nr 4 - 2005 s 3 - 4
ART AND DESIGN EDUCATION
 - HISTORY, THEORY AND CRITICISM



Historisk HiO-seminar arrangert av Arkitekthøgskolen i Oslo, Høgskolen i Oslo, avdeling for estetiske fag og Universitetet i Oslo

av
Kristin Aasgaard
Professorene Liv Merete Nielsen, Brent og Marjorie Wilson
Professor Brent Wilson er invitert til gjenvisitt i Norge i 2006 når Kunst og design i skolen skal markere sitt 75-års jubileum i Oslo. I denne forbindelse blir det arrangert en konferanse i samarbeid med Høgskolene i Oslo og Telemark.
HiO-seminarer på doktorgradsnivå er ikke hverdagskost - ennå. Men i juni 2005 fikk doktor-stipendiatene ved Avdeling for estetiske fag undervisning på hjemmebane.

FORM var tilstede ved forskningsseminaret og vi fikk muligheten til å oppleve interessante innlegg om barn og tegneutvikling, bl a av professor Brent Wilson. Sammen med Marjorie Wilson har han gjort seg bemerket for undersøkelser om barnetegning helt fra 1970-tallet. I forbindelse med Kunst og design i skolens markering av 75års jubileum, september 2006, er han invitert som foreleser til Oslo. FORM presenterer her et kortfattet tilbakeblikk på forskning omkring barns tegneutvikling, og noen av Professor Brent Wilsons perspektiver på temaet.

Andre forelesere på forskningsseminaret var Professor Ola Stafseng, UiO, Professor Brent Wilson, Penn State University, Professor Marjorie Wilson, Penn State University, Professor Lars Lindström, Lärarhögskolan i Stockholm, Professor Gert Z. Nordström, tidl. rektor Konstfackskolan og professorene fra Nederland, TUDelft: Henri Christiaans og Peter Lloyd.Seminaret ble ledet av professor Liv Merete Nielsen. Deltakerne ga uttrykk for at de var svært fornøyde med kurset.

 Kan barns bilder kalles kunst?
Spørsmål som dette ble diskutert på forskningsseminaret ART AND DESIGN EDUCATION - HISTORY, THEORY AND CRITICISM. Oppfatningene rundt barnekunst er ulike. Når vi skal ta stilling og danne oss en mening, dukker det straks opp et nytt spørsmål: "hva er kunst?" Noe entydig svar kan vi ikke gi her, men sikkert er det at troen på barnets iboende og naturgitte skaperkraft gjennom utviklingspsykologiske stadier har hatt mange tilhengere i Norge og Norden. Utviklingsteoriene har satt sitt preg på undervisningen gjennom mange år, også etter at nyere forskning har stilt spørsmål ved den vitenskapelige holdbarheten. Hvordan nyere forskning jan få gjennomslagskraft så det gir utslag på skolens tegneundervisning er et interessant spørsmål.


Historisk tilbakeblikk
På slutten av 1800-tallet startet forskere innenfor faget psykologi å interessere seg for barns tegninger ved å beskrive og forstå tegneutviklingens forløp og særtrekk. Georg Kerchensteiner analyserte 300 000 tyske barnetegninger og fant visse trekk som gikk igjen på ulike alderstrinn. Ut fra dette utarbeidet han en teori om tegneutviklingen knyttet til barnets kognitive utvikling. For norske Helga Eng var Kerchensteiners arbeid et verdifullt grunnlag for videre forskning. Hun bevarte og analyserte sin niese Margrethes tegninger fra tidlig barndom til voksen alder. Ut fra dette materialet beskrev Helga Eng en tegneutvikling gjennom stadier; fra rabling og skjemategning til naturalistisk fremstilling.

Østrikeren Franz Cizek refereres ofte som "father of child art". Han etablerte en kunstskole for barn med utdanningsfilosofisk tro på at barn skulle utfolde seg på naturlig grunnlag, fri for innflytelse fra voksen visuell kultur. I løpet av 1920-årene ble Franz Cizek's barnekunstskole i Wien et Mekka for lærere fra Europa, Storbritannia og Amerika. De reiste til Wien for å lære om stimulering og motivering av barns kreative uttrykk av "the father of child art".

Viktor Lowenfeld mente at Cizek var en intuitiv lærer hvis pedagogikk ikke var tuftet på teoretisk grunnlag. I boken Creative and Mental Growth, 1947, presenterte Viktor Lowenfeld sine forskningsresultater og forklarer på samme måte som Helga Eng, barnetegningen i et utviklingspsykologisk perspektiv. I Skandinavia og i Norge fikk dette synet stor gjennomslagskraft. Utdanningen av lærere i forming var preget av dette synet gjennom de neste femti år.
I løpet av de siste tiårene har interessen i stadig sterkere grad vært rettet mot miljøets betydning når barn uttrykker seg ved bilder. Allerede tidlig i 1970-årene hevdet de amerikanske professorene Brent og Marjorie Wilson at tegneutviklingen ikke er universell eller naturgitt. Det de voksne, foreldre og lærere, motiverer barna for, har betydning for barns bilder. Når barn tegner, bruker de uttrykksformer som er kulturelt forankret.

Studier som ble gjort under Franz Cizek's undervisning, viste at barna ble gitt detaljerte instruksjoner om hvordan de skulle dele inn papirflaten, de skulle male stort, bruke spesielle farger, ikke male enkle linjer, men male det som befant seg mellom to linjer, øyne skulle ikke males som to punkter, men med øyelokk og pupiller m.m.
Brent Wilson skriver om barnekunstlærerne inspirert bl a av Franz Cizek og Viktor Lowenfeld, at de selv skapte barnekunsten ved språklig instruksjon, motivasjon, veiledningsteknikker og prosesser. Barnekunsten som tegnelærerne har ansett som den mest spontane, frie, kreative og minst influerte, er faktisk det beste eksempel på kulturell påvirkning.
Thomas Munro, som også besøkte Franz Cizek's klasse i Wien observerte at barna kopierte hverandre når de tegnet.
I følge Brent og Marjorie Wilson er kopiering en strategi for å lære å tegne. Barn lærer seg å tegne ved å imitere andres bilder. Massemediebildene kopieres i høy grad og gir dem etter hvert en støtte til å tegne realistisk. Men de er mer enn passive kopister ved at de tilpasser tegnestil og temaer til egne hensikter og til de tegneskjemaene de allerede har tilegnet seg. Kopieringen er ikke en tanketom virksomhet men en måte å tilegne seg kunnskap på. Studier og imitering av forbilder er den klassiske måten som kunstnere tradisjonelt har tilegnet seg kunnskap om linjer og penselstrøk, om hvordan de kan bruke farge og om komposisjon.

Brent Wilson skriver i artikkelen Child Art After Modernism: Visual Culture and New Narratives at selv om kunstnere og deres informanter, pedagoger og psykologer har hatt ulike innfallsvinkler til barnekunst, har de landet på nærmest identiske synspunkter: (a) Barnet er en naturlig kunstner som bare trenger oppmuntring, ikke formell opplæring. Innflytelse fra voksne vil forstyrre det naturlige, blomstrende og kreative uttrykket. (b) Barns kunst kommer fra det "dyptliggende innvendige" - fra individuelle og medfødte kilder. (c) Kunst setter barn i stand til å uttrykke følelser om seg selv og egen verden. Barn har ikke behov for å avbilde tingenes ytre. (d) Form og abstraksjon er iboende i barnekunst, og kunstneren og barnet ser verden som lys, farge og masse. (e) Barns og urfolks kunst er et forbilde for moderne kunstnere i form av opprinnelighet og frigjørende kreativitet. (f) Alle tidligere konvensjoner (fra vestlig tradisjon) måtte unngås. Enhver kunstner og ethvert barn var forpliktet på en individuell kunstnerisk stil, og ved å holde de individuelle kreative energiene samlet, kunne man oppnå en vedvarende fornyelse, modernismen kunne vare evig, og det ville bli en stadig tilbakevendende avant-garde. (g) Denne ideelle modernisme søkte ikke kunstnerisk vekst gjennom formell opplæring, men ved naturlig utvikling av iboende kreativ energi.

"Barnekunstideologene" har i følge professor Brent Wilson mistet det viktige perspektivet at det er en avgjørende distinksjon mellom (a) å unngå alle former for kunstneriske formelle virkemidler og (b) tilegne seg dem for deretter å strekke, forkaste, kombinere og finne nye uttrykksmåter. Han mener det er på tide at man innen opplæringen i faget tenker nytt når det gjelder begrepet kreativitet. Det er først når konvensjonelle regler og fagets formelle virkemidler er tilegnet at man kan velge, forkaste eller tenke nytt i en kreativ prosess.

Professor Brent Wilson stiller noen interessante spørsmål i nevnte artikkel: (a) Hvordan vil opplæringen i bildefaget forandres hvis vi ikke lenger tror at ethvert barn er en kunstner? (b) Vil vi undervise annerledes hvis vi tror på at faglige ferdigheter nødvendigvis må tilegnes før kreativitet er mulig? (c) Vil vi behandle elevene annerledes hvis vi antar at kunstnerisk utvikling avhenger av å tilegne seg et variert utvalg av ulike skjemaer og former? (d) Hvordan vil opplæring i faget forandres hvis vi antar at barnekunst er et resultat av påvirkning fra voksne lærere? Vil vi fremdeles fremme barnekunst hvis vi skjønner at det er vårt skapende uttrykk som fremmes fremfor barnets? (e) Hvordan vil opplæringen i faget arte seg hvis vi antar at det er mange former for visuell kultur som produseres av barn og unge – og at disse visuelle kulturelle formene har mange forskjellige funksjoner og formål for barnet, for opplæringen og for samfunnet? (f) Hvilke utfordringer vil opplæringen stå overfor hvis vi antar at utbyttet ved skapende aktivitet skyldes populærkulturen så vel som "høyverdig kunst"?

Dette er bare noen av utfordringene vi står overfor når vi skal utforme læreplaner og metoder for visuell kunst og kultur for det nye århundre, mener professor Brent Wilson.

I Norge er en ny læreplan vedtatt og blir retningsgivende for undervisningen i neste tiårsperiode. Spørsmålene som stilles ovenfor er, slik vi ser det, relevante å stille seg når en legger til rette for undervisningen. De kan fremme refleksjonsnivået og bevisstheten omkring det vi søker å oppnå.

Kilder:
Wilson, Brent: Child Art After Modernism: Visual Culture and New Narratives (red. Eisner, Elliot W. og Day M. D. I Handbook of Research and Policy in Art Education. NAEA 2004)
Professor Brent Wilson mener det er på tide at man innen opplæringen i faget tenker nytt når det gjelder begrepet kreativitet. Det er først når konvensjonelle regler og fagets formelle virkemidler er tilegnet at man kan velge, forkaste eller tenke nytt i en kreativ prosess.
Hvordan vil opplæringen i bildefaget forandres hvis vi ikke lenger tror at ethvert barn er en kunstner?