Siriporn Suthatham Tveter's elektriske plastbil
nr 4 - 2003
Ruseløkka rally
Bygging av elektrisk plastbil på Ruseløkka skole i Oslo

Initiativtaker og leder for prosjektet Ruseløkka rally er Eva C. Jørgensen.
Hun har skrevet en omfattende dokumentasjon av prosjektet. Teksten her er et utdrag derfra. Eva C. Jørgensen har i mange år arbeidet som realist på ungdomstrinnet på Ruseløkka skole.
Våren 2003 bygde nærmere åtti 9.klassinger på Ruseløkka skole hver sin unike lille elektriske plastbil. Elektrisitet og design er sentralt lærestoff på 9.trinn, men det var ikke bare natur- og miljølære og kunst- og håndverksfaget som inngikk i dette helt spesielle prosjektet.

Ruseløkka Rally ble utviklet og ledet av et lærerteam som består av 7 kvinnelige lærere. Til sammen underviser de i alle fag. Prosjektet var tverrfaglig og pågikk i to skoleuker. Bak prosjektet lå nesten ett års planlegging.

Faglig innhold
Kunst- og håndverk og Natur- og miljøfag var de bærende fagene i prosjektet, men ikke de eneste. Elevene måtte levere individuelt, skriftlig arbeid i de fleste fag, og det var egne mål for alle fag.
I norsk leverte elevene et eller flere skriftlige produkter med tilknytning til prosjektet.

Engelsk hadde fagmål knyttet til arbeid med engelsk fagspråk og bruk av oppslagsverk. Elevene fikk blant annet i oppgave å finne engelske ord på verktøy og bildeler.

Prosjektet utgjorde temaet design i kunst- og håndverksfaget. Et mål var å knytte designbegrepene nærmere til det praktiske liv, på en måte som engasjerte elevene.

I natur- og miljøfag dekket prosjektet temaet elektrisitetslære. I dette faget er også håndtering av materialer, måleutstyr og verktøy en del av læreplanen.

I matematikk var temaet vei- fart - tid gjennomarbeidet med klassene rett oppunder prosjektet. Matematikkoppgaver til prosjektet ble laget av elevene etter prosjektet.

Prosjektet og omverdenen
Prosjektarbeidsformen gir gode muligheter til å knytte kontakter utenfor egen skole. I forberedelsene til "Ruseløkka Rally" ble det drevet en nokså omfattende "utenrikspolitikk".
Mange lærere kjenner sin begrensning når det trengs skikkelig undervisning i temaer som forbrenningsmotorer kontra el-motorer, tips og muligheter innenfor modellbygging, praktisk erfaring innenfor industridesign og lignende. Mange institusjoner, bredrifter og foreninger vil på sin side gjerne ha skoleungdom i tale. Vi hadde innledere fra Norsk Form, Norsk Elbilforbund, Ingeniørutdanningen i Oslo og entusiaster fra Oslo Modellbilklubb. Elever fikk også anledning til å besøke Ungdommens Motorsenter i Hvervenbukta.
Et solid og inspirerende faglig innhold direkte knyttet til utfordringene elevene støtte på, bidro til at prosjektet ble så vellykket.

En bil som kan bygges i klasserommet
Bare en av lærerne hadde erfaring med teknologiprosjekter, ellers hadde ingen av lærerne spesielle tekniske forutsetninger for å lede prosjektet. Det ble nesten bare brukt verktøy som både elever og lærere kan finne i skapene hjemme. Utgiftene til prosjektet lå på en drøy femtilapp per elev.
Bilene ble så og si i sin helhet bygget i klasserommet. De kunne vært bygd på kjøkkenet hjemme. Denne type prosjekt kan med andre ord gjennomføres på en hvilken som helst skole i landet.

Et særtrekk ved dette prosjektet var at elevene for det meste arbeidet individuelt. Det kom av at det var attraktivt å lage sin egen bil og kunne få ha den med seg hjem. Samarbeid er ellers et viktig poeng i denne type prosjekter.
Utstyr:
Drill,
plastknekker,
varmluftpistol
og plast
Plast i mange farger
Hoveddelen av bilene ble bygget i plast (polystyren). Plasten bestilte vi på Vink plast. Bedriften skar den til for oss i A4 format. De beregnet 2 hele plater per elev og hadde ennå en plate på lur i form av kapp og restopplag fra tidligere aktiviteter. Det er lurt å porsjonere ut plasten nøye. Prisen for de rene plastdelene lå på ned mot 3-4 kroner, prisen for kapp kommer i tillegg...

Nødvendig plastverktøy
Å lage noe av plast er annerledes enn å lage noe av papp. Tilskjæring og liming kant i kant blir ikke solid nok. Heller enn å lime to plastbiter sammen i vinkel, må et sammenhengende plaststykke bøyes ("knekkes") i ønsket vinkel. Plastknekking utføres med et enkelt verktøy, en plastknekker. Plasten legges over en varmetråd og bøyes til langs en rett linje. Plastknekking gir elevene mulighet for å lage en rekke solide plastprodukter med et overraskende elegant utseende. Verktøyet var uunnværlig i dette prosjektet. Til gjengjeld åpner verktøyet for utallige prosjekter og undervisningsopplegg med plast etterpå.
Verktøyet er svært enkelt å bruke, og elevene syns det er morsomt arbeid. Vi hadde to slike knekkeapparater i hvert klasserom.
For å få til runde former brukte vi varmluftpistol. En varmluftpistol per klasse er nok. Slike finnes gjerne i hjem der det drives mye med malingfjerning. Den kan også kjøpes i jernvareforetning. Man varmer en plastbit opp og legger den raskt rundt ønsket form. Plastkanter blir glatte og fine om de blåses forsiktig med varmluftspistolen.

Det trengs også en drill eller to per klasse til hjulhull og lignende. Små elektriske driller som kan lades opp er fint. Slike fins i ganske mange private hjem. Stanleykniver, metallinjaler og skjæreunderlag sikrer rette fine kanter og finnes ofte på kunst- og håndverkssalene. Det samme gjelder metallfiler og smergel, som er godt å ha for å pusse de ujevne skjærekantene.

Til lim kan vanlig kontaktlim gjøre nytten. Ulike typer lim som brukes i plastbyggesett kan også brukes. En tur til hobbyforetning for gode råd om plastliming kan i det hele tatt våre lurt. Det er langt mer avansert plastverktøy på markedet, men det er dyrt og ikke nødvendig her.
Plast er et innbydende materiale å arbeide med. Alle kan prøve seg fram og mulighetene er mange. Elevene viste stor kreativitet i utformingen av bilen med detaljer. Nøyaktig tilskjæring av plast er likevel ikke helt lett. Enkelte slet med å få det ordentlig, til tross for at de hadde gjennomført rene plastprosjekter tidligere. Plasten måtte ofte files ned og av og til skjæres til på nytt. Enkelte biler fikk nok et litt "hjemmegjort" utseende av denne grunn. En annen erfaring var at vi nok kunne hatt flere eksempler på lure måter å sette sammen plastdeler på og gode mekaniske skjøter liggende lett synlig på kateteret. Gode eksempler slår langt sterkere gjennom enn all verdens skriftlig og muntlig veiledning. Elevene har ellers lett for å overføre erfaring med papp og lim direkte til plast. Noen biler ble skummelt skjøre i skjøtene.

Motor, batteri og bryter
4,5 volt batterier koster til vanlig mellom 20 og 30 kr. Vi kjøpte dem for 14 kr stykke gjennom en elektroinstallatør. Motorene (H370120) koster 13 kr stykke. (Fra Mikroverkstedet). En del av motorene kom fra Claes Ohlson. De kostet 19 kr stykke ved kjøp av 100. Disse siste var nok noe kraftigere og bedre egnet, men alle motorene fungerte. Brytere kan en lage selv, eller de kan kjøpes.

Lodding og kobling av elektriske kretser
Det trengs bare tre, fire loddebolter i et slikt prosjekt. Det kan i begynnelsen være lurt om elevene arbeider i par, der en holder og den andre lodder. Det kan likevel lønne seg at skolen kjøper inn nok utstyr til å forsyne en tilvalgsgruppe eller en halv klasse i natur- og miljøfag. Dette er utstyr som skolen kan ha glede av etter prosjektet. Da havner utstyret utenfor prosjektbudsjettet, og det kan være en viktig faktor for å få gjennomslag på forhånd.
Elektriske koblinger var det eneste som krevde spesialrom. Vi brukte naturfagsalen. Én lærer tok seg av dette. Små grupper av elever ble i tur og orden hentet ut av klasserommet. I løpet av denne timen på naturfagsalen fikk elevgruppa utlevert motor, bryter, batteri og ledning og fikk undervisning i bruk av verktøy. Elevene fikk også for første gang prøve hvordan motoren virket. De gledet seg over å få den til å gå begge veier og over at det elektriske virket som den skulle både før og etter at de hadde loddet. Elevene syntes de elektriske koblingene var en spennende del av prosjektet og viste særlig stolthet i akkurat dette arbeidet.
Etter at elevene hadde vært gjennom lodding, opprettet vi "loddestasjoner" i hvert klasserom. Utstyret sto på en pult ved vinduet.
Her er alt det elektriske...
 og her er hele utvalget av strikk, hjul, reimskiver, aksler osv
Hjul og reimskiver
Noen elever hadde med egne hjul fra lekebiler hjemme, men skolen holdt enkle plasthjul. Reimskiver (trinser) og hjul fikk de på Mikroverkstedet. Reimskivene var de bare delvis fornøyd med.

Tilpasning mellom aksel og hjul
Nesten uansett hva en velger å kjøpe inn av hjul, reimskiver og aksel, vil problemet med tilpasning dukke opp. En helt "vanntett" løsning er dyrt. Da fjerner en seg også noe fra den kreative, problemløsende siden av prosjektet og nærmer seg byggesettet.
På den andre siden er det ikke en selvfølge å finne lærere med solid mekanisk bakgrunn og kompetanse i en norsk grunnskole. På Ruseløkka skole var vaktmesteren en ressursperson i arbeidet med å utvikle løsninger på dette og lignende problemer. De hadde underveis i prosjektet også glede av teknisk ekspertise i nærmiljøet. Skolen ligger rett overfor ingeniørutdanninga i Oslo.

Til mange biler hadde de aksler av vanlig 2 mm sveisetråd. Den var lett å kutte til passende lengde og kunne kjøpes svært rimelig i jernvarebutikk. Problemet var å få hjul og reimskiver til å sitte ordentlig fast. Elevene greide med en del strev å feste hjul og reimskiver ved hjelp av limpistol, kontaktlim eller utforing med PVC tape eller ved små "plastperler". (Små fargerike sylindere som fåes i poser fra lekebutikker, - små barn "perler" dem tett i tett på brett.) Enkelte hjul ble stående skjevt eller løsnet og måtte festes på nytt.

En mer smertefri, men dyrere løsning for kommende bilprosjekt er å kjøpe inn små standardiserte tilpasningsstykker i plast til både reimskiver og hjul. Mikroverkstedet hadde ikke slike på lager da vi gjennomførte prosjektet, men kan bestille dem fra England.
På en rekke biler brukte vi aksler av gjengene 3mm tykke metallstenger i kombinasjon med låsemuttere. Slike stenger for 18kr i lengder på 1m hos for eksempel Claes Ohlson.
Dette ble litt dyrere enn sveisepinner, men til gjengjeld solid og bra. Gjengene må files ned akkurat der hjulene skal sitte, ellers skrur hjulene seg raskt ut av posisjon. Og gjengene må kappes rett av for å få på mutterne. Elevene hadde ganske mye arbeid med dem, særlig med å få skrudd på mutterne. En god løsning er kanskje at en voksen kapper til akslene rett i passende lengder på forhånd, og at elevene lærer å bruke drill for å skru mutterne på plass.
Med aksler som var 3 mm tykke, ble reimskivene og hjulene vi brukte litt for trange. En dor, et lite håndholdt bor, må brukes for å "åpne" for trange hjul og reimskiver så de passer på akslene. Bruker elevene drillen til dette, sprekker reimskivene og reservelageret tømmes raskt.
en bil som viser en forholdsvis ryddig underside og hvor koblingene er tydelige
Å få bilene til å kjøre rett
Det er avgjørende for bilens kjøreegenskaper at akslene plasseres parallelt i forhold til hverandre og gulvet. På Ruseløkka boret de hull i karosseriet. Det kreves stor nøyaktighet. Etter hvert som bilene ble klare for sin første prøvekjøring, var det ingen overraskelse at mange viste seg å gå rundt og rundt og trengte sterk justering. Litt for mange biler kjørte skjevt og underlig også under billøpet.
Det finnes mange patenter for å få akslene på linje. Et lurt prinsipp er å bruke løse hjuloppheng som kan finjusteres før de endelig limes eller skrus fast på karosseri eller understell. Hjulopphengene (festet for akslene), kan elevene selv bøye til i plast eller en kan gå i en jernvarebutikk og se etter egnet småutstyr. Det finnes for eksempel metallbeslag bøyd i 90 graders vinkel med hull som passer til akslene. Teamleder Eva Jørgensen syns selv det er mest morsomt å finne løsninger blant dagligdagse, gratis remedier som klesklyper, treperler med vide hull, trådsneller og kulepenndeler.

Tekniske finesser
Det finnes mange elever som har lyst til å prøve seg på noe mer teknisk avansert enn en bil som går rett framover i moderat hastighet. Noen elever hadde plukket fra hverandre lekebiler eller tidligere private byggeprosjekter og tok dem med på skolen for å la dem inngå i sitt nye prosjekt.

I teknologi tilvalgsfag har elevene i lang tid hatt Elektronikk etter et idé- og veiledningshefte fra Teknologi i skolen (Rolf Ingebrigtsen: Elektronikk og småprosjekter). De hadde derfor mange typer elektrokomponenter og et godt utvalg av loddebolter, avisoleringsstenger, skrutrekkere og avbitertenger til bruk i prosjektet. Lærerkrefter og elever har også opparbeidet seg en viss erfaring på området.

På Ruseløkka var det derfor naturlig å legge til rette for ekstrautfordringer innen elektronikk. Elevene kunne også få prøve seg på å lage brytere, motorkontroller, tyverialarm og lignende på bilene. Veldig mange av bilene ble utstyrt med diodebillykter, og elevene var svært fornøyd med å ha greid dette. De hadde også noen fine gearbokser arvet fra Hovseter skole til de aller ivrigste elevene.

Papirutstyr, dekorasjon og brusbokser
Hver elev fikk sin egen prosjektmappe. Der hadde vi lærere satt inn informasjonsark, timeplaner, oppgaver i ulike fag og mye annet nyttig stoff. Denne mappen benyttet også elevene til levering av besvarelsene på skriftlige oppgaver i prosjektet og loggskriving. Mappene ble samlet inn mot slutten av prosjektet.

Tynn papp, lim og sakser ble lagt fram for at elevene kunne lage pappmodeller av bilene som skulle bygges. Dette skaffet kunst- og håndverksavdelingen.
Spray, plastmaling og små lekesaker til dekor av bilene var populært hos elevene. Vi kjøpte inn et lite lager av slike ting i jernvarehandlere, hobbyforetninger og leketøysbutikker.
Det beste i verden er likevel gratis - brusbokser. De er lette å klippe opp og la seg forme i alle fasonger. De ble flotte deler og detaljer på bilene, speil, pyntelister, griller, eksosrør og støtfangere. Det er mye lettere å bøye dette metallet til et buet panser enn å bøye til plast.

Gjennomføring av prosjektet
En lærer satt i gang prosjektet, men prosjektet ble gjennomført ved hjelp av en samlet pedagogisk ledelse. Alle faglærere som ga timer til prosjektet var med i utformingen og gjennomføringen. Forberedelsene var omfattende, grundige og detaljerte. De startet alt høsten i forveien. Prosjektet var en viktig del av trinnets/klassens årsplan.

Som ledd i prosjektforberedelsene bygde lærerne bil. Mange lærere har kanskje større teknologifrykt enn sine elever og kan kjenne vel så mye stolthet og mestringsglede ved å overvinne den. Bilbygging med lærere krever tid og er ikke lett å få satt igjennom i en travel hverdag, men det er helt nødvendig for å kunne gi elevene god veiledning og for å kunne gå inn i prosjektet med tilstrekkelig fingerspissfølelse.

Foreldreinformasjon
Mange foreldre lot seg begeistre og bidro aktivt til prosjektet som innledere, veiledere for elever i klasserommet eller ved å låne ut utstyr og verktøy. Foreldregruppa besitter et rikt utvalg av erfaring og kunnskap og vil svært ofte være en stor ressurs i prosjektsammenheng.

Men heller ikke alle foreldre har et udelt avslappet og positivt forhold til realfag og teknologi. Prosjektet på Ruseløkka skole falt sammen med et visst medieutspill om at norske elever gjør det dårlig i matematikk, fordi det er "for mye lek , klipping og liming i klasserommet". De var glad for å ha informert foreldrene grundig på forhånd om målene i prosjektet. Her ble det jo klippet og limt på heltid dag etter dag, og i gangene prøvekjørte elever plastbiler av hjertens lyst...

Det er viktig at et slikt prosjekt synes på årsplanen, tas opp på foreldremøter og at foreldre får presis og grundig informasjon før prosjektet starter.
Under prosjektet tok de mange bilder, og en av lærerne laget en ti minutters film fra prosjektet. Det ble vist på første foreldremøte etter prosjektet.

Forarbeid med elevene
Vanlig fagundervisning utgjorde en viktig del av forarbeidet. I samfunnsfag hadde elevene arbeidet med industrialismen høsten før prosjektet. Bilens historie var en del av temaet. I matematikk ble temaet vei, fart og tid gjennomgått rett før prosjektet. I natur- og miljøfag holdt elevene på med elektrisitetslære i en måned før prosjektstart. De var kjent med serie- og parallellkobling og begrep som strøm, spenning og motstand.

De hadde også praktisk innskolering av elevene. De hadde formgitt i plast tidligere. Året før hadde de designet og laget blyantholdere av plast. Elevene med teknologi tilvalgsfag kjente til lodding og elektronikk. Alle jentene hadde tidligere hatt loddekurs. Rett før prosjektet fikk elevene bygge biler i tynn papp. Disse bilene var ballongdrevet. Elevene målte fart og gjorde seg kjent med begrep som friksjon og veigrep.

Klasseromsledelse
Alt prosjektarbeid har element av kaos i seg, men i kanskje enda sterkere grad enn andre prosjekter kreves det her en orden i kaoset. På Ruseløkka skole kunne de ikke risikere at halvferdige elevprodukter eller at lånt verktøy ble ødelagt eller kom bort. De hadde køordninger for verktøy det var stor rift om. Og det måtte være såpass ro at lærerne kunne gi veiledning og at elever kunne konsentrere seg om skisser, praktisk arbeid og problemløsning eller teoretiske oppgaver. Prosjektet krevde en bestemt klasseromsledelse.
Elevene satt i sine vanlige klasserom, på sine faste plasser og trafikk mellom klassene var ikke tillatt. Ingen "uvedkommende" elever kunne beskyldes for - med rette eller urette - å ha lånt, tatt eller ødelagt noe i klasserommet. Det var alltid en av klassens faste lærere tilstede for å passe på og gi veiledning inne i klasserommet. En av disse lærerne førte også nitidig og kontinuerlig oversikt over utlånt utstyr, med opptelling og avkryssing ved dagens slutt.
Elevene avsluttet hver dag med opprydding og logg. Det var fast og lik arbeidstid for alle klasser som var med i prosjektet. I storefri var klasserommene avstengt.

Veiledning
Hver elev fant et rikelig skriftlig materiale med råd og veiledning i prosjektpermene. Sentrale arbeidsprosesser ble også gjennomgått i klassene. Dette avlastet arbeidet med individuell veiledning, men kunne ikke erstatte det.

Alle lærerne kunne gi veiledning, fordi de hadde gjort sine egne erfaringer med bilbygging, og alle lærerne trengtes. Elevene laget selv køordninger for veiledning på tavla i de mest intensive periodene i prosjektet.
Det viste seg også å være viktig å være oppmerksomme på elever som ikke ba om hjelp. Noen elever er litt for raske og spør ikke før det kreves en solid redningsoperasjon for å berge prosjektet. Svært usikre elever har en tendens til å gjemme seg, det gjelder å se dem i tide. De trenger mer enn noen å få ta del i klassens mestringsglede.

Design i fokus
I et praktisk prosjekt er elevene naturlig nok ivrige etter å komme i gang med det praktiske. Det kan bli for raskt, og det hender nok ofte at tenkearbeidet og papirarbeidet blir forhastet.

Ruseløkka Rally profitterte på at kunst- og håndverksfaget med design var så tungt inne i prosjektet. Arbeidet med skisser, målsatte tegninger, modeller og egne mål ble karaktersatt og kom i fokus.

Innledere tidlig i prosjektet tok for seg viktige trinn i en industridesignprosess. I kunst- og håndverksoppgavene ble det dessuten krevd mange skisser før elevene bestemte seg for en modell.
For å få utdelt plast, måtte elevene ha bygd og fått godkjent en nøyaktig pappmodell av bilen.
Pappmodell av bilen
Kravene i kunst- og håndverk, var bare ett av flere virkemidler for å sikre at elevene utviklet en gjennomtenkt og realistisk plan for arbeidet med bilen.
Bilene lærerne bygde virket inn på hvordan elevenes biler ble laget. Der læreren hadde bygd en jeep, ble det mange jeeper. Metoden som ble valgt for sammenføyning av plastdelene og plasseringen av motor og batteri ble også sterkt påvirket av den første bilen klassen så. Fordelen med å vise fram lærerbilene var at elevene raskt fikk et inntrykk av hva som var realistisk å få til.

Vi hadde lagt inn enda en sikkerhet for elevprosjektene. For å få utdelt plast, måtte elevene ha bygd og fått godkjent en nøyaktig pappmodell av bilen. Pappmodellene og kravene til teknisk standard og utseende på bilen var i praksis elevenes problemstilling . Pappmodellene avverget flere urealistiske prosjekter.

Individuelle oppgaver
Alle individuelle oppgaver var knyttet til bilen eleven skulle bygge. De kunne gjøres hjemme eller på skolen. Det ble ellers ikke gitt hjemmelekser, og alt arbeid med bilen foregikk på skolen. De aller fleste leverte prosjektperm med besvarte oppgaver.
Rally
Et slikt prosjekt innbyr til en fin avslutning, men konkurransepreget må ikke bli for alvorlig. Mange elever arbeidet først og fremst med få fram en fin ytre design på bilen. Noen hadde problemer med å få bilen til å henge sammen og trengte minst av alt negativ oppmerksomhet i en stor forsamling av jevnaldrende.

Presentasjonen besto av tre deler. Den første forgikk i klasserommet. Her presenterte hver elev sin bil for klassekameratene. Noen hadde bilmusikk til, andre nøyde seg med å starte den under kateteret og la den kjøre rett over gulvet. Alle forklarte kort om ideen bak sin bil og om utfordringer underveis. Hver elev fikk applaus av klassen og anerkjennelse av lærer.

Den andre delen var et elevledet billøp for alle tre klasser i gymsalen. Elevene opprettet klasser som en kunne melde seg på. Billøpet var imøtesett med stor forventning, det var rallyflagg, musikk og oppmerket bane.

Arrangementet startet med at lærerne delte ut designpriser. Kandidater til disse designprisene var nominert av elevene på forhånd.
Selve billøpet ble gjennomført under stor jubel og mye latter. Ikke alle bilene holdt seg på den rette vei, det var mange kollisjoner. En bil snudde og kjørte tilbake.
Den tredje delen av presentasjonen var at bilene fikk stå på utstilling i gymsalen og senere på lærerværelset med navn på bilen og eleven lett synlig.

Vurdering
Permene til elevene ble lagt på lærernes arbeidsrom. De ulike faglærerne var "inne" i permene og vurderte sine oppgaver.

Vurdering av prosjektet
Design and technology i England
I svært mange land er teknologi et eget fag. Norske lærere har i flere år vært på studietur i England, for å se hvordan faget praktiseres. Eva Jørgensen var på kurs i York i fjorten dager i sommeren 2002. Hun syns bilprosjektene fra York var mest morsomme. Hun tegnet en rekke "patenter" som hun bygde da hun kom hjem. Disse kjøretøyene bygges på en enkel ramme. Bestandelene er enkle og synlige. Hjulene kan være alt fra fine og dyre gummihjul til gamle brusbokser. Disse bilene begeistret kolleger på lærerværelset.

I England lå utfordringen i slike bilprosjekter i å eksperimentere med reimskiver, finne opp egne stopp og snu mekanismer, koble inn gear, brytere osv. Noen av bilene ble utstyrt med et vakumformet plastkarosseri som kunne dekoreres med klistremerker av ulike slag, ellers var ytre design lite vektlagt. De enkle bilene fra York er det direkte utgangspunktet for bilprosjektet som Ruseløkka skole gjennomførte, men utfordringen hos dem lå mer på ytre form. Ved å legge vekt på ytre design, åpnet de for stort engasjement og kreativitet hos alle elevene.

Penger?
Det er et stort problem, for teknologi er ikke et eget fag og hverken egen samlingstyrer eller fast plass på budsjettet. Skolenes trange økonomi tilsier at det ikke er lett å få gjennomslag for et utradisjonelt prosjekt av såpass stort omfang. Det går an å argumentere på mange måter. Teaterbesøk, museumsbesøk og kunstutstillinger er ikke gratis, men er like fullt tradisjonsrike skoleaktiviteter. Prosjektet koster om lag en kinobilett (voksen) per elev. Realfag og teknologi er også allmenndannelse og kultur, men får sjelden prege prosjekter og praktiske aktiviteter i skolen. Det går an å søke midler fra private bedrifter, sammenslutninger og offentlige instanser.

Eva C Jørgensen gir med dette ideen og innholdet i Ruseløkka skoles bilprosjekt videre. Hun håper mange skoler lar seg inspirere til å planlegge dristige og gode prosjekter med elevene. Hele dokumentasjonen med tekniske detaljer, fagoppgaver og lignende kan bestilles ved å sende mail til evacj@online.no

Nyttige referanser for lignende prosjekter
Rolf Ingebrigtsen Rolf.Ingebrigtsen@iu.hio.no har laget verktøyet "Plastknekker"n" og skrevet idé- og veiledningshefte for Teknologi i Skolen som heter Elektronikk og småprosjekter.

Pål Kirkeby Hansen PalKirkeby.Hansen@lu.hio.no
Kursleder på teknologikurs i regi av Høgskolen i Oslo. Har utgitt artikkelsamling med tema teknologi i skolen med flere artikler om bilens historie.

Runar Baune, leder av Oslo prosjekt i teknologi i Skolen, arbeider på Hovseter skole. Han kan hjelpe til med alt fra kurs på skolen til praktiske problemer. Har skrevet et hefte om plastforming. Runar.Baune@gs.skoleetaten.oslo.no

På hjemmesiden til Teknologi i Skolen ligger det en rekke prosjektidéer. Det er bare å bruke kopier/lim inn i kommandoen....Så kan en tilpasse opplegget egen skole, alderstrinn og tidsbruk. www.renate.ntnu.no
Design, Norsk Form
ludodesign
Frederik Hansen
frederik@ludo.no
 Oslo Modellbilklubb
Trond Amlien
tamlien@online.no
 Elbiler
Norstart
norstart@elbil.no

Øyvind Lunde
laptop@sparenergi.no
www.sparenergi.no
Ungdommens Motorsenter i Hvervenbukta
dag.enevold@sondre-nordstrand.oslo.kommune.no
Bruksanvisning elbil