I Japan er Solen alltid Rød
1 - 2003, s 26 - 27
I forbindelse med det norske kongebesøket i Japan i mars 2001, tok den norske ambassaden i Tokyo initiativet til en tegnekonkurranse som skulle munne ut i en barnekunst-utstilling med arbeider av norske og japanske 12-åringer. Dronning Sonja åpnet utstillingen i nærvær av den japanske keiserinnen. Utstillingen ble også knyttet til 100-års jubileet for utdelingen av Nobels Fredspris, og temaene var "Fred" og "Håp for fremtiden".

Undertegnede var engasjert av ambassaden som koordinator for prosjektet. Jeg besøkte to skoler i Japan og to i Norge med et "inspirasjonsprogram". Hensikten var å hjelpe barna i gang med disse abstrakte temaene. Dessuten ville jeg gi alle den samme påvirkningen i forkant av arbeidet for å kunne foreta en sammenligning i etterkant. Jeg ville forsøke å finne ut om det var typiske forskjeller mellom norske og japanske barns måter å uttrykke seg på, forskjeller som kan tilskrives ulik kulturbakgrunn. Dette omtales i det følgende.

Utvalget er for lite og feilkildene for mange til å oppnå vitenskapelige resultater. Likevel er det er interessant å se hva det foreliggende materialet har å fortelle.
Ialt ble 217 arbeider innsendt. I Norge var elevene i 5 klasse, i Japan på tilsvarende klassetrinn, alle 11- 12 år. Dette alders-trinnet ble valgt utfra læreplanene i de to landene. Emnet skulle passe inn så godt som råd var, for at skolene skulle være interesserte i å delta.

Viktigste feilkilde er nok det faktum at lærerutdanningen i de to land er svært forskjellig, og dermed også den påvirkningen elevene har fått. Videre er generell disiplin og holdningen til kunstfag forskjellig i de to land, noe som også avspeiler seg i elevenes arbeidsinnsats. Materialvalget ble forsøkt holdt likt, men enkelte lærere hadde sine preferanser. Det var ikke riktig å overstyre lærerne, det var deres elever.

Skolene får mange tilbud om deltagelse i forskjellige konkurranser. For å gjøre dette prosjektet interessant, ville jeg reise rundt og gi elevene en opplevelse i forkant av deres arbeid. Jeg bodde i Japan, og kunne fortelle norske elever litt om dette landet. Likeledes kunne jeg via tolk fortelle om Norge i Japan. Det viste seg at det ikke var vanskelig å finne interesserte skoler.

"Inspirasjonsprogrammet" ble gjennomført så likt som mulig for alle, men også det varierte av praktiske årsaker som gruppestørrelse, tid til disposisjon, spørsmål som ble reist m.m.

" Men hvordan kan jeg male Fred?"
Emnet er abstrakt og vanskelig å angripe. Jeg forsøkte derfor å skape en positiv og fredelig stemning i klasserommet. Det ble spilt velkjent musikk fra de to land, musikk elevene hadde et eierforhold til. Likeledes ble det vist lysbilder fra naturen som var lett gjenkjennelige som enten "Norge" eller "Japan", bilder som var vakre og skulle bidra til den fredlige stemningen. Dette for å gjøre barna stolte av sine respektive land, og ved det skape en forståelse av at alle er glad i hjemlandet sitt, enten vi er fra Japan eller Norge. Det ble også vist lysbilder av malerier av kjente kunstnere, like mange fra hvert land.

Like viktig som denne innledningen ble kanskje samtalen, spørsmålene og svarene etterpå. Vi snakket om fredssymboler i Østen og i Vesten, hva er likt og hva er forskjellig. Hvordan er vårt forhold til farger? Føler vi det samme m.h.t. dem? Er rød kjærlighetens farge i Japan? Og hvordan påvirker linjene bildets budskap?

Det fører for langt å komme inn på alt som ble behandlet, men jeg er overbevist om at denne type "fredsarbeid" er viktig. Ved å kjenne noen kan man bli venner, og gjennom vennskap skapes fred.

 Elevarbeidene
 Like selvfølgelig som at norske barn farger solen gul, maler japanske barn den rød. Japan kalles "soloppgangens land", og morgensolen er jo ofte rød. Datolinjen ligger i Stillehavet, og det er til landene rett vest for denne linjen at dagen kommer først. Det japanske flagget har en rød sol på hvit bakgrunn. Det er mulig at det er dette som påvirker barna.

Barna tok ibruk mange fredssymboler. I de norske arbeidene er det duen og regnbuen som dominerer. Dette er symboler de tydligvis er fortrolige med. De japanske barna bruker tranen oftere enn duen, men regnbuen er populær her også.
Tranen har stor symbolverdi i Japan. Den står for fred, men kanskje enda mer for lykke og langt liv. En spesiell sann historie fra etterkrigstidens Hiroshima står i lesebøkene for barneskolen. Den omhandler en liten dødssyk stråleskadet pike som tror at dersom hun klarer å brette 1000 traner i origami (japansk papirbretting), vil hun bli frisk. Hun dør etter å ha brettet 964. Tusenvis at skolebarn over hele Japan sender lenker med papirbrettede traner til fredsmuseet i Hiroshima der de blir hengt rundt halsen på statuen av den lille piken. Det var 12 japanske elever som valgte tranen som motiv.

Mange av de japanske barna bruker de olympiske ringene, forskjellige lands flagg samt scener fra idrettsarenaer som motiv. Dette utrykker selvsagt vennskapelig kappestrid på tvers av landegrenser. Mange av innsenderne her er gutter som tydeligvis er opptatt av sport. Fredelig sameksistens blir også fremstilt ved at forskjellige raser holder hverandre i hendene, verner om jordkloden eller leker sammen. Her er det ingen markant forskjell å spore i de to gruppene.

Blant de norske arbeidene er det flere som fremstiller fred i motsetning til krig. Dette ble nevnt som en mulig måte løse oppgaven på. Et av arbeidene fra Japan har motiv fra konflikten i Midtøsten, mens et av de norske arbeidene heter "Fredsduen over Kosovo"
I naturen er enkelte dyr "fiender" . I Norge har vi katt og mus, rev og hare, ulv og sau. Flere har brukt dette i bildene sine. I tilegg har en elev tatt med løven og lammet, sikkert inspirert av bibelhistorien. I Japan er det hunden og apekatten som er de typiske naturlige "fiendene". Apekattene kan være veldig innpåslitne for folk på landsbygda i Japan, de herjer ofte i frukt -og grønnsakhagene, så dette er en kjent konflikt.

Et spesielt fredssymbol i Japan er det budhistiske merket. Det er et speilvendt hakekors, og blir lett forvekslet med det hakekorset vi kjenner til. Det kan lett provosere oss i Vesten dersom vi ikke vet hva det står for i japansk kultur.
Sikkert på bakgrunn av mitt inspirasjonsprogram har mange fremstilt "fredelig natur". Særlig har de norske barna lagt vekt på dette. Japanske barn er mer opptatt av betydningen av naturvern. De vil "reparere kloden". På skolene har de ganske sikkert omtalt "Kyoto-avtalen", og at de er opptatt av naturvern er helt naturlig i et land på størrelse med Norge men med 120 millioner innbyggere. Miljøet i Japan er langt mer utsatt og truet enn i Norge.

Barn både i Norge og Japan er preget av tegne- og t.v.-serier. Japanske barn fremstiller figurer med store øyne i store hoder og ingen nese, vi kjenner dem igjen fra serieheftene som er så populære, også som "litteratur" for voksne på undergrunnsbanen i Tokyo. I de norske tegningene er det mer som kopier, man vet hvilke karakterer som gjengis, for eksempel fra "Garfield" eller "South Park"- serien.
Et morsomt fenomen er at smilende mennesker fremstilles med bare to streker til øyne i japanske barnetegninger. Det er fordi øynene jo "forsvinner" når japanerne smiler! Dessuten er håret selvfølgelig alltid helt svart.
I tillegg til forskjellene nevnt ovenfor, var det tydelige ulikhheter i arbeidsutførelse i de to landene. Dette materialet viser at de japanske elevene har lagt mye mere omtanke og flid i sine besvarelser enn de norske. De har gått til oppgaven med et større alvor og engasjement. De har også fått tilgang på bedre materialer og sannsynligvis mere tid enn sine norske konkurrenter. De japanske bildene er mer individuelle med hensyn til temavalg (mindre "herming"), mer detaljerte og elevene har en tydeligere engasjement og mening med det de fremstiller, det viser titlene de har gitt arbeidene sine.

Mitt inntrykk etter noen år i Japan, er at skole og lærere har høy anseelse. Det å være "sensei" (lærer) gir status, en lærer blir sett opp til. Når en lærer gir en oppgave, blir det tatt alvorlig, og en oppgave i tegning er like viktig som en i et annet fag. Dessuten er japanske barn trenet fra de er ganske små i finmotoriske oppgaver for å kunne mestre skrivekunsten. Ett skrifttegn (kanji) kan bestå av opp til 30 små detaljer, så selvom de først lærer et enklere alfabet (hiragana), er det målet å kunne lære og skrive også tegnene som er de samme som i kinesisk skriftspråk. Da sier det seg selv at man læres opp til å være oppmerksom på detaljene.
I Japan er estetikk viktig. Det vakre, det harmoniske vies stor oppmerksomhet, det gjennomsyrer alle typiske japanske kulturuttrykk, som ikebana, keramikk, kalligrafi, "brush-painting", te-seremoni, mattilbereding og servering, arkitektur, diktning, klesdrakt og mye mer. Også måten man opptrer på overfor hverandre gjennomsyres av høflighet og harmoni. I Norge er det ikke like stor fokus på dette.
Her ligger muligens noe av forklaringen på de forskjellene jeg synes å se i holdningen til og gjennomføringen av oppgaven elevene i de to land viser. Etter det jeg nå har erfart, ser jeg at her er det mye å lære!

Den nye lærerplanen i Norge kom med mye positivt for styrking av kunst-og håndverksfaget. Det er en utfordrende oppgave å skape gode holdninger og viktiggjøre faget som fag, med det innhold som planen foreskriver.
Av
Marit K. Koren
Vær venn med mange folkeslag. Jeg tror at fred betyr at alle skal bli venner og at det ikke skal være noen diskriminering.
Suguru Kubota, 11 år, japansk gutt

Vår klode. Kloden er blitt forurenset av
miljøproblemer og kriger. Jeg håper vi
vil kunne rense den og ta vare på den.
Yukiko Satoh , 12 år, japansk pike
Traner som holder fred.
Hirkoi Kamata, 12 år, japansk gutt
Fredsduen over Kosovo
Kristine B. Olsen, 11 år
Blomst
Kristin Tessen Kolsaker, 11 år
Hvis alle var venner ville det bli fred.
Maria Gundersen, 10 år
Jorden er beskyttet av røttene på et tre. Dette betyr at det beskytter levende vesener. Lyset rundt jorda viser at det er fredelig og fint, men hva skjer dersom lyset minsker? Trærne har hjulpet jorda.
Keiko Yoneda, 12 år, japansk pike
Verden rundt
Marie K Kvisberg, 11 år