Kunstner i maktposisjon
Intervju med Åse Kleveland

ved Kristin Aasgaard

Vi er så heldige at vi får et intervju med Åse Kleveland en kveld i
mars. Det er ingen uvanlig situasjon at hun befinner seg på kontoret
i Stockholm ut i kveldstimene.
Pendlersituasjonen gjør at man ikke har det korrektivet som er i en familiesituasjon, sier hun. Uten at noen klager kan man sitte på kontoret til halv elleve på kvelden. Man får jo gjort en del, men samtidig skjemmer man bort sine omgivelser med å få oppgavene raskt unna.

Vi vil gjerne spørre henne om St. melding 61, Kultur i tiden og om tenkningen som lå til grunn for den. Det er av interesse siden en ny kulturmelding skal legges fram i 2003. I Kunst og design i skolen var vi fornøyde med den forrige kulturmeldingen og de føringene den la i forhold til L97. Resultatet ble bl a at vi fikk det nye faget Kunst og håndverk i grunnskolen som lærere og elever er positive til.

- Da vi la ut på vårt "korstog" for estetikk og kvalitet i omgivelsene, var det mange ulike grep vi skulle ta. Men ett var sikkert: Hvis vi ikke la grunnen først, dvs begynte med skolen og ungene, så ville det hele bare bli en festlig ballong som falt sliten ned etter en stund.Gudmund Hernes var en entusiastisk medspiller og jeg er glad for at faget nå er i utvikling og håper det kan få en prioritet og en plass som gjør at det engasjerer.

Evaluering av L97 og av Kunst og håndverk viser til flere positive resultater, men ting tar tid. Nye områder som design og arkitektur ligger noe tilbake i forhold til andre elementer i faget. Vi er opptatt av å fortsette det gode drivet som vi er inne i nå. Derfor er kulturmeldingen som skal legges fram i år av interesse. Har du gjort deg noen tanker i denne forbindelse?

- Å etablere et nytt fagområde med svake tradisjoner i samfunnet, tar tid. Jeg håper derfor at den kommende kulturmeldingen vil videreutvikle det som ble startet opp med "Kultur i tiden" på en konkret og kraftfull måte. I og med at arkitektur og design ble innlemmet i L97, er fagfeltet etablert i skolen. Det gjelder dessverre ikke alle deler av den statlige politikken slik den var tenkt.
Arkitektstillingen i kulturdepartementet er avviklet, regelverket for statens byggende virksomhet som skulle vært utviklet, er lagt på hylla og den nesten gryteferdige stortingsmeldingen om design og arkitektur ble aldri fremmet. Man kan stable en god del slike deprimerende fakta på hverandre.

Man kan snakke, lage regler og foreta grep, uansett har Staten med alle sine virksomheter en nøkkelrolle å spille, som forbilde, policymaker og som oppdragsgiver. Våre byggede omgivelser er et av de mest ubarmhjertige uttrykk for de verdier og ambisjoner som ligger til grunn for den samfunnsformende virksomheten.
Når vi opplevde hvordan interessen for arkitektur, design og stedsutvikling bokstavelig talt eksploderte i løpet av kort tid, var de godt hjulpet av at noen store nasjonale prosjekter ble fantastiske forbilder med en sterk symbolkraft. OL på Lillehammer ble "norgeshistoriens største pilotprosjekt". I kjølvannet fulgte Oslo Lufthavn Gardermoen, Rikshospitalet, flere av forsvarets store anlegg. Dessuten veimyndighetenes ambisiøse satsning på "veiens landskap" med ambisjoner om verdens vakreste broer og flotteste tunnelåpninger. Dette inspirerte langt ut over statens ansvarsområde, tenk bare på prosjektet med bensinstasjoner og kjøpesentre. Jeg er overbevist om at resultatet ikke minst skyldtes at det var et "nøytralt" departement som Kulturdepartementet, som ledet og koordinerte innsatsen gjennom det interdepartementale utvalget som i dag er nedlagt.
Det er mange departementer som direkte og indirekte former våre omgivelser, men de skal ofte prestere i forhold til ensidige økonomiske og kvantitative krav. Det er bare Kulturdepartementet som kan være fanebærer for de kulturelle og estetiske kvaliteter i våre omgivelser og dermed være en motvekt og et komplement til Finansdepartementet.

Nå i ettertid synes jeg at staten i mindre grad enn mange fylker og kommuner har fulgt opp intensjonene i den forrige kulturmeldingen. Derfor har jeg store forventninger til Valgerd Svarstad Haugland om at hun løfter dette området igjen, for det trengs.

Da Gro spurte meg om å bli kulturminister var det en ting jeg var sikker på: Jeg ville gjøre alt for å overbevise mine regjeringskolleger om å etablere et norsk senter for arkitektur, design og kvalitet i våre byggede omgivelser. Derved ville dette fagområdet bli mindre avhengig av politiske konjunkturer.
Statsråder kommer og går og har forskjellige interesser og yndlingsfelt. Derfor må man ha institusjoner og fagmiljøer som sørger for kontinuiteten, som er innpiskere, pådrivere og som inspirerer og driver arbeidet fremover. Det har vært en stor glede å se hvordan Norsk Form har utviklet seg under Peter Butenchøns ledelse!
Satsningen på design og arkitektur i skolen var en annen måte å sikre kontinuiteten på. I et tyveårsperspektiv, i neste generasjon, skulle alle ha kunnskap og interesse for sine omgivelser. Nå nærmer vi oss "halvtid".

Hvilken betydning har kulturmeldingen i forhold til videre føringer?

- Norske kulturmeldinger har vært omgitt av en spesiell stråleglans fra den første så dagens lys på slutten av sekstitallet. De første kulturmeldingene var grunnstener i nasjonens moderne kulturpolitikk. De er intressante som uttrykk for sin tids kultursyn og ambisjoner gjennom sin beskrivelse av kulturens plass og de prioriteringer som gjøres. Det settes i gang prosesser som i beste fall fortsetter etter at inneholdet i meldingen er glemt. Jeg morer meg med å notere meg hvordan mange av de mål vi satte oss i den forrige kulturmeldingen har blitt realisert flere år etterpå. Da blir de ofte presentert som nyskapninger!
En kulturmelding er spesielt viktig for nye eller ubefestede kulturområder. Som den var det for f.eks. arkitektur og design. Skal et nytt satsningsområde overleve, må det få oppmerksomhet og status. Det kan en kulturmelding gi. Samtidig må tiden være moden, det må finnes et jordsmonn som et nytt politikkområde kan slå rot i. Det er mange ildsjeler i skolen, i kommunen og andre steder som sliter og jobber med felter som ennå ikke ennå har bred forankring i befolkningen eller i de politiske organer. Når en kulturmelding fremhever et slikt område med styrke, blir den et våpen og instrument for dem som sitter i kommunestyrer og borettslag. De får anledning til å si: "Men hør nå her, dette er kjempeviktig, dette vil vi også gjøre!" Det var slik jeg opplevde at St.meld. nr. 61 og en del av måldokumentene på området fungerte. De ble først og fremst redskaper for alle dem som hadde kjempet lenge på området uten å få gjennomslag. Og det var de som skapte de konkrete resultatene. Plutselig snakket mange med selvfølgelighet om estetiske kvaliteter. Noen år tidligere mistenker jeg at ganske mange ville lurt på om estetikk var noe smittsomt som kanskje til og med klødde. På kort tid ble begrepet og den estetiske dimensjonen innarbeidet i mange sammenhenger. Ingen ville bo i Norges styggeste kommune lenger, det skulle man ikke ha hengende på seg. På dette området fikk følgelig kulturmeldingen en stor betydning.

I en kulturmelding er det ikke bare kulturministeren som ytrer seg, meldingen er hele regjeringens dokument. Selv om man ofte snakker om kulturpolitikk i forhold til teater, musikk og kunst, så er kulturens særtrekk at den ikke er en sektor, men en dimensjon i samfunnet. Den er gjennomgripende og går på tvers av alle sektorer. Noe av det viktigste en kulturminister derfor kan gjøre, er å kjempe for at så mange som mulig av regjeringskollegene har en kulturpolitisk dimensjon i sin virksomhet. Jeg påstår ikke det er lett, men som partileder har Valgerd Svarstad Haugland et sterkt utgangspunkt.

Ikke lenge etter at St. meld. Nr. 61 ble lagt frem, arrangerte Norge de Olympiske Leker på Lillehammer. Da opplevde vi en stor og enhetlig designsatsning. Og alle var enige om hvor bra dette var! Det kan virke som om denne tenkningen ikke er like fremme i bevisstheten nå?

- Jeg var med på OL-forberedelsene før jeg ble statsråd, bl.a. som medlem i et utvalg som daværende kronprinsesse Sonja ledet. Vi utarbeidet det første prinsippprogrammet for kultur og seremonier. Det var stor enighet om at den kulturelle dimensjonen skulle gjennomsyre planlegging og gjennomføring av Lillehammer-lekene med formkulturen som det sterkeste uttrykket. Kvalitet og særpreg skulle prege alt fra hoppbakker og anlegg til pølsebuer, trykksaker og souvenirer.
Da jeg høsten 1990 ble ansatt som kultur - og seremonisjef for OL ´94, var det å få sette en helhetlig plan ut i livet det mest fristende. Det ble litt anderledes enn forventet. Samme dag som jeg skulle starte på Lillehammer, ble jeg spurt om å bli statsråd – bl.a. med ansvar for de samme vinterlekene. Da fikk jeg en enda bedre mulighet til å følge opp ambisjonene.
OL ´94 ble et strålende eksempel på hvordan man kan skape kvalitet, sammenheng og særpreg uten at det nødvendigvis koster så mye mer enn kunnskap og helhetstenkning og gode prosesser. Arrangementet ble et forbilde for flere etterfølgende olympiske leker og nasjonale prosjekt.
Jeg ble senere engasjert av Telenor og Tormod Hermansen for å lage en helhetlig plan for Telenors byggende virksomhet. Det innebar bl.a. ansvar for samarbeid med arkitekter og utvikling av det største utsmykkingsprosjektet i nyere tid for anleggene på Fornebu, Kokstad og Tyholt. Satsningen var initiert av Tormod Hermansensen, og et av mange eksempel på hans evne og mot til å satse visjonært. Og det var ingen tvil: Også her var Lillehammerlekene inspirasjonskilden!

Dagens interesse for arkitektur og design, ikke minst blant unge mennesker, er vanskelige å forestille seg for 15 år siden. Det har skjedd mye, og det skjer mye. Det er viktig at Staten og det offentlige våger å ha store ambisjoner og tar ansvar for helheten på vegne av fellesskapet. Å bygge ut storbyer og prege menneskers livsmiljø er en alvorlig ting. Det vil prege menneskers liv i mange generasjoner. Det er for viktig til å overlates til entreprenørene og de som fremst har økonomiske mål. De må stå ansvarlige for kvaliteten på det de bygger, men det offentlige har et overordnet ansvar man aldrti kan løpe fra.

Kulturpolitikk betyr nesten alltid en kamp for mere penger, men ikke bare det. Like mye handler det om holdninger. Som kulturarbeider eller som kulturminister må man også drive en misjonerende virksomhet. Man administrerer og forvalter og løser oppgaver, men hele tiden gjelder det å løfte kunsten og kulturen opp i lyset slik at den ikke glemmes, og slik at andre "trosfeller" får ammunisjon til å kjempe videre.

Vårt anliggende er å løfte Kunst og håndverksfaget. Kvalitetsutvalget skal snart levere sin innstilling og så skal det skrives nye læreplaner. Vi ønsker at det skal satses videre på arkitektur og design og utvikles kunnskaper, holdninger og ferdigheter innenfor faget. Satsningen på matematikk er forståelig, men må ikke skje på bekostning av Kunst og håndverk.

- Jeg er helt enig. Det er ofte et kunstig, konstruert skille mellom hva som er kunnskap, erfaring og opplevelse, mellom hva som er humanistiske fag og hva som er realfag. Fag som arkitektur og design befinner seg midt i grensesnittet. Stor teknisk kunnskap kreves, men uten et velutviklet forhold til proporsjoner, til materialer til omgivelsenes virkning på de mennesker som skal bo og leve i husene, på torvene og med møblene blir resultatet ofte likegyldig eller direkte trist. I et samfunn skal vi ikke bare kunne regne ut at to pluss to er fire, men vi skal utvikle nye produkter. Norge er i alt for stor grad en råvareproduserende nasjon. Hvis vi skal utvikle produkter, trenger vi mennesker som har fått utvikle begge hjernehalvdeler som både har det humanistiske, estetiske og tekniske aspektet med seg. Midt i grensesnittet ligger forholdet til formen: både det å skape, beregne og produsere den, dessuten opplevelsen av det ferdige produkt. Disse områdene kan aldri skilles fra hverandre.
Da jeg var i Japan i 1993, besøkte jeg noen store bedrifter som satset på designbasert produksjon, fra bilfabrikker til flaskeproduksjon. Der nektet de å trekke skillelinjer mellom ingeniørkunst og formkunst. På realfagslinjer i skolen hadde de hver dag en time med tegning og formgiving. Begrunnelsen var at det utviklet elevenes evne til å frigjøre tanken og finne nye løsninger .
Man snakker ofte om matematikk som om det skulle være en absolutt vitenskap. Det er den bare delvis. Matematikk på et høyere plan er i høyeste grad en kreativ og skapende virksomhet. Det skille som noen fremdeles fastholder, og den måten vi sorterer disse begrepene i snusfornuftige skuffer, er litt gammeldags.

Vi har nylig besøkt Rosenborg skole i Trondheim der de har opprettet Teknologi og design som eget fag. Etter at Kunst og håndverkslæreren ble med i prosjektet, ble produktene forbedret.

- Ofte oppfattes form og design som en slags glasur. Design er et sentralt råstoff i en produksjonsprosess. Design innebærer alt fra materialkunnskap, valg av verktøy og produksjonsform. Design er ikke noe som bare skal se ut som en lekker sukkerglasur. Designprosessen skal sikre en effektiv og god produksjonsprosess, utvikling av et miljøvennlig produkt og en miljøvennlig produksjonsprosess. Design er veldig mye forskjellig; resultatet skal tilfredsstille alle funksjonelle og tekniske krav og dessuten skal det ha en attraktiv form. Det er en misforståelse når man i visse sammenhenger fremdeles snakker om design som "utenpåpynt", fordi god design er ikke det. God design er helt gjennomgripende, kort sagt et råstoff i produksjonsproisessen.
Her i Sverige ser man at flere av de mest populære høgskolene har teknisk/estetiske linjer.

I Norge har vi få lærere som kan undervise i Teknologi og design.
I et utdanningsperspektiv er dette interessant: Hvem blir de gode lærerne på området? Ligger det her utfordringer for dem som utdanner seg innen kunst og design? Kanskje det er viktig å gjøre skoleverket interessant for noen av dem også?

- Når vi ser på hvor mange uteksaminerte vi dag har fra de kunstneriske og estetiske høgskolene og i hvor liten grad man aktualiserer en mulig pedagogisk karriere i denne sammenhengen, kan man bli litt trist. Det hevdes av noen at vi ikke har bruk for så mange billedkunstnere eller skulptører. Jeg mener at et stort antall estetisk utdannede mennesker er en rikdom for et land, men noen kunne kanskje blitt bedre pedagoger enn kunstnere? Da kreves tilleggsutdannelse og et faglig miljø samt oppgaver som gjør arbeidet meningsfullt.
Lærernes kompetanse og engasjement er avgjørende.
Sverige er i front når det gjelder film og levende bilder i skolen. Arbeidet drives av Svenska Filminstitutet. Det handler både om å se film - i fjor så
660 000 elever skolekino - og det å skape selv. Nøkkelen i arbeidet er lærerens engasjement og kunnskap. Vi har i dag 20 regionale sentra for film og video som har et løpende samarbeid med de regionale lærerhøgskolene. Det gir filmsentrene tilgang på pedagogisk kompetanse samtidig som lærerne får påfyll av kunnskap og praktisk backing. Hvis ikke lærerne kan gjøre bruk av det levende bildet i undervisningen, kan vi skrive så mange læreplaner vi vil til ingen nytte.

Kan du si noen ord om betydningen av å ha visuell kompetanse?

- Til daglig jobber jeg med bevegelige bilder. Åpenbart er det nesten ingenting som påvirker barn og ungdom så sterkt som det de får gjennom levende bilder. Samtidig er det ingen diskusjon omkring det at vi skal lære oss et skriftspråk, at vi skal lære oss å fortolke et minimum av Ibsen, et minimum av klassikerne innen litteraturen. Vi analyserer og diskuterer. Så tar vi for gitt at man kan dechiffrere, fortolke og tyde det vi får gjennom levende bilder uten nærmere kunnskap. Dette blir mer og mer nødvendig etter hvert som den tekniske utviklingen gjør det umulig for øvrigheta å verne folk fra godt og ondt, skadelig og ikke skadelig. Det kritiske sensurorganet må vi utvikle i oss selv.

Enten det gjelder utforming av gjenstander eller tunnelåpninger eller vår egen kjøkkenbenk, så handler det om å lære seg å se, og ha et bevisst forhold til omverdenen. Ved å få dette inn som en grunnleggende kunnskap i skolen, vil noen bli arkitekter og designere, men de fleste av oss vil bli mer årvåkne mennesker som tar et større ansvar for våre omgivelser. Dessuten blir livet mye morsommere! Lett og billig er det dessuten. Vi lever alle i menneskeskapte omgivelser. Derfor er det bare å gå ut av skolen og bruke omgivelsene som lærebok og diskusjons-underlag. På den måten kan vi dessuten utvikle et bevisst forhold til stedet vi bor.

Folk i Chicago er veldig stolte av byen sin og arkitekturen. Der har arkitektene en frivillig organisasjon som stiller opp i ulike sammenhenger og guider og forteller bla for skoleklasser, i City og i de fine områdene, men også i andre deler av byen.
De lokale arkitekter burde kunne lage et opplegg for lærere som de kunne få med sine elever på.

Det høres ut som en god ide for Den kulturelle skolesekken!

- Ja, et fantastisk studiemateriale for en billig penge, nærmiljøet er der tilgjengelig for alle. Men du trenger kunnskapen, at noen er med og utvikler verktøyene og tar tak i det som kan brukes i lokalmiljøet. Det er alltid en eller annen som har hatt en drøm og har bygget noen søyler på huset som kanskje er fullstendig disparate, men de er nå der, og hvis en er litt heldig så er de kanskje gresk/romerske eller noe slikt. Det er de merkeligste ting som kan føre til interessante samtaler.

Åse Kleveland avslutter med å fortelle at når hun er ute og reiser med jobben, har hun hatt som en slags hobby å nærme seg byer via arkitektur. Da får man med seg stedets historie, kontakt med omverden, teknisk kunnskap og kanskje viktigt - menneskenes drømmer.
Det er en fantastisk opplevelse, sier hun, og vi tror henne!
2 - 2003, s 3 - 6
Åse Kleveland
a brief presentation

CEO Swedish Film Institute

Chairman of the Board of
Scandinavian Films
The Ingmar Bergman Foundation
EDCF - European Digital Cinema Forum


Åse Kleveland was born in Sweden in 1949 and has lived in Norway since 1956. Educated in classical guitar and very well known in Scandinavia as a singer since her debut in 1965. She has performed all over Europe as well as in Asia and the United States.

Studied law at the University of Oslo with particular emphasis on copyright and authors rights from 1969.

Elected president of the Norwegian musicians and artists union 1979 - 1987. Member of numerous boards, councils and committees in the field of culture, sport and city planning.

1980 - 1990 Host of numerous television programmes.

Appointed president of The Equal Rights Council 1986 - 1990 by the Norwegian Government.

1987 - 1990 CEO Park Partners, Norway.

Director of culture and ceremonies for the 17th Olympic Winter Games in Lillehammer up to the time of her appointment as minister when she took on the political responsibility for the Lillehammer Games.

Minister of culture, media and sport in the government of prime minister Gro Harlem Brundtland, November 1990.

Resigned from government when prime minister Gro Harlem Brundtland left office in October 1996.

After her resignment Åse Kleveland has accepted the foremost national awards in the field of cinema, architecture and design for her political achievements.

Spouse: Oddvar Bull Tuhus. Film director and producer. Head of Channel 2 of the Norwegian Broadcasting Company.
Hoppanlegget i Lysgårdsbakkene er integrert i landskapet
Snøkrystallene og OL-fargene ble gjentatt på alle produkter fra postkort til startnumre
Sportspiktogrammene til OL94 var inspirert av flere tusen år gamle norske helleristninger.
Som kulturminister var
Åse Kleveland en pådriver
også for hverdags-
estetikken i Norge
Veien mot Nordkapp - kandidat for "Vakre veiers pris"
Eksempel på god skilting