|
Hva er egentlig bærekraftig når det gjelder klær og klesdesign? Er det råvarene som skal ha fokus? Er økologisk best? Hva med alle de kjemiske prosessene i behandling og produksjon? Hva med transport fram og tilbake mellom verdensdeler? Hva med forbrukers behandling av det de kjøper? Hva med den manglende kunnskapen rundt det å vaske, reparere, holde ved like og avhendiging av tekstiler – det blir nemlig forbudt å kaste de hullete sokkene eller den utvaskede trusen i søpla fra 1. juli 2009.
Det bærekraftige perspektivet står på lærerplanen. Det virker enkelt og rett fram, for i følge læreplanen i kunst og håndverk er kompetansemål for design etter 10nde årstrinn det perfekte grunnlag for å skape kunnskapsrike, ”grønne” og bevisste forbrukere. Elevene skal: ”skape klær og drøfte mote, pris og kvalitet i et forbrukerperspektiv” og ”beskrive livsløpet til et produkt og vurdere konsekvenser for bærekraftig utvikling, miljø og verdiskaping”.
Men er det virkelig så enkelt? Myndighetene vil i utgangspunktet ha oss til å basere valgene våre på miljø- og etikkmerkene Debio, Svanen, EU-blomsten og Fair Trade Max Havelaar. Selv om ingen av disse er laget med tekstiler i tankene.
Påstanden til Phil Patterson, en engelsk ekspert med ti års fartstid i Marks & Spencer og nå mannen bak EcoMetrics-systemet som måler nesten hele livsløpet til forskjellige tekstiler og klær, er at tekstilbransjen alltid har vært svært komplisert – med ”økotekstiler” er den blitt enda mer uoversiktlig. – Såkalte ”naturtekstiler” er ikke nødvendigvis miljøvennlige, polyester kan faktisk være mye bedre i et langtidsperspektiv, hevder han og får miljøvernere til å grøsse ved tanken. For polyester er laget av olje. En annen favoritt til Patterson er lyocell, en tredje generasjons viskose produsert av bærekraftig eukalyptusskog.
Hovedargumentet til Patterson er at økotekstiler ikke kan redde verden, så lenge vi kjøper så store mengder, som vi kaster på deponi når vi er lei – lenge før klærne er utslitte. Hele forholdet vårt til klær, mote og forbruk må endres. Og, heldigvis for ham og miljøet, har finanskrisen skapt grobunn for akkurat slike tanker. Vi er på vei tilbake til en tid hvor det vi handler har en verdi annet enn bruk-og-kast. Gjenbruk, redesign, kvalitet og ikke minst stil og tidløshet er temaer som igjen har fått kurant status. Når amerikanske Wal-Marts avtroppende sjef sier at ”kundene kommer aldri igjen til å bli hodeløse forbrukere, de vil ha noe som er meningsfylt for dem”; da kan det hende vi faktisk kan redde planeten vår fra å drukne i konsekvensene av det hodeløse forbruket av klær (og andre produkter) som har dominert det siste tiåret.
Nye designtanker
Den mest spennende trenden er faktisk at folk begynner å interessere seg for å vite mer om hvordan de kan ta vare på klærne sine. Den nederlandske trendguruen Li Edelkoort har sagt: ”Fremtiden er hjemmelaget”, strikk-kafeer er blitt et storbyfenomen, Fretex arrangerer redesignkurs som er fulltegnede før de omtrent får annonsert dem, designere begynner å tilby ”oppdatering” av plagg fremfor at de nødvendigvis skal byttes ut og det er ikke så mange år siden den norske kunstneren og designeren Pia Myrvold prøvde å lansere ”cyber-couture” – hvor det var kjøperen selv som skulle bestemme hvordan plagget skulle se ut. Både Nike og adidas har siden plukket opp på ideen og tilbyr ”bespoke” joggesko. Forbrukerens rolle går fra å være ren forbruker til en som har en større aksje i produktene, på engelsk har man kalt det en ”prosumer”, en mellomting mellom en forbruker og en produsent. Og med delaktigheten er det mindre sannsynlig at klærne ender på dynga.
Da jeg gikk på barneskolen (jeg er over 50) hadde vi tradisjonelt håndarbeid. Vi sydde et par kule slengbukser, en A-formet minikjole og et skjørt, husker jeg. Jeg brukte faktisk de plaggene jeg sydde og jeg var superstolt av dem (Okay da, jeg fikk hjelp til glidelåsene, det mestret jeg aldri helt.) I dag kan de fleste knapt nok sy på en knapp, og i alle fall ikke stoppe et par strømper. Men det har tydeligvis gitt en ”anti-trend”: Nå vil de unge lære, nå vil de kunne. Og de vil gjøre valg som ikke gir dårlig samvittighet. Men er det mulig?
Hva er målet?
Hva er mest miljøvennlig? Egentlig? Forbruker vil selvsagt ha enkle løsninger, og på mange måter gir Svanemerket, Debio-merking eller Fair Trade en garanti for at i alle fall noe er gjort riktig. Selv om jeg tror de færreste vet hva disse merkene står for, særlig i sammenheng med klær og tekstiler. Utgangspunktet er uansett at man kan ikke produsere noe uten å lage et såkalt miljøfotavtrykk. Men om målet er at dette skal være så ”lett” som mulig, er det mange angripsvinkler. De kravene som miljø- og etikkmerkene setter opp behøver ikke å være de mest hensiktsmessige. Særlig ikke hvis målet er å gjøre hele mote- og tekstilbransjen så ”ren” som mulig. Svanemerket har for eksempel en 30 prosent regel som sier at bare de 30 prosent mest miljøvennlige innen et hvert segment kan få Svanemerket. Hva slags miljøpolitikk er det? At 70 prosent ”helst ikke” skal bli miljøvennlige? Hvorfor skal man ”gidde” å gjøre noe, hvis listen hele tiden skal flyttes for at kun 30 prosent kan oppnå kravene?
La oss begynne med råvarene. Over 80 prosent av alle tekstiler er enten av bomull eller polyester. Bomull er verstingen av alle råmaterialer, selv om det er et ”naturprodukt”. Det er på bakgrunn av alle de insekts- og ugressdrepende midlene som brukes i dyrkingen, og det enorme vannforbruket involvert. I tillegg er bomull det tekstilet som vi vasker oftest, en bomulls t-skjorte kastes gjerne i vaskemaskinen etter en gangs bruk og vaskes ved høy temperatur for at den skal bli ren. Kastes bomull på dynga, utvikler det i tillegg metangass. På grunn av måten bomull blekes og farges på, og behandles på i hele prosessen, er stort sett bomull det som får høyest ”environmental damage units” i Pattersons EcoMetrics system.
Økologisk bomull har blitt fremhevet som veien å gå for å ”løse” det enorme miljøproblemet som bomull representerer. Og selvsagt løser de noen av problemene med såkalte pesticider fordi disse er strengt forbudt å bruke i økologisk landbruk. Men vannforbruket er fortsatt et enormt problem, både i dyrkingen og i produksjonsprosessen. Og det vaskes like ofte, kastes like fort fordi det slites ut. Og andelen av økologisk bomull er og vil fortsette å være forsvinnende lite. Blant annet fordi dyrkingen krever mye større areal.
Forgifter 25 millioner
Og da er vi midt inne i det som gjør vurderingen av hva som faktisk er miljøvennlig så komplisert. Selvsagt er det et enormt problem at gjennomsnittsbomullsbonden i India dør lenge før han skal statistisk sett burde fordi han pøser rundt seg med giftige kjemikalier og ikke har noe kunnskap om hvordan å beskytte seg. At han setter seg selv i gjeld for å betale for de samme kjemikaliene er like skandaløst. At arbeidere på tekstilfabrikker i Østen jobber overtid til luselønn og under arbeidsforhold som er under enhver kritikk for at vi i Vesten skal få ”ta tre-betal-for-to” til priser som har stått stille siden 80-tallet er selvsagt mer enn et tankekors. Hvilke kjemikalier de utsettes for daglig, har vi vel strengt tatt heller ikke lyst til å vite så mye om.
Påstanden er at konvensjonell bomullsproduksjon forgifter 25 millioner mennesker årlig. Dette er drøye tall, men neppe urealistiske. Bare det at man sier at kun 16 av 1600 kjemiske farger er “greie” for miljøet, og de 1584 resterende er problematiske, sier sitt. I gamle dager ble alle tekstiler farget med naturfarger; men på grunn av industrialiseringen av klesproduksjonen har man gått over til kjemiske fargestoffer. Ikke fordi de nødvendigvis er bedre eller mer holdbare, men av praktiske årsaker. Med til dels katastrofale konsekvenser.
For tiden lanseres det ellers miljøvennlige tekstiler over en lav sko, fra bambus til melkefibre, fra alpakka til resirkulert polyester, fra brennesle til hamp – og da er det en utfordring for forbruker å vite hva som er reelt. Ingen av de nevnte har fått Svanemerket enda, og det er utfordringer knyttet opp mot alle sammen. En av grunnene til at noen av disse tekstilene ikke kan verken svanemerkes eller defineres som økologiske (uansett hvor miljøvennlige de måtte være) er at det som ikke kan inspiseres ikke kan sertifiseres. Råmaterialer som vokser vilt eller dyr som gresser i fjellet, er det uhyre vanskelig å inspisere; det samme gjelder for eksempel for villfisk. Brennesle ble faktisk før i tiden brukt i linduker og andre linprodukter, uten at man spesifiserte at det var brennesle som var råvaren, forteller Phil Patterson, som mener ugresset burde få en renessanse i tekstilproduksjon.
Både bambus og hamp vokser vilt og trenger ikke pesticider for å vokse, men etterspørselen etter bambus er såpass stor (også til møbler og mange andre produkter) at det har foregått rovdrift på planten. Hamp har man ikke kunnet veve på store industrivever; men teknologien for å få til dette er nettopp blitt tilgjengeliggjort og til høsten skal det være mulig å få tak i hamptekstiler i stor skala. Holdbarheten til hamp er mye bedre enn bomull, og ny teknologi gjør også hamp vel så bløtt som bomull.
Kvalitet fremfor kvantitet
Men, som sagt er det ikke råvarene i seg selv som kan redde planeten fra den enorme forurensingen og utarmingen som tekstilindustrien representerer. Vi må lære oss å handle kvalitet fremfor kvantitet. Og vi må lære oss å behandle klærne våre. Velger man råvarer eller tekstiler blant annet ut fra tankegangen at vasking har en enorm påvirkning på plagg, både når det gjelder slitasje og energi- og kjemikalieforbruk; er det helt klart at man bør velge ull fremfor bomull – for eksempel. SIFO (Statens Institutt for Forbruksforskning) har gjort utregninger på dette som er ganske dramatiske.
Hvis man bruker tørketrommel og strykejern i tillegg til å vaske bomull i tide og utide, blir man miljøversting på hjemmebane. Phil Patterson sammenlikner det å ha strykejernet på med å kjøre vannkokeren konstant. Men aller verst er alt vi kvitter oss med, enten fordi det er litt slitt, litt ødelagt eller bare fordi vi synes det er litt umoderne eller at det har ”krympet litt” i skapet. Hver dag samler Fretex inn 17 tonn tekstilavfall bare i Oslo-regionen, og det er bare en brøkdel av alt vi kaser. Fra 1. juli 2009 skal tekstilavfallet brennes for å gi energi, noe som SIFO har regnet ut gir 4,5 kWh pr kilo tøy. Men: Å resirkulere polyester sparer 90 kWh!
Det er dessverre ikke så enkelt at man bare kan stappe de gamle sokkene i en pantemaskin, eller i en industrimaskin hvor nye tekstiler kommer ut i andre enden. Blant annet fordi de fleste tekstiler er blandingsprodukter, er behandlet med diverse kjemikalier og består av elementer som glidelåser, knapper, osv som må fjernes manuelt. Men at fremtiden kommer til å by på måter å resirkulere klær mer hensiktsmessig, er helt sikkert – så de ikke blir brent. Når man vet hvor mye energi og vann og annet som har gått med til å produsere tekstilene er det nesten til å gråte av å se dem gåopp i røyk… Kate Goldsworthy heter en engelsk designer som forsker på såkalt ”upcycling” av materialer, og hennes arbeid skal inngå i et stort norsk forskningsprosjekt som SIFO nå skal lede om blant annet å se på ”tekstilavfall” som en mulig ressurs.
Og da har vi ikke engang sett på regnskapet rundt transport – hvor råvarer kommer fra alle verdenshjørner, produksjon for det meste foregår i Østen og sendes til Vesten hvor de forbrukes. Når de avhendiges returneres de kanskje til den tredje verden. Vi har heller ikke sett på alt rundt markedsføring, innpakning, butikkdrift, osv. Som også er del av regnskapet som flere og flere går etter i sømmene. Resultatet er nok både at fremtiden blir mer kundestyrt, at tekstilene skreddersys mer til hvordan klærne brukes og hele livssyklusen til et plagg tas inn i designerens vurdering allerede på tegnebordet. For kanskje kan det komposteres fremfor å kastes? Eller det er designet for å oppdateres hver eneste sesong…
Ordliste:
Bespoke – samme som couture, håndsøm hvor klesplagget eller skoen tilpasses kunden spesielt.
Couture – samme som bespoke, haute couture er et begrep beskyttet av det franske motesyndikatet.
Cyber-couture – begrep lansert av norske Pia Myrvold hvor man selv valgte mønster og utforming via internett på plagget og det dermed ble spesialtilpasset hver og en.
EcoMetrics – utregningssystem for miljøbelastningen av klær, basert på råvare, produksjon, vask og hvor lenge man i snitt beholder plaggene. www.colour-connections.com/EcoMetrics
LCA (Life Cycle Assessement) – livssyklus analyse, fra vugge-til-grav eller fra vugge-til-vugge vurdering av miljøpåvirkningen til et gitt produkt.
Lyocell – viskosetekstil basert på eukalyptus, kalles gjerne Tencel®
Ready-to-wear – fabrikkproduserte kleskolleksjoner, gjerne designermerker, på fransk prêt-à-porter.
Upcycling – hvor kvaliteten og/eller verdien når noe resirkuleres ikke forringes, men økes/forbedres.
Vintage – en penere måte (med resultat at produktene blir dyrere) for brukt tøy og ting, også kalt second-hand.
|
|
