Tegning av ung
vær med horn
nr 3 - 2008, s 4 - 5
Tekst: Rolf Øidvin, Foto: Wenke Greve
Tegningen som er vist på forsiden av dette bladet, har jeg tegnet med kull og pastell på et tykt bomullspapir som var “grunnet” med pigmenter og salt løst opp i vann. Det siste betyr at jeg etterstreber en styrt tilfeldighet av fargen for å danne en bunn som jeg kan tegne videre på. I dette tilfellet brukte jeg noen rødbrune og blå pigmenter som jeg lot flyte sammen. Jeg suger gjerne opp vann og pigment med papir eller svamp dersom jeg synes det går i litt feil retning, og en hårtørrer kan være bra å bruke som en del av prosessen. Og jeg kan gjenta det i flere lag. Så kan jeg begynne å tegne over denne bunnen som jeg har forsøkt å få til så spennende som mulig. I dette tilfellet med den unge væren har jeg kanskje arbeidet for mye i forhold til bunnen som kanskje kommer litt dårlig frem. Når jeg tegner, jobber jeg i flere lag, og ofte fikserer jeg underveis i prosessen. Det er mange materialer som kan brukes i denne prosessen for å lage en spennende grunn å arbeide ut ifra. Det kan være materialer som reagerer på hverandre og skaper fine mønstre: vann, spritbeis, rødsprit og white spirit, olje og lakk m. m. Noe av dette bør man helst holde på med ute i frisk luft. Når jeg får det til, synes jeg det blir et fint uttrykk i denne spenningen mellom det tilfeldige og det bevisst strukturerte.
Motivene er jeg så heldig å ha rett utenfor verkstedet mitt. Det er en liten flokk av rasen gammel norsk spelsau, og både søyer og værer har store, flotte horn. På de store voksne værene snor horna seg i en spiral ut fra hodet, og hos enkelte av værene kan det være så mye som 60-70 cm mellom hornspissene!
De er virkelig flotte og mektige å se på!
Bronseskulptur av en vær fra Sicilia i hellenistisk tid
Henry Moore. Tegninger av sauer
Også Henry Moore hadde sauer gående utenfor atelieret sitt, og han lagde en masse fine tegninger av dem. Han sa han først så dem som noen nærmest uformelige baller av ull med et hode og fire ben som stakk ut. Etter hvert så han at det var en kropp under all ullen, og at de hadde hver sin individuelle karakter. Ved å kakke litt på vinduet fikk han oppmerksomheten deres i noen minutter, og da hadde han skisseblokken klar og tegnet i vei. Han tegnet gjerne disse skissene med kulepenn, men brukte også tusjpenn for å få en mørkere markering i skravur og linjer. Av og til brukte han myke toner av grå akvarellfarger for å gi tegningene en følelse av distanse. Henry Moore sa at han syntes sauene så litt merkelige ut når de var klipt, og at han trodde de sikkert følte det slik selv også. Det kommer vel litt an på sauetypen. De jeg har omkring mitt atelier, synes jeg faktisk er mest elegante når de er klipt. Eller som det står i kong Salomos Høysang: ”Hvor vakker du er min elskede. Dine tenner er som nyklipte sauer når de kommer opp fra vaskedammen. Alle har de tvillinger og ingen av dem har mistet sine lam”. Så sauen er et husdyr som har fulgt menneskene lenge, både i det gamle Palestina og lenger øst i Babylon og Mesopotamia, landet mellom Eufrat og Tigris, i det gamle Sumer. Gjeterfolk var de alle, og sauen og gjeteren er sentrale i deres sagn og kulturhistorie. Fra Sicilia i hellenistisk tid har vi en vakker bronseskulptur av en vær. Den er fremstilt liggende, som om den nettopp skal til å reise seg, og hodet er vridd til siden mens den breker. Hornene er mektige, og de vrir seg ut til sidene. Sauen er et all right dyr, og den følger mennesket i kulturhistorien helt frem til vår egen tid.
Løven er modellert i leire og senere støpt i gips. Laget av Siv Marit Hageløkken, Kristiansund vgs, Tegning, form og farge
Lærere for elevene ved Kristiansund vgs og ved Averøy kulturskole: Rolf Øidvin og Wenke Greve
Hesten er modellert direkte i gips. Laget av Tonje Angvik, Kristiansund vgs, Tegning, form og farge Radering av hest. Laget av Birgitte Fosse Stormo, 12 år, Averøy kulturskole.

Fra i høst og frem til nå i vår har vi her hjemme hos oss hatt et samarbeidsprosjekt med kulturskolen i Averøy på Nordmøre. Seks jenter i alderen elleve til tretten år har vært med og laget bilder i atelieret vårt. En periode laget vi koldnålsraderinger i pleksiglass, og motivet var hest og sau som de fant som modeller her. Hesten ble stilt opp, og de satt rundt og tegnet han med dyp konsentrasjon. Det samme gjorde de med den store væren med sine imponerende horn. Også han var en tålmodig modell, og de fikk til noen riktig fine studier.

Tegningene ble så bearbeidet, slik at de kunne overføre motivet til en pleksiglassplate som de skulle lage raderingen i. Motivet ble lagt under pleksiglasset, slik at de kunne tegne av motivet med en tynn tusjpenn. Så kunne de begynne å ripe motivet ned i platen. Først fikk de linjene på plass, deretter arbeidet de med å skravere fine streker for å få til variasjoner i valørene. Til dette prøvde de seg også frem med maskeringstape. Det kan også gi noen fine gråtoner i trykket. I det hele tatt er det mange måter å få til variasjon av gråtoner i trykket på. Å lime på sandpapir kan gå an, og også det å rubbe litt med sandpapir rett i platen kan gi noe fine virkninger. Når de ripte med nål, brukte de skavjern for å ta av noe graden på streken for at den ikke skulle bli for mørk og ullen. Trykkeprosessen gikk også greit. Etter hvert som de fikk til å ha på trykksverte, for så å ta den av med tarlatan og papir fra telefonkatalogen, ble det mange fine trykk. Trykkpapiret ble fuktet og lagt mellom to glassplater i forkant av trykkingen. Litt tungt var det for jentene å svinge rundt med rattet til valsene på trykkpressen.

Til slutt ble trykkene rammet inn og utstilt på det lokale kjøpesenteret. Også hjemmesiden til Averøy kommune viste bildene til jentene, og noen av dem ble brukt som julekort fra kommunen. Det var en fin oppgave, og det viser at barn kan få til mye spennende med raderingsteknikker bare forholdene ligger til rette. Jeg vil tro at det egentlig er lettere å få til noe fint med raderingsteknikker enn med linoleumsnitt, som kan være noe tyngre og mer abstrakt.