|
Under en brennhet julisol sitter jeg og ser tilbake på årene mine i Landslaget Forming i skolen, for å skrive en kort oppsummering av hovedsakene i lagets arbeid i denne perioden (1973 – 1989). Ikke enkelt: En mosaikk av engasjerte mennesker, drøftinger og gjøremål stiger fram.
Ved forrige LFS-jubileum, i 1981, var utstillingen i Kunstindustrimuseet en viktig del av markeringen. Den munnet ut i det som i alle disse årene var et sentralt tema i LFS: Hvordan utvikle et faglig innhold og en metodikk som kan hjelpe barn og unge til å møte mediesamfunnets bildeflom, forførende kommersielle budskap og avanserte visuelle språk? Utstillingens ”medietunnel” og dens flimrende skjermer suget barn og unge til seg, som et levende bevis på viktigheten av å ta denne nye delen av faget alvorlig, noe som ikke er blitt mindre viktig med de siste 25 årenes voldsomme teknologi- og medieutvikling.
På Nordisk kurs i 1974 på Lillehammer hadde jeg vært med i landsstyret i ett år. NK74 var et kurs med høy temperatur og sterke fronter både faglig og politisk. Likevel våget jeg meg til å si ja til formannsvervet på årsmøtet rett etterpå: Den avtroppende formannen Morten Paulsen, en fanebærer i arbeidet for et nytt formingsfag, hadde sagt seg villig til å fortsette som styremedlem, i et styre med mange sterke og engasjerte medlemmer.
Landslaget hadde på denne tiden et meget beskjedent statstilskudd, som ikke hadde vært oppjustert på en rekke år. Sammen med medlemskontingenten dekket tilskuddet utgiftene til bladproduksjon og føring av regnskap og medlemskartotek. Men lagets arkiv måtte få plass i formannens private hyller, og møtelokaler måtte lånes. Tiden var moden for å gjøre maksimalt ut av det nye ”utvidete kulturbegrep” og prøve å få LFS over fra Kirke- og undervisnings-departementets budsjett til kulturbudsjettet, der de andre landslagene innenfor det estetiske fagområdet befant seg, og der mulighetene for økte tilskudd var langt større. Etter møter med sentrale personer i storting og departement og mange utredninger og søknader økte tilskuddene gradvis. LFS kom over i kulturbudsjettet, og i 1979 fikk laget endelig økonomi til egne kontor- og møtelokaler og til en halv sekretærstilling, der undertegnede ble ansatt høsten 79. Vi delte kontorer med Landslaget Drama i skolen, og fem år senere gikk de to lagene sammen om å skaffe datautstyr, til stor forenkling av arbeidet med medlemsarkiv og regnskap.
I 1979 bestemte landsstyret også å utvide tidsskriftet, fra fire til seks nummer i året. Idé og Form, som tidsskriftet den gang het, stod alltid helt sentralt i landslagets arbeid, som faglig diskusjonsforum og som landsstyrets talerør utad og ”lytterør” innad. Medlemmenes forventninger til bladet har alltid spent vidt, fra ønsker om dyptpløyende artikler om fag og fagutvikling innen alle fagområdene og på alle trinn, fra førskole til høgskole, til ønsker om hovedvekt på konkrete oppgavebeskrivelser og teknisk informasjon. Det var tydeligvis ikke enkelt å oppfylle alle disse ønskene og forventningene; det var alltid mange nye medlemmer hvert år, og det var alltid mange utmeldinger. Medlemstallet lå stabilt rundt 2000.
Hovedfag i forming ble etablert i 1976. Faget fikk mye ny kunnskap og refleksjon. Synd bare at ikke flere impulser tilfløt leserne fra dette viktige arbeidet.
Hvem er formingslæreren i norsk skole, spurte Kari Mørk, mangeårig redaktør av Idé og Form, i sin hovedoppgave i sosialpedagogikk i 1978. Hun undersøkte både praksis og holdninger hos formingslærerne, i et fag med liten tradisjon på å utvikle teori på grunnlag av egen praksis. Hun fant ingen enhetlig faglig identitet. Fagplanene i grunnskolen ga stort rom for tilfeldighet, med de konsekvenser dette hadde for faget, også på høyere trinn. I et fag uten lærebøker ble den enkelte lærer i svært stor utstrekning sin egen planmaker, med alt det ekstra arbeid det innebar for den som tok faget alvorlig. Dette var også blant hovedargumentene i kampen for lik leseplikt i ungdomsskolen, en kamp der LFS deltok i diskusjonen, men der laget som statsstøttet fagpedagogisk organisasjon måtte overlate selve kampen til fagorganisasjonene.
Det var tydelig at sløyd- og tekstilområdet stod sterkere ute i skolen enn tegning, som så ut til å være taperen i Mønsterplanens nye ”sammenslåtte” fag. Men det var både mulig og viktig å utvikle elevenes bildespråk: konkurransen Europa i skolen, der jeg har representert LFS i arrangørkomiteen i en årrekke, viser mange eksempler på at de elevene som tydelig har fått øvelse og kunnskap om bildearbeid, både får et mer personlig uttrykk og et mindre klisjépreget innhold i bildene sine. Da Mønsterplanen 74 skulle revideres, var forslagene til nye fagplaner oppe til grundig høring i LFS. At tegning og bildearbeid uten tvil også var den delen av faget som bød på den største utfordringen for lærerne ute i skolen, bidrog ytterligere til landslagets kamp for et nytt og allsidig bildefag – som en nødvendig del av et bredt nytt praktisk-estetisk fag.
Kontakt med lokallagene var sentralt i denne perioden. Rundt 1980 hadde LFS nærmere 30 lag rundt om i landet. Dialog med disse lagene, på årsmøtene og gjennom spaltene i bladet, var med å gjøre laget til et virkelig landslag.
I stikkordsform kan nevnes andre viktige oppgaver: veilederkonferanse, deltakelse på lærerstevner, vervekampanjer, konferanse om lokalt læreplanarbeid, sommerkurs i foto og i leireforming og vandreutstilling i samarbeid med de andre estetiske fagene.
Nordisk samarbeid – med årlige nordiske kurs, der LFS var arrangør hvert femte år, studieturer, utstillinger og møter – var sentralt i landslagets aktivitet i denne perioden. Dette samarbeidet var en viktig impuls til arbeidet for et nytt fag i en ny tid. Turid Marthinsen, som var svært aktiv her, skriver mer om dette i sin artikkel.
Vi feirer 75 års utrettelig innsats for et viktig fagområde. Mon tro hvor mange timers frivillig arbeid denne innsatsen utgjør?
Gratulerer med jubileet!
|
|
|
