 |
|||||||||||||||||
| nr 4 - 2002, s 42 - 45 | |||||||||||||||||
|
Videokunst Av |
Videokunsten er sannsynligvis den eneste kunstretningen eller kunstmediet som kan tidfestes eksakt. Koreaneren Nam June Paik´s utstilling "Exposition of Music-Electronic Television" på Galleri Parnass, Wuppertal Tyskland i 1963, innleder denne nye æraen. Videokunsten på 60-tallet var dominert av konseptuelle uttrykk med kritikk av TV- og vid- eomediet. Fra begynnelsen av 70-tallet og til nå, bruker vid- eokunstnere mediet aktivt for å skape bildeuttrykk . Nam June Paik, i samarbeid med ingeniøren Shua Abe, laget den første bildesyntheziren som var forutsetningen for å kunne skape alle bildeeffektene som brukes i musikk- videoer.I dag fins det bildemixere på ethvert TV-studio. Konseptkunstgruppa Fluxus Kunstgruppa var en løst sammensatt gruppe som bestod av intellekt- uelle kunstnere og kunstinteresserte som ønska et opprør både mot den rådende formalistiske kunsten og vektlegging av teknikk. Gruppa ble etablert på begynnelsen av 60-tallet og var også opptatt av å bryte ned genre og medie-grensene og bestod ikke bare av bildekunstnere, men også av musikere, arkitekter osv. Innholdet/idèen/konseptet var viktigere enn formen. Kunsten skulle ikke gi tilskueren en behagelig skjønnhetsopplevelse, men skulle provosere fram tanker og erkjennelser. Fluxus la vekt på utradisjonell blanding av ulike medier. Kommunikasjon ble et sentralt begrep – kunstnerne ska- pte situasjoner i tid og rom, som også kunne aktivisere publikums medaktivitet. Betydningen av det enkelte kunstobjekt ble underordnet helheten. Kunstverket formidlet ikke bare mening i kraft av seg selv, men også ut fra sammenhengen/konteksten det var satt i. I installasjons- kunsten ble kunstverket en syntese av kunstnerens objekter og rom- met. Begrepet rom fikk ei utvida betydning til også å omfatte uterommet, både i betydning landskap og byrom. Videokunsten rommer derfor alle uttrykk hvor en bruker TV/video som visuelt virkemiddel: installasjoner, land-art, performance, videoskulptur, videografikk og rene videoer. Mange av medlemmene i Fluxus-bevegelsen har satt viktige spor etter seg i nyere kunsthistorie, som Richard Serra og Joseph Beys. Innenfor arbeid med video, er Wolf Vorstell og Nam June Paik de mest markante utøverne. Enka etter John Lennon, Yoko Ono, var også med. Dersom en vil lete etter røtter enda tilbake i tid er det vanlig å starte med antikunstbevegelsen dadaismen, eller gå tilbake til symbolkunsten fra før renessansen. Via dette historiske og ideologiske bakteppet kan en betrakte dagens videokunst. |
||||||||||||||||
 |
|||||||||||||||||
|
"TV-Budda"
av Nam June Paik |
|||||||||||||||||
| Nam June Paik Koreaneren Nam June Paik kalles videokunstens far, eller video- kunstens George Washington. Født i Seul, Sør Korea i 1932, studerte kunsthistorie, filosofi, musikk og estetikk i Japan. Han flytta til Tyskland i 1958, hvor han bl a traff den amerikanske komponisten John Cage. Begge hadde et felles problem, publikum sovnet under konsertene. Paik spurte Cage om han ville bli oppfattet som morsom under konsertene. Cage svarte: "I alminnelighet foretrekker jeg latter framfor tårer." 60-årene var ei tid for kunstens ser- iøsitet og kunstnernes gudsbenådete geni. Møtet åpnet for den upre- tensiøse leken. Utenom utstillingen i Wuppertal laget Paik en video-installasjon som han kalte "Candle-TV". Den bestod av et rom med en TV uten skjerm og uten elektronikk. Dette var erstattet med et stearinlys. Det er nærlig - gende å lese meningen som at TV-en hadde erstattet ildstedet som det magiske og samlende punkt i oppholdsrommet. En annen kjent instal- lasjon fra denne tiden er "TV-Buddha" som bestod av et rom med en Buddhafigur som satt og så på en rund, hvit TV-skjerm. På skjermen vistes bilde av den samme Buddha-figuren. Paik fikk mer og mer sans for de tekniske mulighetene i mediet. Han skaffet seg elektronikk-utdanning på ingeniørnivå. Sammen med ingeniøren Shua Abe utviklet han i 1970 den første bilde-synthezireren som var starten på utviklingen av dagens bildemixere. Fra 1973 har Paik laget mange rene videoproduksjoner. Men han har også fortsatt med å arbeide i mediet, hvor "the medium is the message". Paik var den første som både sendte og henta ned TV-bilder fra satellitt og tok inn bilder fra nyttårsfeiringen fra ulike land i samme rom. Det var blitt mulig å både være sender og mottaker på samme tid, på ulike steder i verden. Hva skiller videokunst fra film På et nivå kan en si at videokunst vises i gallerier, mens film vises på kino. Eller at videokunst begrenser seg ikke til å uttrykke seg bare i to dimensjoner. Mye videokunst er rene videoer som ikke tar mål av seg å bruke rommet som visuelt virkemiddel. Et vesentlig skille er bruken av dramaturgi. Det meste som lages av film bruker en fortellermodell som skaper en spenningskurve, gjerne kalt Aristotelisk eller Ibsensk modell. Handlingen foregår i kronologisk tid og spenningen utvikler seg på en lineær kurve. Videokunsten forteller ikke ei historie på denne måten. I likhet med dramatikeren Bertolt Brecht oppfattet konseptkunstnerne dette som fremmedgjørende. Paik var zen-buddhist. Buddhistene (og mange andre østlige livssyn) tror ikke at livet utvikler seg lineært, men syklist. Tilværelsen består av sirkler, eller spiraler hvor noe gjentas og noe utvikler seg. Paik sine videoer består av en strøm av bilder som gjerne gjentas, han kaller det selv "a stream of consciousness" - bevissthetsstrøm. Musikk-videoene har adoptert denne formen og bruker en uavhengig av en buddhistisk overbygning. I en slik ikke-lineær livsanskuelse finnes det ingen begynnelse og ingen slutt. Videokunst blir nesten alltid presentert som bilder i en uendelig bevegelse. Video-teknikk Videokunstens fikk sin tyngde i Tyskland og USA, med en koreaner utdanna i Japan som frontfigur. Dette er helt parallelt med at de første TV-sendingene startet i Tyskland og USA og Japan har vært det ledende landet i utviklingen av TV-teknologien. I 1963 skulle det et stort teknisk apparat til både for å ta opp TV-bilder og produsere film. Begge mediene var innholdsmessig kommersialisert, teknisk og økonomisk forbeholdt til de store medieselskapene. Dette sammen med at de dominerende kunstuttrykkene i samtida, minimalis- men og den abstrakt ekspresjonismen hadde nådd et metningspunkt, var det nærliggende med framkomsten av en kritisk, konseptuell video- kunst. I 1965 kom Sony på markedet med det første, bærbare amatørvideo- kamera, kalt Sony Portopak. Dermed kunne protestene mot TV`ens enveiskommunikasjon avløses av en mer aktiv bruk av mediet. Teknologiutviklingen har senere bare akselerert. En bildekvalitet som på begynnelsen av 70-tallet krevde opptaksutstyr på flere hundre tusen kroner, er nå erstattet med digitale kamera til noen få tusen kroner. Den samme utviklingen har skjedd med tilgangen på redigeringsutstyr. Den digitale teknologien har forent videoteknologi med datateknologi, og demokratisert mediet ytterligere. Kunstnere og skolelever kan være sendere og nå et massepublikum via internett, uten å måtte gå via noen store medieselskaper. Dagens videokunst er et mangfold av uttrykk fra installasjoner, "rene videoer", til utforskning av persepsjon og kommunikasjon via komplekse datasystem. Videokunsten startet som en protestbevegelse mot TV og film, nå fungerer den som en innovatør for nyskaping og utvikling innenfor begge disse mediene. |
|||||||||||||||||
 |
|||||||||||||||||
|
"Candle-TV", 1975.
Av Nam june Paik |
|||||||||||||||||