|
I løpet av 30 år som kunstkritiker og kunsthistoriker har Paul Grøtvedt rukket å gjøre seg godt markert i det norske kunstliv. Form har møtt mannen som mener kunst bør være et spørsmål om ferdigheter og gode ideer. Men ikke bare ideer. I en slik sammenheng blir skolen en viktig støttespiller for det norske kunstlivet, mener Grøtvedt.
Kunstkritikeren Paul Grøtvedt begynte sin karriere i Morgenbladet på 70-tallet. Siden den gang har han skrevet kunstkritikker for Aftenposten og VG, samt bidratt med kommentarer og kritikker i Dagbladet, Dagens Næringsliv og Klassekampen. Dessuten har han publisert en rekke bøker. Grøtvedts anmeldelser har i en årrekke preget debatten i det norske kunstlivet. Provoserende hevder noen, inspirerende hevder andre. Grøtvedt selv sier hans bidrag til det norske kunstliv har vært strengt nødvendig. Aldri har han vært redd for retorikkens kraft. - At jeg skrev for Morgenbladet på 70-tallet er det mange som husker ennå. Morgenbladet var en konservativ avis, men som kritiker hadde jeg en veldig krass stil når jeg anmeldte, sier Grøtvedt.
- Jeg fikk stadig høre at jeg var for grov. Men jeg synes det var viktig å slå i bordet og si klart og tydelig ifra! I motsetning til å være ullen og uklar. Så kunne i det minste leserne gjøre seg opp en mening. Hadde jeg vært konfliktsky og uklar, som så mange andre var, og er, bør jeg legge til, hadde ikke leseren kunnet ta stilling til den kunsten jeg til enhver tid skrev om.
Hva er kunst uten debatt? - Ja, det er ikke mye. Som jeg alltid sier, uenighet er roten til alt nytt. Jeg mente og mener fortsatt at det er nødvendig å være tydelig.
Hva tenker du på? - Vel, jeg har kanskje såret noen, men det har vært nødvendig å bruke sterke virkemidler. På den annen side kunne jeg ha sagt klart og tydelig hva jeg mente på en mindre brutal måte, kanskje uten å såre noen. Jeg tar selvkritikk for det.
At en kunstner var ”dum som et nek”. Er det slike uttalelser du tenker på nå?- Ja, eller at noe var så dårlig at det burde blitt kjørt på Grønmo. Slike ting. Jeg skjønner at folk kan ha tatt seg nær av slikt,
og at jeg kunne ha formulert meg annerledes.
Betyr dette at du er blitt mildere med årene? - Nei, ikke i det hele tatt. Ingen skal føle seg for trygge. Jeg følger svært godt med i mediene og i relevante kunstfora.
Høy temperatur
- På 70-tallet var temperaturen høy i kunstdebatten. Jeg var spesielt opprørt over hvordan andre kritikere skrev og betraktet kunstlivet. Generelt var anmeldelsene fislete skrevet. Kritikerne unngikk problematiske temaer og ville ikke innta klare standpunkter, bortsett fra dem som holdt partilinja og vurderte etter politiske kriterier. Men generelt har kritikerne vært livredde for å tydeliggjøre sine meninger. Det er noe som har preget kritikerne helt siden impresjonistene. Da mente mange kritikere at impresjonistene var døgnfluer. Men senere ble de jo bejublet og fikk enormt høy prestisje. Det må det ha vært ubehagelig å ha bommet på. Jeg tror traumene etter å ha tatt feil av impresjonistenes bidrag til kunsten kan sitte i bakhodet hos mange kritikere, selv i dag. Selvsensur har aldri passet meg. Dessuten må man ikke være redd for å ta feil.
Walter Benjamin og kritikerrollen
- Da jeg begynte som kritiker var jeg interessert i Walter Benjamin og marxistisk kunstteori. Han skrev en gang at ”En kritiker bør gå til sitt verk som en kannibal når han tilbereder et spedbarn”. Grotesk, men jeg syntes det var dristig og kraftfullt. Samtidig er det noe skremmende ved det at man ikke skal vise noen hensyn. For en kritiker er det snakk om å vurdere et kunstuttrykk, eller kunstverk, og da er det viktig å være klar og presis på hvilke elementer som er blitt vurdert! (Grøtvedt banker i bordet for å understreke.)
Ellers blir det ”hønseflokk-mentalitet” i mediene? - Ja rett og slett. Og det er ikke bra for kunstlivet.
Kunstfagenes fremtid
Etter mitt syn er det viktig at elever i kunst og håndverk bør tilegne seg grunnleggende ferdigheter, deretter kan det kunstneriske utrykk utvikles, forklarer Grøtvedt.- Det kunstneriske utrykket trenger et faglig fundament, og kan gjerne peke mot fremtiden, men uttrykket bør ha basis i solide kunnskaper fra fortiden, eller kunsthistorien. Jeg er ikke imot moderne kunst. Men moderne kunst uten profesjonell form og innhold, uansett hvordan det begrunnes, har jeg ingenting til overs for.
I utdanningssammenheng blir praktiske kunnskaper neglisjert? Form, farge og komposisjon?- Det har jeg ingen klar formening om, men de konseptuelle strategiene som finnes innenfor hele det kunstneriske feltet, er etter min mening svært undergravende. Vi møter det også innenfor fagområdet kunst og håndverk, der formingslærere er virksomme. Jeg mener, og har alltid ment, at elever bør lære seg mest mulig om materialer og ulike redskaper og fremgangsmåter. Uten en slik grunnleggende innsikt kan man heller ikke utvikle en kunstnerisk profesjonalitet. Det samme gjelder for fantasien, som må ha solid trening og et rikt kunnskapstilfang for å kunne utfolde seg, noe jeg mener er skolens oppgave å bibringe.
Så skolen har en viktig posisjon i det norske kunstlivet, allerede fra grunnskoletrinnene?- Ja, så avgjort. Grunnleggende materialforståelse, samt kunnskaper om form, farge og komposisjon, er etter mitt skjønn nødvendige vilkår for at elever skal kunne uttrykke seg kunstnerisk. Men vel så viktig er det for dem som vil bli profesjonelle kunstnere. Men alt dette er i dag utsatt for nedvurdering og nedgradering.
I hele det kunstneriske feltet ser jeg en glidning mot at teoretikerne overtar makta, både i utdanningsinstitusjoner og i mer profesjonelle kunstkretser. Og teoretikerne forholder seg filosofisk til kunsten og er for konseptuelle strategier. Dette mener jeg er veldig uheldig. Det er ikke tilstrekkelig at en kunstner kan begrunne sitt arbeid ut fra et teoretisk-filosofisk ståsted. Kunstneren må finne seg i å bli vurdert ut fra bruk av materiale, valg av teknikk og andre spørsmål som setter søkelys på verkets konkrete elementer. I denne sammenhengen mener jeg skolen spiller en viktig rolle, både for utviklingen av kunnskap og for at elever kan bli fortrolig med kunstens praktiske sider. I et større perspektiv mener jeg at både samfunnet og kunstlivet mer spesielt, vil være tjent med at flest mulig kan erverve seg en slik grunnleggende kunnskap. Ikke alle kan bli kunstnere, og ikke alt kan være kunst.
Foreleser i kunsthistorie
- Filosofen Peter Wessel Zapffe sa engang at ”fornuften er som et kompass, poenget er ikke at alle skal ende på den magnetiske nordpol, men det er et instrument som man navigerer etter for å komme dit man ønsker”. Meningen i denne sammenheng er at man har en felles kunnskap og ditto ferdigheter, som vi målrettet kan bruke i skapelsen av kunstneriske uttrykk.
Å finne opp hjulet på nytt er dumt, med andre ord?- Ja. Man lærer ved å se hva andre har gjort.
I andres erfaringer ligger det uendelige kunnskaper og informasjon. Det betyr ikke at utviklingen av eget kunstnerisk utrykk på et senere tidspunkt blir hemmet. Etter min mening tvert imot. De aller fleste som har blitt betydelige kunstnere, har sett på og lært av andre kunstnere. Å formidle dette budskapet er noe av det viktigste for meg som foreleser, enten jeg foreleser i kunsthistorie eller underviser i tegning og maleri.
Hva er kunst i dag?
- Den aktuelle diskusjonen i fagmiljøet mener jeg foregår på et teoretisk og spekulativt plan. I dag er det ikke interessant å diskutere om kunsten er figurativ eller nonfigurativ, om det er maleri eller skulptur. Man starter med å spørre om noe er kunst eller ikke. Dette føres så videre til nye spørsmål og problemstillinger innenfor estetikken og kunstteorien. Dermed har man også forlatt den praktisk skapende dimensjonen. I det hele tatt har det kunstneriske fenomenet havnet på et meta-plan der bare de teoretisk skolerte har innflytelse. Den amerikanske kunstteoretikeren Arthur C. Danto står sentralt i denne diskursen. Ifølge ham og en rekke andre teoretikere har kunsten de siste 50 årene utviklet seg på en meget spesiell måte: den er ikke lenger mediespesifikk. Hvilket betyr at man ikke spør om et maleri er godt eller ikke, men om maleriet er kunst! Tematikken blir derved løftet opp på et filosofisk, teoretisk nivå, der det konkrete kunstverket er uinteressant. Denne vinklingen på kunstfenomenet mener jeg er uheldig. For meg er det viktig at diskusjonen knyttes til et konkret verk, for at jeg derigjennom skal kunne begrunne hvorfor dette er kunst, eventuelt hvorfor det ikke er kunst. Da har jeg noe sansbart å forholde meg til. I et slikt perspektiv har jeg også mulighet for å vurdere det jeg ser, slik at jeg ved å bruke visse kriterier kan komme frem til en konklusjon. Først etter denne prosessen kan jeg være med på en filosofisk diskusjon. Jeg aksepterer ikke at diskusjonen om kunst, hva den er og ikke er, bare skal føres på et filosofisk nivå. Etter min mening må man ha det konkrete verk som utgangspunkt.
Og folk flest?
Folk flest vil nok fortsatt være opptatt av om kunst skal være figurativ eller nonfigurativ, om noe er et maleri, en skulptur etc. De fleste mennesker er tradisjonsbundne med henblikk på hva de ser og forstår som kunst. Mye av det folk møter i dagens kunstliv, som for eksempel happenings, installasjoner og konseptkunst har de kanskje problemer med å akseptere. Det får dem også til å stille spørsmål, ikke om hva kunst er på et abstrakt og filosofisk plan, men hvorfor denne konkrete gjenstanden er kunst. På det punkt er de i sin fulle rett etter min mening.
Hva er problemet?
- Vel, på 1960-tallet dukker det monokrome lerret opp, så også det tomme lerret. Kunstnerne skjønte fort at de ikke kunne gå videre med det tomme lerretet. Derfor proklamerte de at maleriet var avgått ved døden. Her står vi ved endestasjonen til det mediespesifikke, og starten på et mylder av hybride påfunn. Nettopp i dette dødvannet skjer det også en dreining mot filosofi, fra det konkret skapende til det kreative i tanken. Både nasjonalt og internasjonalt er dagens toneangivende kunst dominert av konseptuelle strategier. Etter mitt skjønn er det slike forestillinger som nå ligger til grunn for kunsthøyskolens visjonære prosjekt. Et prosjekt som mer ligner på en avvikling av kunstens egenart enn et forsvar for den.
Men, kan man ikke kalle dette en frigjøring for kunsten? At kunstneren ikke lenger er bundet opp av regler som hemmer uttrykket?
- Vel, når de gamle spesifikke mediene (skulptur, maleri etc.) blir tilsidesatt og man i stedet satser på å utvikle hybrider, kan det i en viss forstand oppfattes som en frigjøring. Man er fristilt til å lage hva som helst, men i forhold til hva? For det er jo ikke mye man får til om man skal suge alt av eget bryst. Denne type frigjøring minner mye om dadaistenes prosjekt, da de tidlig på 1900-tallet protesterte mot det bestående. Som kjent ønsket de å rasere den borgerlige kulturen. De ville brenne museer og rive ned alle institusjoner i et skakkjørt samfunn. Men de kom ikke med noe alternativ. De hadde ingen utopi om et bedre samfunn og en bedre kunst. Følgelig ble opprøret også en fiasko. Det de manglet, var noe positivt å forholde seg til, i fortiden og i fortidens tradisjoner. Og her kommer historien inn, for uten historie har man ingen ting å bygge videre på. Innen kunstens område er derfor kunsthistorien viktig, den gjør fortiden nærværende, og den setter samtidskunsten i perspektiv. Etter mitt skjønn bør derfor den kunnskap som kunsten har opparbeidet seg gjennom flere århundrer, legges til grunn for undervisning på alle nivåer. Men særlig viktig er det for dem som vil bli kunstnere, kunsthistorikere og ikke minst kunstkritikere.
|
|
|
