Nordisk kurs for lærere som underviser i billedfagene, ble sommeren 2006 arrangert i Helsingfors. Kurset ble innledet ved Kiasma, Finlands internasjonalt kjente museum for samtidskunst i Helsingfors. Vi fikk foredrag om hvordan museet presenterer samtidskunst for lærere og elever fra skolene i Finland, og vi ble guidet omkring i museet av kuratorer som viste oss en fantastisk fin utstilling - ARS 06. Det var 40 samtidskunstnere fra 24 land som viste sine ting, og det var som å komme inn i en merkelig eventyrverden på både godt og vondt.
Det er ikke helt enkelt å forstå hva samtidskunst er. En slik utstilling som den vi fikk se i Kiasma, viste et mangfold av uttrykksformer i en rekke forskjellige materialer og medier.

Kiasma viser til at samtidskunsten kan gi friske og nye perspektiver på kjente ting. Den får oss til å tenke og stille spørsmål. Samtidskunsten åpner i mange tilfeller for et interaktivt forhold til publikum som blir invitert til å gå inn i kunstverkene for å se, eksperimentere og prøve selv, og til å diskutere. Publikum er ikke bare betraktere, men blir invitert til selv å være aktive. Kunsten tilbyr nye måter til å forstå og til å se på verden. Kunstverket vil jo hele tiden være det samme. Forandringen skjer i betrakterens tanker. Gir man seg tid, kan samtidskunsten være en døråpner til overraskende oppdagelsesreiser til vårt indre, til drømmene og fantasien, og til våre tanker. Folk er forskjellige, og det finnes mange nivåer til forståelse og opplevelse av samtidskunsten. Alle kan ha sin egen port inn til kunstverket, alt etter hvilken bakgrunn man har. Samtidskunsten har ingen sikre og absolutte svar. Samtidskunsten skal likevel utfordre vår måte å se på verden og virkeligheten omkring oss på. At publikum kan delta i ulike workshops, er en viktig del av opplegget ved Kiasma, noe ikke minst lærere og elever ved finske skoler benytter seg mye av.

Mange av kunstnerne brukte video, animasjon, foto og digitale medier som uttrykksform. Jeg ble dypt fasinert av flere av disse arbeidene. Japanske Tabaimo hadde laget en animasjon som viste en tegning av en mann sett bakfra mot en mørk bakgrunn. Tegningen var i tradisjonell japansk stil, slik vi kan se det i blant andre Hokusais tresnitt. Kroppen, som stod helt urørlig hele tiden, var tatovert med blomster. Det var krysantemum som i Japan er et symbol for lykke og et langt liv. En bie fløy mellom blomstene og sanket nektar. Innimellom kunne vi se karper som svømte forbi. Og vingeslagene til noen ravner krysset synsfeltet. Mannen bare stod der, men blomstene begynte etter hvert å blomstre av og falt mot bakken. Bladene fra blomstene la seg på bakken rundt mannen. Til slutt gikk også mannen i oppløsning, og formet seg som en spiralformet tynn papirrull. En merkelig film og et spennende fortellende kunstuttrykk, en metafor for en livssyklus med symboler for både livet og døden.

Vietnameseren Jun Nguyen-Hatsushiba viste en video som var laget under vann. Flere mennesker dro frem en drage, og samtidig snurret et hjul rundt som slapp opp små kuler fylt med fargestoff. Det var som et fargerikt fyrverkeri, og videoen het også ”Godt nytt år – et minnesmerke for Vietnam”, en seremoni til minne om Tet - offensiven i Vietnamkrigen fra 1968, der en avgjørende offensiv mot amerikanerne ble innledet ved nyttårstider. Videoen ga et fargerikt og veldig stemningsfullt inntrykk.

Det mest omdiskuterte kunstverket var kanskje samtidig det som var vanskeligst å legge merke til. Vi gikk gjennom et lite rom, en korridor, og den oppmerksomme kunne se en lekkasje fra taket med dråper som laget en flekk i teppet. Rommet var laget, og at det var et kunstverk, var ikke så lett å oppfatte umiddelbart. Det gled nesten usynlig inn i omgivelsene.

Også tradisjonelle tegne- og maleteknikker ble vist på den varierte utstillingen. Nederlandske Juul Kraijer sine merkelige tegninger i kull og pastell var det som jeg falt mest for. Tegningene viste kvinnekropper og hoder, men samtidig var det tegnet inn fantasifulle og surrealistiske vulkanske landskaper, dyr, fugler og insekter i disse. Tegningene hadde en veldig myk karakter, og med et fint lys som så ut til å komme innenfra. 

Amerikanske Chloe Piene viste tegninger med et noe annet uttrykk. Det var strektegninger av mennesker, der også skjelettet var tegnet inn, samtidig som de viste situasjoner av en mer erotisk karakter. Slik spilte hun i tegningene på en sterk måte på forholdet mellom seksualitet og død. I det sensuelle og levende lå en påminnelse om døden, uten at det fikk karakter av banalitet og klisjé.

Slik kunne jeg vel fortsatt å trekke frem kunstverk etter kunstverk. Det var så mange som gjorde et spennende inntrykk. Samtidig sitter jeg igjen med en følelse av avstand til mye av det jeg har sett. Hvordan trekke samtidskunsten mer inn i undervisningen på skolen? Den undervisningen jeg fikk i min utdanning, og den undervisningen jeg i alle år har gitt videre selv, har i stor grad handlet om estetiske verdier og uttrykk relatert til fremstillinger i form og farge. Det har handlet om komposisjon; om estetiske verdier som harmoni, rytme, kontraster osv. Kriterier i vårt forhold til kunst har vært at det skal være godt eller spennende å se på. ”Litterært” var et skjellsord blant de kunstnerne som underviste min generasjon.  Et kunstverk ble vurdert etter estetiske kriterier. Denne tilnærmingen til kunst blir vanskelig når en skal forholde seg til samtidskunsten.

Røttene til samtidskunsten kan vi finne i den kunstretning som utviklet seg fra collageteknikken og videre til Duchamps’ berømte ”Fontaine” i 1917, Man Rays strykjern med pigger fra 1921, Meret Oppenheims objekter som pelsbelagt kopp, asjett og teskje fra 1936, og enda videre med popkunsten fra 1960-årene av. Spesielt Duchamps og hans ”Fontaine” trekkes ofte frem når samtidskunsten skal diskuteres. Med samtidskunsten kan vi snakke om et paradigmeskifte, en overgang fra det moderne til det postmoderne, der kunsten som skapes, må ses i sammenheng med et billedunivers man ikke kunne ane i begynnelsen av forrige århundre. Kunstnerne har tatt i bruk helt nye medier for sine billeduttrykk. Og det er en helt annen bevissthet og teori om kunsten som fenomen, og likeså en annen bevissthet om tema og konsept og det fortellende ved kunsten.  Det må også tas med i denne sammenheng en større bevissthet om hvordan kunsten skal vises, og forholdet mellom kunstverket og stedet for visning. Betrakteren har en viktig betydning; det er et samspill mellom kunstner, kunstverket som objekt og betrakter, der kunstnerens intensjoner og kunstverket som et uttrykk for et jeg, har måttet vike. For mange kunstnere er kommunikasjon blitt et nøkkelord når de skal forklare hva de er opptatt av. Det er ikke det estetisk sanselige som er viktig ved kunstverket, men i hvilken grad det er i stand til å skape refleksjon og kommunikasjon.

Så er det vel bare å ta hensyn til de ulike faktorer som er nevnt ovenfor, når vi skal trekke samtidskunsten inn i undervisningen. At vi må legge større vekt på kommunikasjon, og ikke verdier omkring godt håndverk eller at det er det vakre ved kunstobjektet som er viktig. For mange vil dette sikkert føles som veldig riktig. Elevene vil ta i bruk arbeidsmåter de vil kjenne igjen, og som reflekterer en medieverden de forholder seg til ellers. De vil måtte analysere og reflektere omkring forholdet mellom det de lager og omgivelsene det skal oppleves i.  Og de må forholde seg til det publikum som skal betrakte det de har laget, eller som skal gå inn i det som deltakere.

Når jeg sier at jeg likevel føler en avstand til mye av det jeg opplever ved samtidskunsten, er det på grunn av betoningen av det upersonlige ved uttrykket. Det er en iscenesettelse, og også der hvor kunstnerne har tatt i bruk mer tradisjonelle teknikker, opplever jeg upersonlig form og uttrykk. Selv om det kan være flott, opplever jeg det likevel som veldig glatt. I en artikkel fra 1966, skrevet av Herbert Read, går han til angrep på popkunsten og sier det er en kunst uten stil. En forutsetning for stil ligger i en kunstners evne til å gi kunstverket et personlig uttrykk, et preg av vitalitet og liv. Han mener popkunsten er et forræderi mot denne store sak, og han viser til blant andre Heidegger, som mente at den moderne kunstners hovedoppgave er å skape liv. Kunst, det er det som får livet til å kjennes, konkretisert i et nærværende kunstverk. Read viser også til Goethe som har sagt at stilen hører til det fundamentalt menneskelige. Vi fremtrer som individer bare gjennom våre ulikheter, og bare ved våre handlinger og ved det vi skaper av objekter. Personligheten setter sitt stempel på alt vi gjør. Dette spor av vår egenart er vår stil, og vi kan bare sies å ha god stil om vi er sanne mot oss selv, mot vår unike egenart.  Og akkurat dette er noe jeg savner ved mye av det som kalles samtidskunst.