nr 4 - 2005 s 5
Boken "Alt begynner med en strek" med undertittel "Når barn skaper mening med tegning", sier noe om utfordringene lærerne står overfor i tegneundervisningen. Den er skrevet av Marit Holm Hopperstad. Hun skriver i forordet at grunnlaget for boken er i hennes doktorgradsavhandling i pedagogikk fra 2002 om barns meningsskaping med tegning. Hun stiller spørsmål om hvordan vi kan knytte mening eller innhold til det vi ser i barnetegninger. Hun ser konkret på en del tegninger laget av barn i fem - seks års alderen, altså barn i første klasse. Til dette knytter hun teori, og viser hvordan semiotisk og sosialsemiotisk teori kan anvendes i møtet med tegningene.

Boken er rettet mot lærere som underviser i Kunst og håndverk, for å hjelpe disse til å kunne si og forstå mer enn at barns arbeider er fine. Hun viser til teoretikere som den franske lingvisten Ferdinand de Saussure, persepsjonspsykologen James Gibson, Michael Halliday, Gunther Kress og Theo van Leeuwen. Boken baserer seg i stor grad på modeller og teorier innen feltet språkvitenskap, og sosialsemiotikken er verdifull i denne sammenheng.

Det vises i boken til James Gibsons som ser på bilder som invarianter (stabile trekk) som bidrar til å gjøre den verden vi erfarer oversiktlig og håndterlig. Han knytter da både produksjon og tolkning av bilder til økologiske lover for persepsjon, heller enn til kultur. Det vil alltid eksistere kulturelle konvensjoner eller vaner i forhold til hva bilder brukes til og hvordan de formes. Når mennesker uttrykker seg med bilder, så er det en kulturell praksis de engasjerer seg i. Barns tegninger kan ikke forstås uavhengig eller isolert fra billedkulturen de er omgitt av, de lærer å uttrykke seg igjennom tegning i kraft av billedkulturen. Her viser hun blant annet til Wilson og Wilson (1979), og til danske Kristian Pedersen (1997, 1999). Dette står i motsetning til synet på tegning som en iboende uttrykksform og en tegneutvikling som et resultat av en modningsprosess slik Lowenfeld, Eng og Bull-Hansen hevdet. Pedersen bruker ikke begrepet tegneutvikling, men snakker heller om bildesosialisering. Bildet er ikke lenger bare et privat uttrykk, men et kulturelt uttrykk.

Om vi tenker oss at tegning er en naturlig uttrykksform som barnet har i seg, kan vi ikke samtidig betrakte uttrykksformen som et kulturelt, felles anliggende, en ressurs vi bruker for å utnytte erfaringer og dele dem med andre. For skal bilder brukes og fungere på denne måten, må de være forankret i fellesskapet og læres gjennom deltakelse i fellesskapet. Teorier om tegning som iboende fenomen underspiller akkurat dette poenget. Barna blir så å si stående "utenfor" samfunnet og kulturen, som "fritt" skapende tegnere. Uttrykksformen antas å komme fra dem selv. Men barn står nettopp ikke utenfor bildekulturen som tegnere. De befinner seg midt oppe i den. Gjennom egen tegneproduksjon er de delaktige i den, gjenskaper og omformer den. Vi kan si at den kulturorienterte tegneforskningen på denne måten plasserer barns tegninger og voksensamfunnets bilder innenfor samme ramme.
( s 63)

Skolen skal forberede barna til deltakelse i samfunnet. Da må de lære seg å lese og skrive og utvikle kompetanse som skrivere. Men i vår tid er det ikke lenger slik at skriftspråket er den selvfølgelige uttrykksformen. Utviklingen innen informasjons- og kommunikasjonsteknologien åpner for ulike måter å formulere budskap. Kombinasjon av uttrykksformer som skrift, bilder og ulike grafiske elementer preger skolebøker, aviser, nettsider, reklamebrosjyrer og plansjer av alle slag. Dette fordrer at vi må ha ferdigheter til flere måter å lese på; vi trenger kunnskap om at ikke bare ord, men også bilder formidler innhold og mening. Da blir det viktig at skolen må innlemme det visuelle og gi det oppmerksomhet i undervisningen.

Marit Holm Hopperstad skriver at arbeidet kan starte med barnas egen bildeproduksjon, deres egne tegninger. Hun formulerer den pedagogiske utfordringen slik: Hvordan bidra til å øke barnas tilgang til meningspotensialet i bilder? Hvordan gi dem "næring" til å skape mening med bilder? Som "næringskilde" vektlegger hun samtaler om tegninger og andre bilder. En hensikt er å utvikle et reflektert forhold til den mening som ligger i visuelle former og strukturer og hva disse bidrar med i konkrete bilder. I bilders farger, linjer og former ligger det mening eller budskap. Ved å utvikle bevisstheten og kunnskap om dette, utvikles også muligheten til å forstå og gjøre seg forstått.
En annen "næringskilde" for arbeidet i skolen, er å invitere til samarbeid mellom tegneaktørene. Ved småprat underveis navngir og beskriver de hva de tegner, stiller spørsmål til hverandre, gir konkret hjelp og engasjerer seg i argumenterende samtaler om måter å tegne på. Her ligger det læringspotensial i forhold til å uttrykke seg ved tegning. Hopperstad peker på at det er viktig med oppmerksomme lærere som kan gi positive tilbakemeldinger og "løfte fram" resultatene av barnas samarbeid og prat om tegning både for den selv og for andre.

Marit Holm Hopperstad avslutter boken sin med å hevde at målet for dem som møter barns mange tegninger og bilder i skolen, må være å gi støtte, påfyll og utfordringer slik at barna fortsetter å bruke blyanten eller andre tilgjengelige redskaper for bildeproduksjon og tilegner seg et grep om den billedlige uttrykksformen som gjør den til et reelt alternativ for dem.
Bokomtale:
Marit Holm Hopperstad:
"Alt begynner med en strek -
Når barn skaper mening med tegning"

(Cappelen akademisk forlag 2005, ISBN 82-02-23967-2)
Barnetegninger fra boken
"Alt begynner med en strek".