nr 5 - 2004 Fra enkel linje til form i rom
Frihåndstegning for 6. klasse ved Myklerud skole, Nesodden
Ved Anne Tolk
se også Studier av landskap
av Anne Tolk
Jeg bestemmer meg fra skolestart hvilke grunnleggende ferdigheter, kunnskaper og holdninger jeg vil bygge på resten av året. Med utgangspunkt i fagplanen velger jeg meg noen hovedtemaer og arbeider ut ifra disse. For å oppnå gode og varige resultater hos elevene på mellomtrinnet er det viktig å gi dem tid. Tid til å tilegne seg varige kunnskaper og ferdigheter som kan stimulere kreativiteten i videre arbeider.

I fagplanen for sjette klasse skal elevene arbeide med linje, kontur, form, egenskygge og slagskygge samt øve seg i å observere og gjengi proporsjoner i størrelsesforhold i skapende arbeid.
Elevarbeider, 6. klasse ved Myklerud skole, Nesodden
Kaare Espolin Johnson. Øyne 1987. Serigrafi.

-Utdrag fra prolog til åpningen av Kaare Espolin Johnsons Galleri av Frank A. Jenssen:
Enten er det lys, eller så er det mørke. Espolin har karret i lyset, skrapet i lyset, lagt godkinnet til og laget det mest fullkomne mørket. Han har skapt en grafisk versjon av vår virkelighet som går i svartkvitt, men som allikevel inneholder alle jordens farger. Det svarte og det kvite, mesterens sikre og personlige strøk
i landskap og mennesker, det sparsommelige og tilsynelatende gnadne som gjør oss alle til diktere.
©Kaare Espolin Johnson / BONO 2004
Første økten tok jeg elevene med ut i skolegården med en bøtte kritt der de tegnet hverandres slagskygger. Slagskyggen er den skyggen som faller på jorden når solen treffer barnet. Disse formene fylte vi med kritt og til slutt var skolegården full av "flate" barn i forskjellige størrelser og posisjoner.
Neste steg var å tegne sin egen hånd i kontur. Dette ble gitt i hjemmelekse til gangen etter. Tilbake på skolen tegnet de den samme hånden en gang til og denne gangen la vi hovedvekt på volum. Det vil si at vi skulle se på skygger og fingrenes form.

Neste lekse var å tegne en av familiens føtter. Nå nærmet vi oss den egentlige hovedoppgaven som vi skulle arbeide med utover høsten. Innledningsøvelsene til det store bildet: Midt i rommet plasserte jeg en blomstervase i tinn som hadde en variert kropp med stett, slank hals og konveks form. Denne formen fikk elvene se i 20 sekunder og så skulle de tegne den. I fase to ble den stående fremme to minutter om gangen fem ganger med tre minutters mellomrom.

Fase tre sto den fremme resten av timen mens de tegnet. Etterpå sammenlignet vi tegningene og snakket om hva hjernen tror den har sett når en gjenstand ikke er der i forhold til det du ser når den står fremme hele tiden. Målet er å øve eleven til "å tegne det de ser og ikke det de tror de ser." I min veiledning bruker jeg denne setningen om og om igjen. "Hva er det du egentlig ser?"
Etter disse innledende tegneøvelser fikk elevene lov til å velge en gjenstand som elever i sjuende klasse hadde fått beskjed om å ta med seg hjemmefra. Her kunne de velge mellom vaser, krukker, boller, lysestaker, skulpturer, nips, mugger etc. etc. For at elevene i sjette ikke skulle ha et
personlig forhold til gjenstanden har jeg valgt å løse det på denne måten.

Elevene skulle nå arbeide på et staffeli og vi brukte brunt kraftpapir i størrelse A1/A2. De måtte sette bunnpunkt ganske lavt på siden og toppunkt ganske høyt på siden slik at gjenstanden minst målte 60 cm avhengig av gjenstandens form. Så begynte de med å trekke opp linjene i konturen med kull. Her var det nødvendig å stoppe opp i arbeidsprosessen og se på ellipseform. Hvordan sirkelen i en vase endrer seg i det øyeblikket man endrer ståsted i forhold til gjenstand. Barna lærte nå hvor viktig det er å sette opp gjenstanden eksakt i sammen posisjon og høyde som siste økt. Nå fikk de jobbe med det formdannende arbeide for å skape volum. Innimellom kikket vi på slides og gjenstander belyst fra forskjellige vinkler. Noen av elevene hadde valgt gjenstander i forskjellige materialer. Dette ble en utfordring for oss alle da kobber har en annen glans enn glass kontra keramikk kontra stål. Her måtte lærer og elever i samarbeide virkelig utforske tegneredskapenes muligheter. I kullarbeide er knettgummi utrolig viktig.
I tegneperiodens sluttfase begynte vi å se på lyset. Der lyset treffer gjenstandens høyeste lyspunkt som er med på å beskrive gjenstandens tekstur og materiale. For å skape romvirkning i bildet begynte vi å dra opp horisontale linjer i bakkant av formen. Noen elever valgte å tegne hele bordet i perspektiv. Andre gikk enda et skritt videre og tegnet i tillegg til bordet rommet bak. I denne fasen stoppet nå elevene opp ved den delikate tegningen. De syntes det var vanskelig å begynne å fylle arket med det mørke kullet fordi de hadde fått til en god form med riktige ellipser og gnidd svakt ut skyggeeffekter.
En av mine tidligere professorer holdt en gang en tordentale om å "kill your darlings". For å kunne komme videre må du "kill your darlings" Da var tiden inne for meg å holde min tordentale og vekke dem opp fra den blasse død. Da er jeg så heldig å være i besittelse av tolv store arbeider av Kaare Espolin Johnson. Dramatikk ble nå et nøkkelord for å komme videre. Dramatikken som oppstår i møte mellom det lyse og det mørke og variasjonene i valørene mellom svart og hvitt. Det var gnisten som skulle til. Elevene skjønte poenget og kastet seg over arbeidet med en fantastisk ny giv. Som lærer opplever jeg underveis at en del elever mister litt av motivasjonen og føler seg ferdig. Den kan gjerne komme etter fjorten dagers arbeide. Mitt svar er alltid "Det kan vi snakke om, om seks uker." Jeg ser på det som min viktigste rolle å få elevene dit hen at de selv ikke vil slutte. Jeg opplever ofte at disse elevene passerer en terskel og begynner å stille krav til egen prestasjon sånn at jeg etter syv uker må si, "Nå er du ferdig."
Avslutningsvis ble bildene fiksert. Noen trengte å gå ytterligere ned i mørket, men husk at lyset ikke kan hentes igjen etter fiksering.
Så ble bildene beskåret og montert tett i utstilling slik at skolens elever, personale og besøkende kunne se hva vi har holdt på med inne på kunst og håndverksavdelingen denne høsten. Generelt synes jeg det er viktig å stille ut elevenes arbeider for å vise mangfoldet og bredden i bildene. Det individuelle kommer ofte tydeligere frem på denne måten. Det ligger en motivasjon og tilfredsstillelse i å se sitt eget arbeide utstilt der kravet til kvalitet kommer tydelig frem. Både elever og undertegnede er veldig fornøyde med resultatene.