramatisk stil kan også være ekspressiv, slik at tegningen ikke forsøker å kopiere den ytre virkeligheten, men å få frem en subjektiv opplevelse av motivet.
• En humoristisk stil skaper ofte sin egen fordreide virkelighet. Personene er karikerte, og omgivelsene er gjerne slik at de ikke kan eksistere noe annet sted enn i tegneserierutene. Frode Øverlis Pondus er tegnet i en slik karikert stil.