Museet for samtidskunst viste i 1993 en utstilling med ny britisk skulptur kalt ”In site”. En av kunstnerne var Julian Opie med ”Imagine it’s Raining”, en klynge av hus i ulike former og størrelser. Husene var laget i finer og malt med lakkfarger. Jeg har beholdt et hefte med noen bilder av Opie sine hus, og i år har jeg laget en oppgave for elevene i en grunnkursklasse i formgivingsfag, der vi har latt oss inspirere av Opie sine husklynger.

Vi tegnet først alle sidene av huset som en plantegning ned på papp i en sammenhengende form. Deretter skar vi ut huset, brettet det sammen og limte det. Vi brukte limpistol, og det ble rimelig bra. Noen elever er litt upresise og legger på for mye lim. Da kan det lett se litt kladdede ut, men de fleste får det fint til. Alle elevene lagde hvert sitt hus, og i ulike former. Så ble de malt: grå tak og kvite vegger.

Så tegnet hver elev en analytisk gjennomtegning av sitt eget hus. Huset  ble sett på skrå i en halvprofil litt ovenfra. Det ble ikke konstruert på  noen måte, men prinsippene for hvordan parallelle linjer i husmodellen vil gå mot et felles forsvinningspunkt på en horisontlinje ble forklart, bestemt ut ifra om eleven er høyt oppe eller lavt nede i forhold til huset. Jeg synes det er viktigere at elevene lærer først å bruke øynene før de lærer teorien om perspektivkonstruksjon. Så husets vinkler ble bestemt ut ifra en mål-ing med loddrette og vannrette referanser. Blyant og loddsnor eller andre linjer i rommet kan være gode som det. Dette har jeg også latt ganske små barn forsøke, og det har gitt gode resultater med gode perspektiver i tegningene. Så selv små barn behøver ikke nødvendigvis tegne med utbretta husvegger og tak på en flate. De kan også få til å tegne et hus med rom og dybde om de bare bruker øynene. I tegningen av huset fant elevene de forskjellige midtaksene, der de igjen ut fra disse kunne bestemme hvor ytterpunktene på mønet skulle være. Andre størrelsesforhold ble bestemt ut ifra sikting og måling med blyanten. For de fleste var dette nyttig lærdom, nærmest som en slags aha-opplevelse. Linjene fikk riktig retning mot at de tidligere gikk alle veier.
Husene ble deretter stilt sammen i klynger, med gater og torg innimellom. Ikke helt etter et rutemønster, mer organisk kan vi vel si. Så ble øyehøyden bestemt. Noen trakk den litt ned slik at den kom litt opp på husveggen et sted, andre valgte å se det litt fra en høyde og ned på husene. Stod man lavt, ble takene på husene bak sett lavere enn på husene foran, og omvendt om man hadde et høyt perspektiv. Fint for elevene
å begynne med noen små skisser før de bestemmer seg for synsvinkel eller hvor nært eller fjernt motivet skal vises. Plassering og form på de fremste husene ble først tegnet. Så kunne de bestemme hvor linjene i husene bak traff på husene foran. Det er veldig lett å brette ut flater for å vise mer enn det man egentlig ser, men er eleven streng med å plassere linjer og former i forhold til hverandre korrigeres dette greit. Retning og vinkler på slagskyggene ble også bestemt ut fra måling med blyanten som referanseredskap.

Bildene skulle males med akrylfarger. Veggflater og husflater skiftet valør alt etter i hvilken retning husene stod i rommet og i forhold til lyset. Så måtte de blande seg frem til den rette gråtonen. Jeg gav muligheten for at de kunne blande bittelite gult i det hvite i lyset og litt blått i det grå i skyggene. Ellers var det gråtonene som skulle stemmes i forhold til hverandre.
Så var det fritt frem å dikte husene inn i et landskap, bare de sånn noenlunde holdt en klarhet i hvor horisonten skulle være. Elevene er vokst opp her ute ved storhavet, og deres forståelse og opplevelse av horisont og landskap bærer preg av det. Vi delte inn landskapet i forgrunn, mellomgrunn og bakgrunn, og med muligheten for å gjøre forgrunnen varm og fargene i bakgrunnen noe kjøligere og lysere.  Oppgaven gir også store muligheter til å male husklyngen inn i ulike belysninger, med varierende dominans av farger for å vise det. Når elevene har gjort slike studier, så er det vel heller ikke av veien at de kan la seg inspirere av Hanne Borchgrevink og brette husene ut på flaten, unngå illusjon av rom og dybde, og la seg bli bevisst dette.