|
|
|
|
 |
|
|
|
 |
|
|
|
nr 3 - 2004, s 18 - 19 |
|
|
|
Basiskompetanse i en foranderlig verden - om å ta i bruk barns 100 språk og dagens teknologi
|
|
Av Kari Carlsen
Instituttleder ved IFF
Høgskolen i Telemark |
|
|
|
Robot
© Reggio Children |
|
|
Ett barn har 100 språk men berøves de 99, skolen og kulturen skiller hodet fra kroppen og tvinger oss til å tenke uten kropp, og handle uten hode. Leken og arbeidet, virkeligheten og fantasien, vitenskapen og fantasteriet det indre og det ytre gjøres til hverandres motsetninger.
Dette skrev Loris Malaguzzi i Reggio Emilia på 1970-tallet, og siden har metaforen "barns 100 språk" stått for oss som et bilde på de mulighetene som undervisning bygget på et allsidig menneskesyn og kunnskapssyn må gi barn i norske skoler og barnehager. I dette synet på kunnskap har de estetiske fagene en sentral plass, og ikke minst med inspirasjonen fra Reggio Emilias kommunale barnehager, har faget forming i barnehagen og kunst og håndverk i skolen synliggjort barns evne til å formulere sin egen forståelse i en form som er sansbar for dem selv og andre.
Konsekvensen av sterke signaler i stortingsmelding 30 tyder på at vi må ta den samme debatten omkring hvordan barn lærer om igjen, og begynne å argumentere for de utøvende kunstfagenes selvfølgelige plass som kunnskapsfelt i den offentlige skolen. I den sammenhengen er det vesentlig å vise til den pedagogiske praksis som lever i Reggio Emilia, og som bygger på, - ikke en snever definisjon av basiskompetanse -, men nettopp på barns 100 språk.
|
|
|
 |
|
|
|
 |
|
|
|
Til høyre:
Bruk av skanner
© Reggio Children |
|
|
Robot
© Reggio Children |
|
|
|
 |
|
|
Giovanni Piazza
© Reggio Children
|
|
|
|
 |
|
 |
|
|
Til høyre:
Bruk av skanner og storskjerm
© Reggio Children |
|
|
|
Bruk av skanner og storskjerm
© Reggio Children |
|
|
Hver gang jeg kommer til Reggio Emilia opplever jeg noe nytt. Den grunnleggende filosofien om at barn lærer gjennom å konstruere sin egen kunnskap i samhandling med andre barn, omgivelsene sine, og kompetente, nysgjerrige voksne står fast. Arbeidsmåtene utvikler seg stadig, og kan aldri låses fast i en beskrivelse av en bestemt metode, selv om mye kan kjennes igjen fra barnehage til barnehage på bakgrunn av den pedagogiske utveksling og diskusjon som foregår. Prosjektene som gjennomføres forholder seg i stor grad til samfunnet utenfor barnehagene, og påvirkes av dette.
Vi lever i et moderne samfunn i rask utvikling, med nye utfordringer, politisk, sosialt og materielt. Ikke minst er den teknologiske utviklingen en utfordring og en mulighet til forandring også i små barns måte å bygge sin kunnskap på. Hvis man slipper dem til så de kan utforske og bruke teknologien på egne premisser.
Barnehagene i Reggio Emilia er forskjellige. I alle barnehager er det et atelié og det er tilsatt en ateliérist – for å skape en konstruktiv uro, føre inn et element av kaos - som Loris Malaguzzi, første barnehagesjef og den sentrale personen i oppbyggingen av de kommunale barnehagene formulerte seg.
Vi skal stoppe litt i La Viletta, en barnehage i en stor villa som ligger inne i byområdet. Første gang jeg var i Reggio Emilia var i 1984. Da var La Viletta en av barnehagene som tok i mot vår gruppe av formingsstudenter og førskolelærere. Loftet i La Viletta var da, og er ennå atelié, og Giovanni Piazza var og er ateliérist.
I La Viletta er det et vitalt miljø, der ateliéet for hver gang jeg kommer er mer fylt av ny teknologi enn forrige gang. Giovanni, resten av personalet og barna i La Viletta har hatt mange spennende prosjekter knyttet til naturvitenskapelige problemstillinger gjennom årene. Prosjektet "Fuglenes fornøyelsespark" er dokumentert både på video og gjennom boka "The fountains" (Reggio Children, 1995). Her er det vann, pumper og studium av hvordan vannet kan få et hjul til å gå rundt, og mange mange andre fysiske fenomener som settes inn i en sammenheng der barna har formulert teorier om behovene fuglene måtte ha, når de skal bygge en fornøyelsespark for dem i uteområdet til barnehagen.
Roboten kom inn i La Viletta gjennom Legos tekniske leketøy for store barn, som selvsagt her brukes for mindre barn. Flere grupper var i gang samtidig, og problemstillingene deres kretset om hvordan de skulle kunne få roboten til å forstå det de selv forsto. For etter hvert som de oppdaget at selv om den hadde hjul og til og med strøm, så forsto den ikke hvordan den skulle bevege seg av seg selv. Merkelig. Gjennom lange diskusjoner og eksperimentering kom de fram til at de på en eller annen måte måtte forklare den alt den måtte vite for å gjøre det de ville at den skulle gjøre. Dette kan man vel kalle en sentral erkjennelse av forholdet mellom mennesker og teknologi, som mange voksne har vanskelig for å fatte i en komplisert virkelighet. Barna kom fram til at tall og telling var et språk som roboten forsto, og greide å programmere den til å flytte seg rundt i rommet på en bane de hadde tegnet opp, ved hjelp av tallbeskjeder. Her må det bemerkes at arbeid med roboten ikke bare foregikk med lego, men også med tegning og papirkonstruksjoner i 3-dimensjoner.
Skrittet inn i den digitale teknologien ble tatt for en del år siden. Barna i La Viletta jobber med de vanlige digitale verktøy som voksne bruker. Bildeprogrammer laget for barn kommer fort til kort, og er alt for forutsigbare og forhåndsprogrammerte til at det kan bli interessant og utfordrene i forhold til de problemstillingene barna stiller. Giovanni Piazza og kollegene har den siste tiden arbeidet med det de kaller "digital poetikk", og utforsker hvordan barn bruker redskaper som skanner, skjerm, og projiseringer. Grupper av barn samhandler omkring idéproduksjon med skanneren og på dataskjermen, mens andre forholder seg til de bildene som gjennom dette blir projisert i rommet. Barna ser raskt at de på en effektiv måte kan manipulere bildene sine på en sanselig måte. De bruker erfaringene sine fra arbeid med å male og tegne, de skanner tegninger, legger gjennomskinnelige og andre typer materialer direkte på skanneren, og historier oppstår.
Giovanni forteller at de voksne forholdsvis raskt fant ut av at det var fornuftig å legge en glassplate over skanneren, slik at leire og fuktighet, smårusk og annet ikke ødela maskinen. Men med glassplate på, er skanneren en form for aktiv palett eller grunnlag for materialbildebygging i kontinuerlig endring, av form og historie som vokser sammen.
Det siste prosjektet som pågår, er et kommunikasjonsprosjekt der flere barnehager og skoler er involvert, og en del av barnas utfordringer handler om å finne form på meddelelser som sendes digitalt. Dette prosjektet har fått EU-støtte, og institusjoner i blant annet Hellas, Sverige, Frankrike og Reggio er med. Dette er særlig spennende fordi det virtuelle rommet gir barn i ulike aldersgrupper mulighet til å samhandle på en helt ny måte. I Reggio Emilia har torgene i byen en sosial betydning og en politisk betydning som møteplasser mellom folk. I barnehagene er Piazzaen - torget - et felles møterom mellom avdelinger, foreldre, personale og barn. Med det digitale prosjektet som nå pågår arbeider de med et virtuelt møterom – et felles torg- som kan gi barn og voksne mulighet til å møtes over store avstander. Det blir spennende å se dokumentasjonen av dette prosjektet om ikke så lenge.
De voksnes rolle er hele tiden å følge barnas tenkning, gi dem muligheter til kommunikasjon med hverandre, og materialer til å prøve ut ideene sine. Samtidig vet de at det de byr dem av redskap og materialer, inkludert moderne teknologi, er med på å strukturere og påvirke sinnet. De voksnes dokumentasjon av barnas arbeid med alle materialer og uttrykksformer gir mulighet til å forstå, eller "spionere på" barnas læreprosesser. Når de så ser tilbake på barnas bilder eller andre uttrykk, ser sine egne notater og fotodokumentasjoner, kan de bygge opp en forståelse for disse prosessene, og med bakgrunn i det planlegge nye utfordringer og bringe nye elementer inn i barnas omgivelser.
Noe av utfordringen som voksen i en slik pedagogisk situasjon er å få tradisjonelle materialer til å kommunisere med de nye. Giovanni snakker om en "hybridisering" av uttrykksformer. Nye medier involverer barn og voksne, fordi det moderne samfunnet bruker dem, og i noen grad lar seg styre av dem. Utfordringen er hvordan barn og voksne skaper mening gjennom dem. Med IKT som ett nytt fag eller fagelement som skal implementeres fra en teknisk side – det undervises i IKT -, blir arbeidet med digital teknologi separert fra muligheten til ekspressiv og skapende bruk. Dette er imidlertid en mulighet datamaskinen har, som andre typer redskaper og materialer. Men den har også muligheten til og faren for formidling av allerede ferdig strukturert viten, som ikke gir barn sjanse til å bruke redskapet til formulering av egne representasjoner og gir dem mulighet til kommunikasjon med hverandre nært eller over landegrenser.
Det vi må ta stilling til er hva basiskompetanse vil si i en verden som endrer seg kontinuerlig. Arbeidet i La Viletta og andre institusjoner i og utenfor Reggio Emilia har vist at de digitale redskapenes muligheter til raske manipuleringer med bilder, projeksjoner i teatrale sammenhenger, samhandling mellom barn omkring å skape historier og knytte livet sitt sammen med dagsaktuelle hendelser gjør dem brukbare til langt mer enn kunnskapsbaser man kan hente ferdig kunnskap fra. Men det er avhengig av at man betrakter dem som ett mulig redskap blant mange for å utvikle barns 100 språk, ikke bare 4.
Reggio Emilia - konferanse, mai 2004, Høgskolen i Telemark
se http://www-not.hit.no/efl/adm/aktuelt.htm
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|