Noen betraktninger om tegning

Vi opplever likevel at våre begreper om tegning eller kunst er under forandring. Vi kan snakke om et paradigmeskifte i kunsten, der våre tilvante forestillinger utfordres og erstattes av nye, der den tradisjonelle kunsten skyves tilside til fordel for det vi kan kalle samtidskunst. I den postmoderne samtidskunsten er det snakk om et utvidet kunstbegrep, eller et utvidet kunstfelt. Med samtidskunst menes ikke all kunst som er samtidig, men som på et vis reflekterer det samtidige på en annen måte enn tidligere. Hva kunst er, har fått en helt annen betydning. Noen snakker om ”kunstens avslutning” eller ”historiens slutt”, en kunst og en historie innledet med det vi kaller nyere tid. Det legges større vekt på at kunst skal kunne kommunisere enn at den skal fungere estetisk som form og farge, at den skal være et objekt for meditasjon og mystikk. Unge kunstnere legger derfor stadig mer vekt på bruk av medier som foto, video og installasjoner for å kunne kommunisere med et publikum.

Rosalind E. Krauss skriver i sitt essay om ”Skulpturen i det utvidete felt” at kunstneren beveger seg bort fra det modernistiske kravet om renhet og at valg av forskjellige kunstvirkemidler skal være atskilt. Innenfor den situasjon som postmodernismen har skapt, blir ikke praksis kun definert i henhold til et bestemt mediums (som skulptur, tegning etc.) karakter, men ut fra en mer kompleks sammenheng. Kunstverket blir ikke organisert på en måte som er diktert ut fra et gitt mediums forutsetninger, eller vår måte å oppfatte dette materialet. Et eksempel kan være Per Kirkeby (dansk billedkunstner) sine skulpturer av rød teglstein. De har karakter av å være arkitektur, men er skulpturer, skapt innenfor et utvidet felt der landskap, arkitektur, skulptur, stedskonstruksjon osv. blir problematisert sammen og gir muligheter til en rekke nye måter å organisere kunstverk. Dette som en klar forskjell fra den modernistiske kunstens karakter av hjemløshet eller stedløshet, dens karakter av å være selvrefererende. På samme måte vil vel også tegning kunne ha en utvidet betydning alt etter hva det blir problematisert sammen med. Tegning problematisert sammen med for eksempel populærkultur som reklame, tegneserier, animasjon, japansk Mangakultur eller fantasykultur, vil kunne skape en ny praksis, en ny måte å utvikle tegning som kunst. Det kan også være i forhold til natur og økologi, etniske konflikter og politikk, som igjen kan åpne for en erfaring nærmere den virkelighet vi erfarer i dagens samfunn.

Et kunstverk skal kunne ses fra ulike ståsteder, og kunstfeltet er preget av en pluralisme der enhver har sin egen port inn til kunstverket. I en slik sammenheng er det viktig at kunstnerens intensjoner ikke blir for tydelige, at kunstverket ikke i for stor grad er et uttrykk for kunstnerens personlighet. Det er ikke de strukturer som er i kunstverket som er viktige, men de opplevelser som blir skapt i betrakteren. Kunstverket skal integrere betrakteren i høyere grad enn tidligere. Betrakteren skal ikke være passiv, men være en aktiv deltager. Dette som en motsetning til den opplevelse renessanseperspektivet eller sentralperspektivet skaper i betrakteren. Det er en måte å organisere billedkomposisjonen der det er kunstneren som styrer, og der det er kunstnerens intensjoner som vises i bildet. Betrakteren blir da på et vis passivisert. Det kan ses på som at det er et Jeg som står utenfor kunstverket, og at verden omkring blir objektivisert og tingliggjort, en splittelse mellom subjektet og tingene i verden omkring. Virkeligheten blir satt i tvil, og det eneste sikre er at det jeg som tviler ikke kan betviles: ”Jeg tenker - altså er jeg”.

Med samtidskunsten skal kunsten ned fra pidestallen og ut der folk er, i en hverdagens estetikk. Den skal bli til i det rom eller arena der folk ferdes eller oppholder seg. I en slik sammenheng oppløser også grensene mellom kunstuttrykkene seg. Det kan for eksempel i noen tilfeller være vanskelig å si om et kunstverk er skulptur eller tegning. Det kan være bygd opp av strukturer som kan oppleves nærmest som tegning, linjer eller kalligrafi i luften, i rommet. Og betrakteren kan vandre inn i mellom å erfare kunstverket rent fysisk med kroppen og hele seg. Jeg tenker da spesielt på en utstilling av Lars Englund jeg opplevde på Moderna Museet i Stockholm i fjor sommer. Installasjonene var bygd opp av industrielt fremstilte former i plast som igjen kunne generere stadig nye strukturer. Dette kan oppleves som eksempel på tegning som har en helt annen karakter enn det tradisjonelle.  I Moderna Museet var det også en utstilling med tegninger av svenskenes mest internasjonale kunstner nå for tiden – Jockum Nordström, sønn av Gert Z. Nordström. ”Jockum Nordström är en berättare; hans sinnliga teckningar och collage sträcker sig mellan fantasins hemligheter till vardagens påträngande verklighet. De rör sig genom tid och rum, mellan högt och lågt. Han gör historiska återkopplingar till naivismens och surrealismens motivvärldar likaväl som till populärkulturen” – heter det i utstillingskatalogen. Bildene hans har karakter av at han bare har fortsatt å tegne slik han gjorde som tenåring, på det stadiet der mange slutter å tegne. Det naivistiske ved bildene har mye likhet med amatørbilder fra romantikken. Bildene var veldig innholdsrike, men manglet på et vis et samlende perspektiv. Slikt sett var en hel utstilling ganske krevende å forholde seg til. Et bilde i gangen hadde vært nok.

I Paris var det i fjor en utstilling av den italienske arte povera kunstneren Giuseppe Penone som hadde skapt et spennende uttrykk med torner satt sammen i rekker som konseptuelle linjer. Her var det tegning problematisert sammen med natur og forgjenglighet som ga en utvidet opplevelse av tegning. Egentlig kan man tegne med nær sagt hva som helst. Richard Long vandret i 1967 frem og tilbake på en grasslette, til det til slutt dannet seg en linje på marken. Dette som en form for Land art eller Art in nature prosjekt, dokumentert med fotografier. Også andre kunstnere arbeider med ideene knyttet til Art in nature. En stor del har karakter av tegning, og det brukes ulike materialer som finnes på stedet og som har en forgjengelig karakter. Kunstverket kan skifte karakter fra stund til stund, og fra dag til dag, for så å gå helt i oppløsning å gå tilbake til den naturen den var skapt ut i fra.
I fjor hadde Tegneforbundet i Oslo en utstilling med Guttorm Guttormsgård. Ingenting var laget ferdig på forhånd. Kunsten ble til fra dag til dag mens publikum var engasjert og aktivt til stede. Å tegne direkte på veggen med heldekkende og fragmentariske bilder er blitt ganske vanlig i Norge så vel som i det store utland. Anna Sigmond Gudmundsdottir er en ung kunstner som har vist mye spennende arbeider innen denne måten å vise kunst. Det lånes litt her og litt der, og det hele settes sammen som en stor installasjon i gallerirommet, ofte uten mening og sammenheng, men med overraskende virkninger. Her legges det vekt på det konseptuelle og på prosess. Når utstillingen er over, forsvinner også bildet – som i teateret. Prosessen synes viktigere enn sluttresultatet. At kunstverket er forgjengelig, og på den måten unndrar seg muligheten for å bli et salgbart objekt og bare lever videre gjennom dokumentasjonen, understreker det konseptuelle ved denne form for tegnekunst.