Gjennom kontakten vår med praksisfeltet, ser vi at lærere som underviser i faget har stor arbeidsbyrde. Jobbsituasjonen kan være så slitsom at det i noen tilfeller fører til sykemeldinger eller til reduksjon av stillingsprosent for å kunne ”stå distansen”. Ved en del skoler har lærerne i kunst og håndverk flere undervisningstimer enn det som er normen innen de fleste andre fag, og har ansvaret for et stort antall elever gjennom skole-året.

Uavhengig av hvordan arbeidsforholdene legges til rette på skolene, er det krevende å undervise i kunst og håndverk. Nylig møtte vi faglærere på en ungdomsskole der ledelsen verdsatte arbeidet på kunst og håndverksavdelingen høyt, det ble gitt gode betingelser og ressurstildelingen var raus sett i forhold til skolens totale rammer. En faglærer kunne fortelle at hun til tross for de gode betingelsene, måtte velge bort timer i kunst og håndverk og undervise i noen andre fag for å klare arbeidsuken. De økte kravene til dokumentasjon, store elevgrupper og undervisningstimer med svært høy praktisk aktivitet, fører til utslitte lærere. Oppfølging av hver enkelt elev med samtale og veiledning er krevende, dessuten føles det stressende å ha ansvar for elevenes sikkerhet på verkstedene, når elevtallet overstiger det antallet elever det er forsvarlig å ta ansvar for. Lærere som samtidig underviser i norsk og andre språkfag og opplever arbeidspresset med store rettebunker, synes kunst og håndverk i større grad ”tapper” for krefter. Det er urimelig at det er større leseplikt i dette faget enn i de andre (kunst og håndverk og kroppsøving: 948 timer pr år, norsk: 808, engelsk: 847, heimkunnskap: 847, øvrige fag: 885 timer pr år).

Vi refererer konkrete eksempler for hovedverneombudet, som illustrerer hvilken arbeidssituasjon lærerne i faget står overfor. Noen beskriver slutten av hvert skoleår når timeplanen legges for det neste, som ”årets kamp” med søvnløse netter og vondt i maven.

Knut Myhrers reaksjon er umiddelbar: 
- Blir disse sakene meldt til tillitsvalgt og verneombud på skolene? Vi får ikke disse meldingene. Så lenge vi ikke mottar meldinger om slike forhold som dere forteller om her, kan vi ikke gripe inn og gjøre noe!

Hva er dine råd til lærerne som underviser i Kunst og håndverk og som opplever at de sliter seg ut i arbeidssituasjonen?

- Problemene må tas opp individuelt på hver enkelt skole og behandles internt i kommunen. Skoleeier har plikt til å tilrettelegge for gode arbeidsforhold og et tilfredsstillende arbeidsmiljø. Lærerne må fremme sakene sine på to fronter: Det må tas kontakt med verneombud, og tillitsvalgt på skolen må brukes aktivt til å fremme saker overfor Utdanningsforbundet. Det nytter ikke å ”sitte på gjerdet” mens man lider, for dessverre skjer ingenting uten at noen driver sakene og er dyktige og sterke i argumentasjonen. Kunst og håndverkslærerne må ”komme på banen”, og det må jobbes både lokalt på egen skole, og utad mot Utdanningsforbundet. De tillitsvalgte må trekkes inn i sakene og forpliktes i forhold til medlemmene som de representerer. Det bør foregå en livlig diskusjon på skolene om arbeidsforholdene og om mulighetene den enkelte lærer har til å gi den undervisningen som elevene har krav på.

- Jeg har vært lærer i mange år og vet veldig godt hva som foregår på skolene og hvilke problemer lærerne står overfor. Jeg har sett det overalt; når det oppstår plassproblemer eller forandringer i ressurstildeling, er salderingspost nr 1: kunst og håndverk. Men det hjelper ingen ting å gi opp, å lide i stillhet eller å redusere egen stilling. Verneombud og tillitsvalgte har ansvar, og lærerne må samarbeide med disse.
Et relevant spørsmål til diskusjon rundt på skolene er lesepliktordningen sett i et helhetlig perspektiv. Er det rettferdig at en lærergruppe skal undervise i flere timer enn kollegaene? Solidaritet blant kolleger kan være et stikkord.

Hvilke muligheter har et verneombud som ”vaktbikkje” når det gjelder å gjøre om bruken av et spesialrom til vanlig klasserom?
Knut Myhrer finner fram papirer fra en skole i Oslo som viser antallet klasser, elever og lærere som skolen er prosjektert og godkjent for. - Når en skole skal bygges om, må det sendes søknad til Arbeidstilsynet. Godkjenningen skjer i henhold til normer og regler. Man kan ikke ”stappe inn” hvor mange som helst i et areal, et ”Personalarealskjema” viser antall personer som er tillatt i ulike rom og totalt på skolen. Det er utarbeidet en norm på 4 kvadratmeter pr ansatt, men en norm er ikke et absolutt krav. Det kan søkes om dispensasjon, og godkjenningen skjer i henhold til nødvendig luftmengde. Tallene ligger i lovverket og skoleeier sitter med alle papirene.

- Vi  opplever at verneombud har skrevet under på ulike beslutninger når vi går inn i saker, forteller Knut Myhrer. Det bør de ikke, for da kan ikke vi gjøre noe i etterkant! Når skolens rektor kommer og sier at ”nå må vi bygge om sløydsalen!” må man finne fram papirene som viser hva skolen er godkjent for. Det gjelder å passe godt på at det som skjer er i tråd med lovverket.

 - Jeg har stor forståelse for at oppgaven for verneombudene og de tillitsvalgte på skolene ikke er av de enkleste. Jeg har vært med ”på gamet” i mange år og er blitt vant til å bli sett på som rebell og urokråke. Men det er helt nødvendig å følge med og påpeke de hårreisende prosjekteringene som gjøres. For de nye skolene som skal bygges, ser jeg gang på gang at det for eksempel planlegges verkstedsplasser til 7 elever og i tillegg er det ikke tenkt godt nok på sikringen. Som hovedverneombud går jeg inn og spør: ”Hvor skal båndsaga stå? Hvilken vei skal dørene slå?” osv.

Praktiske og estetiske fag er ikke høyprioritert etter PISA-undersøkelsene. Det kan virke som om vi sloss mot vindmøller, men vi kan ikke gi opp. Kunst og håndverks- lærerne må stille sine helt betimelige og rettferdige krav!

Skolepolitikk
Etter at PISA-undersøkelsene har vært et hett tema i mediene, er det realfagene, lese- og skriveopplæringen som får ressurser og oppmerksomhet. Men det er viktig at de grunnleggende spørsmålene omkring skolen ikke forstummer: Hva vil vi med skolen vår? Hvilke mål setter vi oss? Er det de nasjonale prøvene som skal styre alt som foregår? Hvilken utdanning og hvilke kunn-skaper er det behov for i samtidens og morgendagens samfunn?

Forskning som viser at det ikke er bare å kjøre på med ekstra timer og undervisning i matematikk og norsk som fører til endrede resultater, må frem i lyset. Boka som bygger på UNESCO-rapporten  ”The Wow Factor” er et eksempel.

Dette handler om reinspikka skolepolitikk! Alle politiske partier har sine partiprogram med egne kapitler som omhandler skole og utdanning. Det handler om å lese partiprogrammer og konfrontere politikerne og ansvarliggjøre dem overfor eget valgprogram.