| Janne Beate Reitan (1956) har dr.grad fra AHO, 2007, hovedfag i forming fra Statens lærerhøgskole i forming Oslo i 1992, har vært høgskolelektor samme sted siden, og etterutdanningsleder fra 1992 til 1995. Hun tok doktorgraden ved AHO i 2007 og er nå førsteamanuensis ved forskningsprogrammene TDM, KLOK og HOV ved Høgskolen i Oslo. |
|
|
Begrepet vernacular design på engelsk eller folkedesign på norsk innebærer en erkjennelse av at også utøvere uten en designfaglig profesjonsutdanning kan praktisere design. Dette forskningsprosjektet er basert på en empirisk undersøkelse i landsbyen Kaktovik i Nord-Alaska. Undersøkelsen fokuserer på hvordan iñupiaq-kvinner inuiter (eskimoer) i Nord-Alaska praktiserer og lærer å designe moderne iñupiaq-klær. Forskningsmetodene jeg har brukt, er observasjon av og intervjuer med syerskene, i tillegg til at jeg som forsker designet klær research-by-design basert på iñupiaq-tradisjon. Alt dette er filmet på digital video.
En viktig bakgrunn for undersøkelsen er konteksten: folket, stedet og saken iñupiaq-folket, landsbyen Kaktovik og iñupiaq-klær sett i et historisk perspektiv. Designpraksisen er i stor grad basert på taus kunnskap, men kunnskapen er delvis eksplisitt verbalt artikulert. I den andre teorien har Jean Lave og Etienne Wenger i sin sosiale læringsteori Communities of practice et perspektiv på læring som avviker fra det konvensjonelle synet ved de fleste utdanningsinstitusjoner. Drøftingen inspirert av denne teorien viser at læringsprosessen når det gjelder design av iñupiaq-klær, er en kollektiv og ikke en individuell prosess. Den er kontinuerlig, uten noen begynnelse og slutt. Barna i Kaktovik ser på når de voksne kvinnene designer og lager iñupiaq-klær learning-by-watching. I løpet av oppveksten observerer barna design- og produksjonsprosessen for mange ulike plagg, laget av flere forskjellige syersker. Dette gjør det mulig å lære kompliserte regler for hvilke rammer som gjelder, og hvilke muligheter som finnes for individuell kreativitet innenfor disse rammene. Når de unge kvinnene debuterer med å sy sin første atigi, blir det forventet at de, uten noen form for instruksjon eller hjelp, er i stand til å designe og lage hele plagget alene, med et tilfredsstillende resultat. Det er ikke vanlig at jentene øver seg på deler av atigien før de debuterer som unge voksne, oftest når de selv stifter familie.
|
|
|