|
Foredrag av Peter Butenschøn på konferansen ”Blå bevegelser” 24. sept. 2004.
’Broen og den blå hesten’ er en viktig tekst for kunstfagene. Brobygger er et hedersord. Det bygges bro mellom folk og mellom kulturer. Det deles ut priser for slikt, til og med Nobelpriser. Vi priser dem som ser lenger enn til sin egen strandlinje.
Å være brobygger er noe positivt. Brobyggeren sikrer tørrskodd krysning over vassfar. Brobyggeren gjør dynamiske fremstøt mot nytt land og mot nye horisonter, mot ny forståelse og toleranse. Broen kan signalisere møtet, og samtidig spranget ut fra egen posisjon. En av pavens titler er Pontifex Maximus, den store brobygger mellom jord og himmel. I Edda leser vi om Bifrost, broen mellom oss og det hinsidige.
Når vi henter frem de store europeiske byene på netthinnen, er det broene som gir bildene karakter. Av 8 broer som ble bygget over Tiberen i Roma i antikken er 6 stadig i bruk. Paris, London, Praha, St. Petersburg – broene gir bybildet struktur og identitet. Så også i ’den nye verden’ – broene i New York og San Francisco er blitt like myteomspunnet. Broene forbinder.
Broens arkitektur er en dristig arkitektur, også kalt ingeniørkunst. Det er en essentiell arkitektur, avkledd, skarp, uten ornament. Det er en arkitektur uten fasade, der den konstruktive utfordring ikke tilsmusses av påklistret dekor. Det var en slik rendyrket arkitektur Leonardo da Vinci skisserte i sitt prosjekt for Bosporus i 1502. Det var en slik renskåren buekonstruksjon fra middelalderen, broen over Neretva i Mostar, som med dramatisk tyngde ble bombet i Jugoslavia-krigen i 1995, og som med like stor symbolsk tyngde ble rekonstruert som en inngang til ny sameksistens i gjenreisingen etterpå. Og det er derfor det oppfattes som betimelig symbolikk at to konger den 7. juni neste år, på hundreårsdagen etter unionsoppløsningen, vil klippe det røde bånd og åpne den nye Svinesundbroen over riksgrensen.
Ordet ’brobygger’ gir samtidig et bilde på tankens flukt, på forbindelsen mellom ulike tankeverdener, der kommunikasjonen kan være vanskelig å få til. Entreprenøren er en brobygger.
Den britiske vitenskapsmann og skjønnlitterære forfatter C.P.Snow utga første gang i 1959 sin bok ’The Two Cultures’, senere utvidet flere ganger (og også utgitt på norsk i Cappelens Upopulære Skrifter). Snow beskrev hvor problematisk det er å få til fruktbar kommunikasjon mellom de to kulturer – mellom vitenskap/teknologi og littereatur/humaniora. Han tok til orde for fremveksten av en tredje kultur, som kunne bygge bro og uttrykke på adekvat måte hvordan folk faktisk lever. Avstanden mellom disse to kulturer kan også beskrives som forskjellen på venstre og høyre hjernehalvdel. I den venstre ligger analyse, fornuft og intellekt, i den høyre ligger følelser, drømmer og begjær.
Kreativt virke handler først og fremst om å kople kunnskap, se forbindelser og binde sammen små øyer av kunnskap, samle brokker av informasjon fra ulike kilder, avdekke uvante og uforutsette sammenhenger. Å være kreativ innebærer å ta risiko, våge den usikkerhet det medfører å kaste seg ut på dypt vann eller gå mot de store høyder, uten sikkerhetsnett. Kreativitet forutsetter at det bygges bro mellom venstre og høyre hjernehalvdel, ved at man våger å gå ut av sin egen nøye oppmålte sektor, søke ut mot bruddflatene og så foreta en cross-over (som det nå ofte kalles blant kunstnere). Man må altså fra eget faglige ståsted, eget faglige fundament, våge å krysse, søke mot fjerne strandlinjer, hente inn impulser fra andre felt, andre regioner av kunnskap og holdninger.
Den innovasjonsmelding som ble lagt frem av regjeringen sist høst bærer bud om å være skrevet først og fremst for venstre hjernehalvdel. Den reproduserer det mette samfunnets virkemidler – skattelette, større investeringsstøtte innenfor dagens ordninger, mer forutsigbare rammevilkår for eksisterende bedrifter, sterkere teknologifokusering, mer forutsigbar konkurranseutsetting av offentlige ansvarsområder. Det er knapt noen hint i retning av å oppvise mot i ukjent terreng, ta risiko, våge det uprøvde og ofte mislykkede, satse på den kreative industrien eller kulturindustrien, på de gode fortellingenes kraft, på fortolkningen, fordypningen og fornøyelsen, på design og kunst.
Er det virkelig en uoverskridelig kløft mellom kunsten og næringslivet?
Næringslivets verden er forutsigbar. Næringslivet må gi svar, være presis, dets tjenester og produkter må holde hva reklamen lover. Næringslivet må være leveringsdyktig og entydig, følge plan og budsjett, lov og orden. Maskinen må gjøre hva den sier den skal gjøre.
Kunstens verden, derimot, er uforutsigbar. Kunsten er åpen, utydelig, tolkbar, den gir rom for undring, den stiller spørsmål. Kunsten er unyttens nytte, og den gir ingen fasit. Hvis verket ikke gir rom for det uutforskede, ikke sprenger grenser eller inspirerer til uprogrammert fantasi – da er det ikke kunst, da er det et produkt.
I kunstens verden gis det svar også på spørsmål som ikke er stilt. Eller det gis feil svar som venter på det riktige spørsmålet. Eller vi visste ikke at det var et spørsmål før vi så svaret. Også vitenskapens historie, slik C.P.Snow (og senere Thomas S. Kuhn) minnet oss om, forteller oss at du bryter ingen grenser om du bare svarer på de spørsmålene som vi har kunnskap nok til å stille.
Hvorfor er denne åpne, undrende, uforutsigbare kunstens verden så nødvendig for nasjonens næringsliv – akkurat nå?
Vi vet at den største økonomiske sektor i verden i dag ikke utgjøres av produkter eller av tjenester, men av de opplevelser som knyttes til produkt eller tjeneste. De amerikanske økonomene Pine og Gilmore skriver om The Experience Economy. Ta et aktuelt eksempel:
Når Bergens ordfører kjøper kaffe fra Columbia for å fylle en kopp, betaler han 15 øre. Når koppen serveres på en lokal kafe, koster den 15 kroner. Om serveringen foregår ute på Torgalmenningen en solfylt dag, koster den kanskje 50 kroner, eller 100 kroner om den serveres på Marcusplassen i Venezia. Opplevelsen knyttet til å drikke kaffen øker prisen opp til 700 ganger.
Det er det samme når ungdommene hjemme hos meg kjøper et par Nike sko til 1500 kroner. De vet faktisk godt at de betaler rundt 100 kroner for fottøyet, produsert av underbetalte barnearbeidere i Sørøst-Asia, mens de betaler 1400 kroner for merket, for ’the brand’, for tilhørigheten til den markante globale gruppen Nike-brukere. Det er merkevaren som fortelling som utgjør det meste av produktets økonomi. Eller som Nikes markedsførere sier – joggesko er en god måte å selge ’the swoosh’, Nikes karakteristiske logo.
Jeg ble oppringt her en dag av min datter på 12 fra en ungdomsmotebutikk. Hun hadde funnet ’et sykt fett’ hodebånd til bare kr.299; om jeg ikke syntes hun burde kjøpe det. Jeg måtte svare at det var litt vanskelig for meg å bedømme på telefon, for jeg kunne jo ikke høre hva dette spesielle hodebåndet hadde å fortelle. I min mer alderdommelige verden koster ikke det nokså enkle tekstilproduktet hodebånd 299 kroner.
Alle som selger biler og mobiltelefoner vet at dette er riktig, at de ikke selger produktet, men opplevelsen av produktet og fortellingen om produktet. Dette tror jeg de nye designerne forstår også. Det gjør ikke deres oppgave enklere. De skal på den ene side gjøre livet enklere, hendigere, mer praktisk. De skal gi klarere svar, tilby folk en mer tørrskodd og beskyttet tilværelse. På den andre siden bør de gjøre livet mer komplisert, ved å tilby uventet rikdom, annerledes opplevelser, svar som stiller nye spørsmål, som utvider horisonten og åpner nytt land. Designeren må gi kunden også det kunden ikke har fantasi eller kunnskap til å ønske seg. Vi må ikke gi folk det de ber om; de har fortjent bedre enn det.
Dette er brobyggerens oppgave. De nye kunstnerne må bygge bro mellom drømmen og hjulet, for å låne forfatteren Jens Bjørneboes tittel fra boken om den underlige fyrstikkfabrikken som ble reist for 100 år siden i min hjembygd Enebakk. Eller for å si det med Mark Twain: ”Du kan ikke stole på dine øyne når din fantasi er ute av fokus”.
La meg avslutte med å minne om to brobygger-ord, to ord som i sine doble betydninger, tydeliggjort gjennom dagliglivets nyanserte bruk, knytter sammen høyre og ventre hjernehalvdel.
Det første ordet er nytte. Det betyr å benytte eller å bruke, og viser til at noe er nyttig, brukelig, dugelig, tjenlig, hensiktsmessig, gagnlig, anvendbart, praktisk, funksjonelt. Det virker. Det er et godt ord i vår karrige tilværelse, plassert midt i den protestantiske etikk: Vær nyttig! Men ordet nyte har samme opprinnelse, og betyr egentlig det samme. Vi snakker om å ’nyte alkohol’, og mener med det å benytte eller bruke alkohol. Men ordet brukes samtidig i betydningen nytelse, den sanselige, estetiske, personlige gleden som følger av å benytte noe. Som for eksempel musikk: Vi nyter musikk, som noe vakkert, som taler direkte til oss. Nytelsen er en forutsetning for nytteverdien.
Her ligger altså en viktig dobbelthet: Det vi nytter skal også nytes. Tingen funker hvis den funker for deg. Kirkerommet, klesdrakten, smykket har ikke mening bare i den praktiske nytten. De skal også sanses. Svar gir nye spørsmål. Det er åpenbart at enøyde begreper om rasjonell funksjonalitet blir for fattige for vår skole, de berører oss ikke. Tilsynelatende er altså det unyttige også nyttig fordi det underliggjør det tilvante, åpner sanser og flytter grenser for vår forståelse av den verden vi lever i.
Det andre begrepet er bevegelse, som brukes i tittelen på denne konferansen. Her har vi en tilsvarende dobbelthet; også dette er et ord for begge hjernehalvdeler, fysisk og mentalt. For venstre hjerne betyr det noe fysisk, noe flytter seg, står ikke stille, det beskriver kroppens eller tingens bevegelse. For høyre hjerne menes det en mental bevegelse; man beveges, påvirkes, av et kunstverk eller en begivenhet. Sinnet forflyttes, settes i bevegelse.
Vi har samme dobbelthet på andre språk, det engelske to move, det tyske bewegung. Derfor snakker vi også om spesielle organisasjoner som bevegelser – fredsbevegelsen, arbeiderbevegelsen. De står ikke stille – de beveger seg mot et mål, og de påvirker sinnene for å nå disse målene.
Begge disse ordene må prege en høyskole som KHiO, og det må prege andre skoler. De kjennetegner det elever arbeider med. Verken skole eller kunstnere kan hvile i trygghet på nytten eller nytelsen, kan ikke stå stille, kan ikke ha klare eller ferdig svar, ingen fasit. Vi må uroe, bryte grenser, teste anstendigheten, vi må utgjøre en bevegelse, må være i bevegelse, og vi må bevege. Det er mer enn noe kunstnerens oppgave.
En kunstner er med andre ord en person som kan se noe på en måte som kan bevege andre. Jeg tror det er kjernen i kulturell kompetanse i skolen.
|
|
|
