 |
|||||||||||||||||||
| nr 4 - 2002 s 7 - 17 | |||||||||||||||||||
|
Elektronisk
|
Elektronisk kunst er først og fremst kunst. Elektronisk kunst har selvfølgelig mer til felles med kunsten enn det har med elektronik- ken. De aller fleste kunstnere som arbeider med elektroniske medier har en tradisjonell kunstfaglig utdanning og erfaring, og størstedelen av den elektroniske kunstens publikum har eldre kunstarter som refe- ranseramme. Hva er så vanskelig med den elektroniske kunsten? For noen virker elektronisk kunst vanskelig tilgjengelig. Jeg tror det er to hovedgrunner til det. For det første opplever mange at teknologien kommer i veien for kunsten. Selve visningsteknologien kan gjøre ver- ket utilnærmelig. Særlig gjelder dette interaktive arbeider der verket ikke får mening før publikum bruker det. Langt på vei er dette et gen- erasjonsproblem. De som har trykt på knapper og tastaturer fra de var små har mindre problemer med å se forbi teknologien. For dem er ikke ny teknologi ny på samme måte som for tidligere generasjoner. For det andre har mye av den elektroniske kunsten særegne inn- holdsmessige referanserammer. Det blir vanskelig å gripe verket om en ikke kjenner igjen disse henvisningene. At man kan lese historiske referanser i et maleri betyr ikke nødvendigvis at man kan se sammen- henger i den elektroniske kunsten. For kunstpublikummet vil de elementene som kan gjøre den elektron- iske kunsten vanskelig tilgjengelig være de samme elementene som avgrenser den elektroniske kunsten fra annen kunst. Vi kan si at elektronisk kunst er kunst som produseres eller vises ved hjelp av elektroniske medier. Det er ganske opplagt at det meste nettkunst, virtual reality installasjoner o.l. lar seg fange med dette kravet. Men hva med en skulptør som utvikler former på datamaskin- enfor deretter å produsere formene i metall for utstilling? Selv om resultatet ikke er elektronisk mediert kan komputerteknologien påvirke formutviklingen så mye at vi kan snakke om elektronisk kunst i dette tilfellet. Noen musikere mener også at når akustisk musikk spilles inn på CD så er det ikke lenger snakk om akustisk musikk. Det publikum hører når de spiller platen er elektronisk musikk, selv om instrumentene det ble gjort opptak av var aldri så akustiske. Mange vil mene at dette er et ekstremt standpunkt, men jeg tror det er nyttig å huske på at distri- busjonsmediet ikke er nøytralt i forhold til utrykket. Det er klart at en digital gjengivelse av et maleri ikke i seg selv er et maleri. På den annen side vil enkelte mene at en video, selv om den er filmet med et digitalt kamera, redigert på en datamaskin og presentert på en projektor, ikke nødvendigvis er elektronisk kunst. Vi kan også si at elektronisk kunst som felt dannes av at en rekke kunstverk henviser til hverandre og refererer til en felles historie eller felles tematikk. Med disse kravene vil ikke en digitalt produsert video nødvendigvis regnes som elektronisk kunst hvis ikke den også plas- seres i sammenheng med den elektroniske kunsten enten gjennom sitt eget innhold eller av en ytre teoretisk eller formidlene instans. Motsatt kan da også et verk som ikke har tatt i bruk elektroniske medier, f.eks. en performance, bli tatt inn som en referanse i den elektroniske kunsten hvis den tematiserer problemstillinger som regnes som relevante. Begge avgrensningene over er gyldige i de fleste sammenhenger. Den ene eller den andre avgrensningen vil tillegges mest vekt i møte med konkrete verk og i bestemte sammenhenger. Som kunstnere og kunstpublikum har det liten hensikt å legge rammer for kreativitet og opplevelse gjennom skarpe defenisjoner. Elektronisk kunst er først og fremst kunst - den nytes best åpen. Nettkunsten er ung. Det er først fra siste halvdel av 1990-tallet at det ble etablert noen felles referanserammer blandt de toneangivende kunstnerne på Internettet. Det er disse felles referansene som gjør at vi kan snakke om nettkunst som et felt. Jeg skal i denne artikkelen presentere enkelte arbeider og foreslå sammenhenger disse arbei- dene kan settes i. Husker du hvordan du kan lage telefoner ved hjelp av to hermetikk- bokser, en tråd og litt matpapir? http://www.irational.org/cybercafe/tinrel.html I 1996 organiserte den engelske kunstneren Heath Bunting et nett-verk av slike hermetikktelefoner i sentrale London. Flere bokser ble knyttet sammen slik at det til slutt ble dannet et telefonnett som strakte seg over flere kvartaler. Som du kanskje kan tenke deg var ikke lyd- kvaliteten veldig god, men de klarte faktisk å bestille en pizza over et par kvartaler.Tittelen var "Tin Lan". Lan er kort for Local Area Network, altså et lokalt nettverk likt det som kan være på et universitet, i et nabolag eller på en bedrift. Som de fleste andre slike nettverk var også Tin Lan knyttet til det globale nettverket. Heath Bunting hadde nemlig distribuert nummeret til mobiltelefonen sin. De som ønsket det kunne ringe denne telefonen. Når noen ringte ble telefonen puttet inn i en hermetikkboks og de kunne snakke med folk i hermetikknettet. Tin Lan er en del av en serie arbeider under tittelen Cybercafe. Denne serien ble gjort mens Internettkafeer var den store hypen i London og kommersielle nettleverandører hadde begynt å forkynne velsignelsen med å ha Internettet hjemme. Men Heath Bunting kan skryte av at Tin Lan var det raskest voksende nettverket i London på denne tiden - det vokste med fem bønnebokser og 2 gulrotbokser og en spaghettiboks i timen. På tross av at "Tin Lan" knapt bruker Internettets teknologiske mulig- heterer arbeidet en sentral referanse i nettkunsten. Det er relevant som nettkunst gjennom den lekne refleksjon den skaper rundt nettverk. Det er altså ikke teknikken som gjør det til nettkunst, det er innholdet. Heath Bunting peker klarere enn noen på at det er leken og de sosiale relasjonene som er sentralt, ikke teknologien i seg selv. Heath Bunting arbeider bredt med nettverk. I tillegg til prosjekter som det er enkelt å gjenkjenne som kunst har han arbeidet med etablering av frie radiostasjoner bl.a. i etterkrigsområder i Kosovo og Afganhistan. Den poetiske nettleseren http://www.entropy8zuper.org/possession/olialia/olialia.htm "If you want me to clean your screen" består av et enkelt bilde på en nettside. Bildet er en skanning av en hånd som holder et frimerke. Frimerket avbilder en kvinne som holder en krukke. Nederst på vinduet ruller det en tekst hvor det står "If you want me to clean your screen, scroll up and down". Og riktignok, hvis vi bruker scrollbaren til høyre i vinduet vil hånden bevege seg bak skjermen og vi får inntrykk av at den vaskes fra innsiden. Dette arbeidet er laget den gangen skjermene var rundt 14", så det kan være at du må gjøre vinduet på nettleseren din mindre for å få muligheten til å scrolle. Arbeidet har mer å by på enn en enkel punchline. Kvinnen på bildet er Hvis dere vil gå videre med Olia Lialina anbefaler jeg |
||||||||||||||||||
|
Teknisk
avgrensning |
|||||||||||||||||||
|
Innholdsmessig
avgrensning |
|||||||||||||||||||
|
Nytes
best åpen |
|||||||||||||||||||
|
Blikkbokser
og optiske fiber |
|||||||||||||||||||
|
Heath Bunting
|
|||||||||||||||||||
 |
|||||||||||||||||||
|
"If you want me to
clean your screen" av Olia Lialina |
|||||||||||||||||||
 |
|||||||||||||||||||
|
"Black.net.art:
Keith Obadikes Blackness" Keith Obadike Townsend |
|||||||||||||||||||
 |
|||||||||||||||||||
 |
|||||||||||||||||||
| http://obadike.tripod.com/ebay.html I august 2001 kunne man by på et ganske spesielt objekt på nett- auksjonsstedet EBay. Keith Obadike Tonwnsend auksjonerte bort sin sorte hudfarge. Javisst, du kunne bli sort. Townsend beskrev objektets fordeler som frihet til å le av sort humor, muligehten til å ha stevnemøter med sorte personer uten å bli beglodd og trygghet til å gå inn i farlige svarte bydeler. Men han anbefaler ikke at denne sortheten blir brukt når du handler, skriver ut sjekker, eller stemmer i USA, eller beveger deg i Hollywood. Han anbefaler heller ikke at den brukes av hvite som skal slå seg løs for en helg. Han garanterer ikke at objektet har samme virkning utenfor USA. Budene kom opp i $152,50 før EBay stoppet auksjonen. De hadde selvfølgelig all mulig formell rett til å stoppe dette siden objektet det var snakk om faktisk ikke kunne selges. Men stengningen av auksjone peker på en lite hyggelig kvalitet ved Internettet - nemlig mangelen på offentlige frirom. I et byrom, og ikke minst på landsbygda og i naturen er vi vant med frirom. Med frirom mener jeg rom hvor bruken er lite regulert - steder vi kan gjøre mange forskjellig type handlinger. På et torg vil det for eksempel være rom for både salg, tilfeldige møter, opp- tredener, politiske apeller, kunst og lek. Når handelen nå trekker inn i kjøpesentre snevres spillerommet inn. Her er det ikke egentlige frirom. Kjøpesenterets torg er klart regulert med funksjoner i forhold til salg og gir lite spillerom for kreativ bruk. Denne tendensen til privatisering av offentlige rom er forsterket med Internettet. I byrom benytter kunstnere og andre seg ofte av mellom- rom og grenseområder hvor funksjon og jurisdiksjon er uklar. En kunst- nerisk opptreden kan f.eks. foregå mellom to butikker eller halveis på fortauet og i veien. På Internettet finnes det ikke tomrom, mellomrom og ingenmannsland. Alt som er i det rommet som Internettet utgjør er bygd for en funksjon og det er alltid noen som har full jurisdiksjon over stedet. Vi har frihet til å lage og å publisere egne nettsider med minimale reg- uleringer.Men dette er som en frihet til å rope i skogen, ikke en frihet til å henvende seg direkte til et publikum på et offentlig sted. Keith Townsend Obadike er bosatt i USA. Han arbeider bl.a. med nettkunst, musikk, installasjon og performance. Hans kunst er preget av afro-amerikansk kultur og studier av utrykk i bl.a. Ghana og Nigeria. Enkel teknikk - effektive konsepter Legg merke til hvor teknisk enkle disse tre arbeidene er. Keith Obadike trengte ingen annen teknisk komeptanse enn å melde inn et objekt for salg på en nettside, Olia Lialina har rett og slett skannet inn sin egen hånd og publisert et bilde på Internettet som er større enn de fleste nett-leservinduer,og Heath Buntings Tin Lan kan selv barn gjøre. Delt forfatterskap "Sodaplay" av Soda http://sodaplay.com Sodaplay er et nettbasert tegneprogram hvor du kan tegne i de tre dimensjonene høyde, bredde og tid. Ved hjelp av markøren kan du sette punkter og trekke linjer som definerer en figur, deretter kan du gi figuren egenskaper som hastighet og fleksibilitet. Du kan også gi egenskaper til omgivelsene. Objektene du tegner kan du lagre på Sodaplays nettsider. Sidene er nå fulle av figurer fra de helt enkle til de svært avanserte. Publikum som kommer etter deg til sidene kan se på din figur og tegne videre på den. De figurene du finner på nettsidene deres nå kan altså være tegnet av flere forskjellige personer. Muligheten til å bygge videre på andres arbeid er kraftig forbedret med digital teknologi. En fil kan bevares i sin opprinnelige form mens vi kan arbeide videre med identitiske utgaver, duplikater. Vi finner det samme fenomenet i musikkens bruk av samplinger og hackerenes utveksling av programvare. Sodaplay er en kunstnerisk programvare. Det er ikke uvanlig at kunst- nere nå lager dataprogrammer - de programmerer på samme måte som en maler legger farge på et lerret. Programmering er blitt en kunst- nerisk produksjonsmåte på linje med tegning og støping i bronse. Dette arbeidet er produsert av den britiske gruppen Soda. De gjør både kommersielle oppdrag for næringslivet og frie kreative prosjekter. Dette er ikke uvanlig. Næringsgrunnlaget for nettkunstnere er svært karrig, men ofte tilegner man seg kompetanse som er direkte relevant på det kommersielle markedet. Akkurat som forfattere ikke sjelden opererer som journalister eller oversettere, vil en nettkunstner ofte ha kompetanse som gjør det mulig å ta oppdrag som designer eller programmerer. Fiktive samtalepartnere "Digital Flesh & Blood" av Mouchette http://www.mouchette.org/flesh/tong.html Mouchette er en 13 år gammel jente fra Amsterdam. Hun fikk data- maskin i gave av foreldrene og har fra sin base på jenterommet blitt en internasjonalt anerkjent kunstner. Mouchette var 13 år i 2000 og fremdeles 13 år i 2002. Hun er en fiktiv identitet. Mouchette kretser rundt ungjentefenomener, men med en vri. Bam- sene har penis, foreldreportrettet er en avbildning av kjøtt og hun snakker om selvmord. Jeg har vist Mochettes arbeider for tenåringer og flere av dem har falt i smak. Hun har blandt annet et bilde av seg selv, et stort bilde av ansiktet som dekker hele skjermen. Vi blir invitert til å kysse henne. Nederst på siden er det et lite skjema hvor vi kan skrive hvordan vi opplevde det å kysse Mouchette. Dette skjemaet sendes til kunst- neren, og hvis du oppgir din rette e-post adresse er det gode sjanser for at hun svarer deg. De fleste av Mouchettes arbeider innebærer en eller annen form for direkte kontakt mellom oss som publikum og henne som kunstner. I tillegg er e-postadressen hennes lett tilgjengelig på nettsidene. Mouchette er ekstrem i sin kontaktsøken, men fenomenet med direkte kontakt med kunstnerne er ikke uvanlig i nettkunsten. De fleste kunst- nere publiserer e-post adressen sin. Legg merke til kontrasten til de tradisjonelle bildekunstmediene. Hvor ofte ser du kunstnerens e-post, adresse eller telefonnummer vedlagt et fotografi på et galleri? Fiktive identiteter er vanlig på Internett. Bruk av alias har vært den vanligste formen for identifikasjon helt fra Internettets barndom. Alias er definitivt å anbefale, særlig for barn. Og hvorfor ikke spille rollespill på nettet. Å være en fiktiv identitet er både tryggere og morsommere. Å finne nettkunst Det er faktisk ikke så lett for et alminnelig kunstpublikum å finne god nettkunst. Kunstnett Norge (http://kunst.kulturnett.no) er et godt sted å starte for norsk nettkunst, og også internasjonalt finnes det noen veivisere. Men nettkunst er fremdeles i stor grad et perifert fenomen i kunsten. Det norske Museet for Samtidskunst tok opp spørsmålet om nettkunst i forbindelse med utstillingen "Å bygge en samling" i 2001, og planlegger sommeren 2003 en utstilling med nettkunst. Nettkunsten orienterer seg i liten grad mot museer og gallerier som distribusjonsinstans. Arbeidene publiseres på Internettet og er tilgjengelig globalt. Kunngjøringer om slike nettbaserte utstillinger finner du heller ikke i alminnelige kunsttidskrifter. Kunngjøringer, infor- masjon og diskusjon foregår på postlister - elektroniske fora som bruker e-post som distribusjonsmåte*. Informasjon om nettkunst- prosjekter distribueres altså i stor grad utenom de tradisjonelle kanalene for kunst. Nettkunstutstillinger i regi av museer: Beyond Interface http://www.archimuse.com/mw98/beyondinterface/ Net Condition http://on1.zkm.de/netCondition.root/netcondition/start/language/default The Shock of the View http://www.walkerart.org/salons/shockoftheview/sv_front.html Veivisere og fora: VeryBusy http://www.verybusy.org Rhizome http://www.rhizome.org Nettime http://www.nettime.org Syndicate http://www.anart.no/~syndicate/ E-kunst http://e-kunst.no * De fleste postlistene er åpne for nye abonnenter. Abonnement er gratis og du kan stoppe abonnementet når du ønsker det. Når du er satt opp som abonnent vil du få tilsendt all e-post som sendes til dette forumet og du vil selv få retten til å sende e-post til alle abonnentene. |
|||||||||||||||||||
 |
|||||||||||||||||||
 |
|||||||||||||||||||
 |
|||||||||||||||||||
 |
|||||||||||||||||||
 |
|||||||||||||||||||
 |
|||||||||||||||||||