Når jeg møter nye mennesker i sosiale sammenhenger får jeg av og til spørsmål om hva jeg jobber med. Etter å ha fortalt at jeg utdanner lærere som blant annet skal kunne undervise i faget Kunst og håndverk i grunnskolen og i fagområdene formgivingsfag, medier, design og håndverk i den videregående opplæringen, får jeg en del kommentarer. Jeg får også spørsmål om hva elevene skal lære i Kunst og håndverk nå for tiden, ofte med en tilhørende kommentar om at det ikke lenger er behov for å lære elevene å sy og snekre – vi har jo Hennes&Mauritz og IKEA.

Så hva står sentralt i faget nå? Er det prosessen eller produktet? Er det kreativiteten eller kunnskapen? Er det personlighetsutviklingen eller forståelse for vår visuelle og materielle kultur? Er det praktisk skapende arbeid eller teori? Heldigvis er verken læreplanene, undervisningspraksisen på skolene eller debattene om fagfeltet preget av slike ”enten – eller”. Men det er fortsatt behov for å tydelig artikulere fagfeltets egenart for å kunne utvikle det. På samme måten som lyd og rytme står sentralt i musikkfaget, så står visuelle virkemidler og materialitet sentralt i det praktiske kunst- og håndverksfaget. Samtidig knyttes kreativitet og meningsfull kommunikasjon til det enkelte fags egenart og den lokale konteksten. Den metodefriheten som skolene har, gir rom for dette og det oppfordres samtidig til tverrfaglig samarbeid, til beste for elevenes læring. Faget Kunst og håndverk skal blant annet bidra til at elevene får oppleve god kunst og at de blir kritiske konsumenter, brukermedvirkere og bidragsytere i et flerkulturelt fellesskap. Dette er utfordringer også for framtiden.

Mange høyere utdanningsinstitusjoner har utviklet, eller er i ferd med å reformulere sine studieplaner i forhold til Kvalifikasjonsrammeverket som Kunnskapsdepartementet vedtok i 2009. Det innebærer at mål og innhold i høyere utdanning skal artikuleres i forhold til kategoriene: 1) Kunnskap, 2) Ferdigheter og 3) Generell kunnskap. For kunst- og designutdanningene betyr dette at de må formulere hva som er sentrale kunnskaper og ferdigheter i fagene. Jeg ser fram til å studere denne konkretiseringen. Har kunst- og designutdanningene evne til å utvikle sin egenart? Eller nærmer de seg i økende grad andre disipliner som filosofi, psykologi eller sosiologi? Fører en slik dreining i så fall til selvoppløsning innen kunst- og designfagene?


Liv Merete Nielsen
Professor
Høgskolen i Oslo