Nå begynner vi å se konturene av Kristin Halvorsens satsning på en mer praktisk ungdomsskole, og helheten er ikke så praktisk som vi først ble forespeilet. I Stortingsmelding nr.22 (2010-2011) Motivasjon – Mestring – Læring, lanserte hun ideen om nye praktiske valgfag og praktiske arbeidsmetoder i alle fag.  Metodefrihet har vi allerede i norsk skole, så den satsningen handler mye om stimulering gjennom gode eksempler og etterutdanning av lærere. Innføringen av valgfagene betyr imidlertid endringer i forskriften om timetall for fag – og det skaper uro.

I oppdragsbrevet fra Kunnskapsdepartementet til Utdanningsdirektoratet (15.06.11) presenteres de åtte første tverrfaglige valgfagene som forventes innført høsten 2012. Der finner vi flere spennende temaer som kan gi ungdom mulighet til å fordype seg innen sine interesseområder. Det foreslås at valgfagene skal ha et totalt omfang på 171 timer over tre år. Det betyr 57 timer per trinn, gjennomsnittlig 1,5 uketimer.

Troverdigheten til Halvorsens satsning på det praktiske settes imidlertid på en prøve når hun i oppdragsbrevet skisserer hvor tiden til de nye valgfagene skal tas fra. Det skal riktignok tilføres friske midler tilsvarende 57 timer, men resten av ressursene vil hun omdisponere slik: ”Elevrådsarbeid avvikles som eget fag og de 71 timene overføres til valgfag. I tillegg skal fagene avgi ca 2% av timetallet for å framskaffe de resterende 43 timene. Norsk og matematikk avgir ikke timer.” Det betyr at grunnskolens to største fag, Norsk og Matematikk, fredes.

En slik fredning av Norsk og Matematikk undergraver synet på likeverdigheten av fagene i norsk skole. Dersom det bare er de små teorifagene og de praktiske fagene (Kroppsøving, Kunst og håndverk, Mat og helse og Musikk) som skal avgi timer, er det vanskelig å se logikken i Halvorsens satsning. Man styrker ikke det praktiske i skolen ved å svekke de veletablerte praktiske fagene som tilbys alle elever. Det likner på å gi med den ene hånden og ta med den andre. Skal det være noe troverdighet i satsningen så må alle fagene bidra, eller så må Halvorsen komme med friske midler. Skolen trenger ikke en opprivende debatt om fag- og timefordeling. Lærerne behøver arbeidsro slik at de kan drive god tverrfaglig undervisning.

Halvorsen har også en annen sak liggende på sitt bord. Det handler om Formgivingsfagenes synlighet og dermed framtid i den videregående opplæringen. Dersom Halvorsen vil bli husket som ministeren som fremmet praktiske fag kan hun ikke vente på evalueringen i 2012 før hun oppretter et eget Studieforberedende utdanningsprogram for Formgivingsfag. Hun må handle nå, mens hun enda er i posisjon

Liv Merete Nielsen
Professor
Høgskolen i Oslo og Akershus