nr 5 - 2003 FORM besøker animatøren Anita Killi på Dovre
Når vi ser ett og ett blide etter hverandre i rask rekkefølge, oppfatter vi bildene som
sammenhengende og de blir til levende bilder. På film består ett sekunds visning av 24 bilder.
Når det skjer en liten bevegelse fra det ene enkeltbildet til det neste, oppfatter vi bevegelsen
som sammenhengende. Animasjonsfilmen bygger i prinsippet på dette. Fra ett bilde til det neste,
skjer en liten bevegelse i et motiv som i utgangspunktet er dødt og livløst, f eks en tegning eller
en tredimensjonal figur. Å animere kan bety å skape liv eller å gi bevegelse. Ved å gi liv til døde
og livløse ting, kan vi oppheve naturlovene, tyngdekraften og få tenkelige og utenkelige ting til
å forekomme.
Å animere, å gi bevegelse kan skje ved en rekke teknikker og med ulike materialer. I teknikken som kalles "celleanimasjon", tegnes det på gjennomsiktig plast, celluloid, som er en slags acetat-folie. Cellene legges i lag over hverandre. For å skape en ønskelig bevegelse, tegnes motivet i ulike posisjoner på hvert "celle-lag".
Mange animasjonskunstnere benytter en teknikk som kalles cut-out metoden. Det betyr at den enkelte figur er skåret ut og delt opp i mindre deler. Delene flyttes mellom hvert bildeopptak for å oppnå illusjon av bevegelse. Det er denne metoden Anita Killi ofte benytter.

Bildet til høyre er fra Anita Killi's film Tornehekken. I 2002 ble Tornehekken den filmen fra Norge som fikk flest internasjonale priser. Totalt har den fått mer enn 20 utmerkelser. Filmen er en 13 minutters kunstnerisk animasjonsfilm om to bestevenner, Florian og Malene, som en dag ikke får leke med hverandre fordi de er på hver sin side av krigen.
Bildene nedenfor beskriver animasjonsprosessen til en profesjonell animatør.
Manuset til filmen Tornehekken bygger på barneboka Florian og Malene av Elzbieta. (ISBN 82-02-14374-8)
Da Anita Killi skulle søke om midler til å produsere filmen, tegnet hun dette bildemanuset.
Neste skrittet i animasjons prosessen er å tegne ut bildemanuset detaljert. Tegningene er svært viktig for planlegging og som rettesnor når selve animasjonen begynner.
Lyden må også planlegges nøye. Hver eneste lyd planlegges på et skjema i samsvar
med bildeopptakene.
Etter arbeide med bildemanus begynner utformingen av filmens figurer. Tykt akvarell papir benyttes. Anita spenner fuktet papir opp med papirtape og stifter det fast. Etter tørking males arket svart (svart strax) på den ene siden, tørkes på nytt og grunnes hvitt ( Jota last matt 03). Nå begynner arbeidet med selve figurene. De tegnes og males med acrylmaling (Spectracryl Artist Acrylic Colour). Bildet ovenfor viser paletten «Acrylics palette paper» (KEM). Malingen holder seg fuktig fra uke til uke ved bruk av denne. Etter tørk bearbeides figurene videre med fargeblyanter.

Bakgrunn med figurer plasseres på arbeidsbordet og figurene beveges på bakgrunnen mellom hvert bildeopptak. Over arbeidsbordet er kamera plassert. I profesjonelt arbeid med animasjon består arbeidsbordet av et stort og tungt stativ med plass for glassplater som kan plasseres i mange skikt over og under hverandre. De ulike glassplatene gir muligheten til å skape mange skikt i bakgrunnen. Når de er skarpe eller uskarpe oppnås dybdevirkning og poetiske uttrykk. I stedet for å flytte et motiv mellom hver eksponering, flyttes selve glassplata der motivet er plassert. Intervallene for flyttelengde er beregnet i detalj og avmerket på et slags målebånd langs kantene av glassplata. I tillegg flyttes bevegelige deler av motivet med en pinsett.
Figurene er svartmalte på baksiden for å unngå reflekser. Festegummi brukes for at de skal ligge stødig på glassplata. Figurer og bakgrunn plasseres på arbeidsbordet under kamera. Oppskrift på ledd :
1. Klipp to ledd med sirkelformet ytterkant. 2. Stikk hull gjennom begge med nål. 3. En 5 cm kobbertråd tres gjennom. 4. Denne formes til spiral på begge sider for å låse fast leddene.
Karakterene i filmen må utformes i mange utgaver og ulike størrelser, som bilde over til høyre viser.
Bakgrunner males på store ark. De kan ha sprekker og åpninger som figurene gradvis forsvinner inn i eller kommer ut av.
Når en bil går innover i bildet, blir den stadig mindre før den forsvinner helt. Bilen må da utformes i forskjellige størrelser og byttes ut for hver bildeinnspilling ettersom den blir mindre og mindre.
Bildet over til venstre viser hvor mange forskjellige hester som må tegnes og formes for å skape illusjonen av hester i bevegelse.
Anita Killi har turnert i Oppland fylke i regi av Den kulturelle skolesekken.
Hun hadde med seg et mobilt animasjonsstudio, samt bilder og materialer fra filmproduksjonen i en stor koffert på hjul.
Oppmontert i lokket blir dette et multiplanfilmstudio, med tre lag glassplater oppå hverandre og med plass til hendene til å kunne animere mellom glassplatene. Det nederste planet er et lysbord. Et stativ med et digitalt video JVC-kamera, som har en bra animasjonsfunksjon, blir montert, og med litt lyssetting er standen klar til bruk. Når figurene beveges, kan hun følge med på LCD-skjermen. Kameraet kan kobles med kabel til TV eller en monitor, slik at man får god oversikt og mulighet til å se bildene allerede mens filming pågår.
Erfaringer fra skolebesøk
Anita sier at opplegget ble tatt svært godt i mot, og at det fenget på alle klassetrinn. Hun brenner for at animasjon skal mer inn i skolen. Det inneholder så mye, og fanger opp «noe» hos alle elevene. Det er rom for ulike arbeidsoppgaver og forskjellig mestringsgrad, og kan benyttes i mange fag. Anita sier at oppfølging og tilrettelegging fra fylket sin side var meget bra. Det praktiske fungerte utmerket på hele turneringen med Den kulturelle skolesekken. Hun besøkte 56 grupper tilsammen.
Cut-out animasjon i skolesituasjonen:
Figurer som skal kunne gå eller løpe, må ha løse bein eller armer. Figuren flyttes i intervaller mellom hvert bildeopptak, samtidig som beina plasseres som vist på figuren.
Flytte-intervallene avpasses ettersom bevegelsen skal være rask eller langsom. Elevene kan gjøre utprøvinger før selve animasjonsfilmingen starter.
Figurer og bakgrunn plasseres på arbeidsbordet under kamera. Bakgrunnen må festes, for eksempel med "festegummi" eller tape for å ligge stødig.
Når ett sekund med film består av 24 enkeltbilder, sier det seg selv at animasjonsprosessen er både arbeids- og tidkrevende. I skolesammenheng kan prosessen forenkles ved at det eksponeres færre bilder pr sekund, og ved å dele opp arbeidet i sekvenser slik at elevene utfører hver sin del. Ved benyttelse av digitalt videokamera kan opptakene spoles fram og tilbake, bildene kan "spilles" direkte etter opptak og sees på kameraets LCD-skjerm. Kameraet kan kobles ved med kabel til TV eller en monitor, slik at elevene får god oversikt og mulighet til å se bildene allerede mens filming pågår.

Med computer-animasjon blir animeringen enklere, men i prinsippet foregår animeringen på samme måte som forklart over; et motiv gjengis i en sekvens av bilder eller rammer. Hver ramme varierer litt fra den foregående, noe som gir inntrykk av bevegelse når rammene vises raskt etter hverandre. Arbeidet forenkles ved at animasjonsprogrammene har funksjoner for å sette inn rammer blant annet med ulike effekter. Rammene kan redigeres, kopieres og limes inn på nytt og påføres endringer, og ordnes i ulike sekvenser.

Animasjon kan brukes i mange forskjellige typer filmer, også i undervisningssammenheng for å illustrere matematikk og vitenskap. Forskning viser at arbeid med animasjon utvikler elevenes læringsevne.

Bevegelsen er sentral som fortellerkomponent i animasjonsfilmen og kan benyttes til å skildre det urealistiske, som ikke så lett lar seg skildre i "live-action" film. Animasjonsfilmens urealistiske karakter gjør den egnet for abstraksjoner, til å formidle humor, tanker, ideer og poesi.