nr 4 - 2005, s 26 - 27
Nordisk kurs i Mariefred.
Tekst: Rolf Øidvin Foto: Eivind Moe
Tar man tog eller båt fra Stockholm og reiser østover, kommer man til en liten by ved Mälaren som heter Mariefred, og som var stedet for årets Nordisk kurs i billedfagene fra 28.juni til 3.juli. Tema for årets nordiske kurs var "Så som i en spegel?", om portrettet som gestaltningsidé.

Hensikten med kurset var å gi en så allsidig beskrivelse som mulig av hva et portrett kan være, og på hvilken måte vi kan arbeide med dette i skolen. Og det var jo egentlig en ganske ambisiøs problemstilling. Vi har en tradisjon i billedkunsten fra renessansen med portretter i maleri og skulptur som har vart helt frem til vår tid. I den senere tid, innen det vi kaller samtidskunsten med vektlegging på kommunikasjon, kan vi se et brudd med tradisjonens portrett. Man tar i bruk helt nye medier og uttrykksformer når man skal gi et portrett enten av seg selv eller andre. Ikke minst innen fotografiet er det mange spennende arbeider fra kunstnere som Cindy Sherman, Andres Serrano, Sophie Calle, og vår egen Vibeke Tandberg.

I Calle´s bok fra 1983 "Suite Vénetienne" forteller hun om sitt fotoprosjekt om en mann hun møtte (hun kaller ham Henri B.), og som fortalte han skulle til Venezia. Hun følger etter ham og fotograferer ham i hemmelighet og intervjuer folk han har hatt kontakt med under reisen. Hun hadde til og med arbeid som værelsespike på hotellet denne mannen bodde, og hun fotograferte fra kofferter og garderobe, mannens skittentøy og uoppredde seng, ulike gjenstander osv. I en slik sammenheng blir kunstneren nærmest som en detektiv. Forfatteren Paul Auster har brukt Sophie Calle´s metode i sin bok Leviathan. Og ut fra denne boken igjen går Calle et skritt videre og utvikler nye ting i andre prosjekter.

Dette viser tydelig at det går an å ha mange ulike perspektiver på portrett. I et selvportrett kan det i følge Derrida være en karakter av bekjennelse og vitnesbyrd. Det hviler noe tragisk over selvportrettet. Det har noe dødsmaskeaktig over seg, mener han. I portrettene Theodor Gericault gjorde av mennesker fra galehuset, kan vi se hvor dypt et maleri evner å gå inn i et menneskes karakter og sinn. Et maleri er ikke et øyeblikk, men satt sammen av mange, slik at det kan danne en slags fortettet form av mange uttrykk. Men materialet og formen kan også skape en kjølig distanse til den som blir fremstilt. Hos fotokunstnere som Serrano, Sherman og Callé er denne distansen opphevet. Man får en mer direkte konfrontasjon gjennom deres bruk av fotografiet og ikke minst av formatet på bildene.
Lars Wallsten legger fram problemstillinger under workshop "fotografi"
Rolf Øidvin deltok i workshop "maleri" som var ledet av Marianne Lindberg-De Geer
Portretter laget ved å blande digitale og polaroidbilder i Photoshop
Også gjenstander kan si mye om et menneske gjennom måten de er satt sammen og den sammenheng vi opplever de i. Det kan være et montasjearbeid av en rekke ulike komponenter, også av både skrot og avfall, og helheten og summen av alle disse kan si noe og gi et bilde eller portrett av et menneske. En gjenstand kan være bærer av en rekke forestillinger, og sammen med andre kan de bli til en hel fortelling. I denne formen for bilde ligger forestillingen mer åpen. Det legges vekt på verkets evne til å kommunisere, og det er helt åpent for hva slags forstillinger verket kan vekke. Slikt sett kan det være spennende å se på Joseph Beuys sine ulike performance og installasjoner, hvordan disse åpner for forestillinger og historier om ham. Hans bruk av fett og filt viser til hans erfaringer fra krigen, selv om det visstnok ikke skal være helt sant det som fortelles.

Ut fra de ovennevnte problemstillinger, fikk vi en rekke spennende forelesninger. Bia Mankell presenterte fra sin doktoravhandling om selvportrettet, og med en rekke bilder diskuterte hun den historiske tradisjonens og kunstnerrollens betydning for selvportrettets skiftende form og uttrykk. Vi fikk se den selvutleverende kunstner, den profetiske, kunstneren som offer, som helt, som guddommelig osv. Og det var bilder som visste til Narcissusmyten, kunstneren som speiler seg i vann, i naturen, noe opprinnelig. Mankell diskuterte også det kommunikative ved selvportrettet, at det er en betrakter der, og ikke minst kontekstens, stedets og tidens, betydning for betrakterens oppfatning av mening ved verket. Dette perspektivet åpner for nye muligheter ved selvportrettet som form. Hva er et Jeg? Å presentere seg selv i et bilde innebærer å gjøre en visuell form av jeget. Dette innebærer en tolkning av seg selv. Hva skal velges ut av alt det som kalles et jeg?
Anette Grønlund viste fra sin doktorgradsavhandling bilder av tenåringsjenter. Hun fokuserte på hva blikket i kan fortelle, og hvordan vi har lært oss bildenes språk ut fra billedhistoriske konvensjoner – både for å tolke og til å anvende dem.
Marianne Lindberg DeGeer er billedkunstner, og foreleste ut fra tema "Jag tänker på mig själv", som på mange måter er gjennomgående i hennes kunst. Hun fortalte veldig åpent fra sitt liv, fra oppveksten med en far som tok sitt liv og en mor som ble alkoholisert, og hvordan hun som voksen hadde tatt del i et sosialistisk omreisende sirkusteater (Teltprosjektet), og om hvordan hun etter hvert utviklet sin kunst ut fra de erfaringer hun hadde. Hun viste også en film som hadde blitt laget for TV fra det omreisende teateret.
Som billedkunstner er Marianne blant annet kjent for et prosjekt der hun i collage teknikk har satt sitt eget malte selvportrett inn i bilder av en rekke kjente og ukjente mennesker fra Gandhi, Martin Luther King, Mao og Jesus til pornomodeller, ”skriket” av Munch osv. Nettopp dette prosjektet fra 1993 er det hun har kalt ”Jag tänker på mig själv”. Hun viste oss fra en rekke installasjoner hun har gjort, også med lyd, der hun problematiserer omkring det å se seg selv. Marianne var også workshopleder, og hos henne arbeidet vi med ulike metoder for male selvportrett. Hun har yrkesbakgrunn som maskør fra film og fjernsyn, og disse erfaringene trakk hun med inn i øvelsene med å lære å se egne og andres ansiktstrekk. Så selv om vi har sett oss selv i speilet noen år nå, så fikk hun oss til å bli bevisst skjevheter vi ikke har sett, eller kanskje ikke ønsket å se. Marianne Lindberg DeGeer er en strålende personlighet med mye varme, og det var spennende å være med i hennes workshop.

Lars Wallsten foreleste om passfotografiet som portrett, og ledet også den workshop som arbeidet med foto. Han er selv fotograf, men har også arbeidet som politi. I politiet arbeidet han også med fotografi, og hans forelesning tok utgangspunkt i passfotoet og ”Hva er identitet?”.
Passet og passfotoet er utviklet for å ha kontroll med mennesker som reiser over landegrenser. Et problem i den sammenhengen er altså hva identitet er. Og Wallsten viste blant annet til det vanskelige arbeidet med å identifisere ofrene etter Tsunamikatastrofen på nyåret. Han tok for seg 1800 tallets identitetskultur og positivismen, og hvordan man etter hvert utviklet en ganske effektiv måte for å identifisere folk, blant annet ved å måle folks utseende, avstander, vinkler osv. Noe som gjorde at det ikke lengre var så lett for forbrytere å stikke seg bort. I vår egen tid har nye og sikrere metoder, blant annet med DNA profiler og informasjonsteknologi, skapt sikrere måter for å identifisere folk.
I fotoworkshopen som Wallberg ledet laget de portrettbilder ved å blande polaroid og digitale bilder i Photoshop, noe som ga mange overraskende og spennende resultater.

Temaet for kursuken ble arbeidet med i flere ulike workshop. Det var workshop for maleri, grafikk (på Grafikkens hus i Mariefred), installasjon, foto, video og animasjon, og siste dagen hadde vi utstilling der deltagerne presenterte sine arbeider. Det er ikke så lang tid en fikk arbeide egentlig, men likevel var det mange fine resultater. Og de fleste hadde blitt inspirert til å arbeide videre i skolen når de kom hjem. De som er med på Nordisk kurs arbeider på ulike nivå i skolen, fra barnetrinnet til høgskole, men alle har muligheter til å lære nytt og bli inspirert til å arbeide på nye måter, både i undervisningen og privat. Møte med profesjonelle kunstnere i workshoparbeidet kan være veldig givende. Jeg underviser selv elever på VK2 tegning, form og farge i den videregående skolen, og for min egen del kan jeg si at i flere sammenhenger på Nordisk kurs har jeg blitt inspirert til å arbeide videre med nye ting i undervisningen.

I løpet av den uken kurset varte, var vi også en tur til Stockholm der vi besøkte et nyåpnet Moderna Museet, med flere spennende utstillinger. Vi var på Grafikkens Hus i Mariefred og så på utstillinger, blant annet av Cristo sine arbeider. Det er veldig trivelig og lærerikt på Nordisk kurs. Det blir tatt opp en rekke problemområder som kan berike undervisningen vår hjemme. Og ikke minst er de uformelle samtalene og det sosiale ved kurset en viktig faktor. I stedet for å reise rett på ferie, burde flere norske ta seg tid til å reise på kurs den første ferieuken etter skoleslutt. Begynn tidlig på året å søke etter kursmidler, fra den enkelte skole, skolen, kommunen, fylket eller Utdanningsforbundet. Det er mange steder man kan søke om midler.
Neste år vil Nordisk Kurs være i Helsingfors. Tema denne gange vil være samtidskunsten, og Samtidsmuseet Kiasma i Helsingfors vil være sentralt i kursopplegget. Kurset vil ha utgangspunkt i en stor utstilling ARS 06 på Kiasma. Det er blitt invitert 40 samtidskunstnere fra hele verden til å stille ut. Forelesninger og forskjellig slags virksomhet vil være på museet, og man vil se på pedagogiske metoder og prosjekt med utgangspunkt i samtidskunsten. Finnene har i sitt kursprogram lagt opp til utflukter både til Borgå, en 1300 talls treby, og til Sveaborg, og det vil bli program med utstillinger og praktisk workshoparbeid under disse utfluktene. Min anbefaling til norske lærere i kunst og håndverk og formgivingsfagene er at de må melde seg på neste års kurs i Finland, og at de allerede nå må se etter kursmidler de kan søke på.
Fra omvisningen i Grafikens Hus, Mariefred. Vi hadde en meget dyktig og engasjert omviser!
Falurød låve og nordisk nattehimmel i Mariefred
Nærmeste nabo, Gripsholm slott, ved enden av regnbuen. Slottet inneholder den store portrettsamlingen til Nationalmuseum. Kursdeltakerne fikk en svært eksklusiv spesialtillatelse til å fotografere "innomhus".